Skal gifte meg, men er ulykkelig

[Gjest Gjest_Emilie_*]

Er så lei meg, det går så dårlig med oss synes jeg... Da jeg møtte han var jeg sammen med en annen. Jeg hadde det også ganske greit i det forrige forholdet, men var stadig litt usikker på om jeg hadde nok følelser for han (eksen). Så kommer min nåværende kjæreste da, blir forelska i meg, og prøver alt for å få meg. Jeg avviste han minst et dusin ganger, og var ikke interessert en gang i begynnelsen. Men etter hvert ble jeg faktisk det. Jeg gjorde det slutt med eksen og ble sammen med han. Og forelskelsen ble bare sterkere og sterkere. Jeg hadde det så bra! Har aldri følt sånn før. Vi hadde den beste kjemien, vi hadde det så moro. Jeg bare lo når jeg var sammen med han, og har aldri vært så tiltrukket av noen i mitt liv. Han var bare helt herlig, romantisk og snill, og gjorde alt for meg. Jeg ga alt tilbake, noe jeg aldri har gjort før. Og han sa han aldri hadde hatt det så bra.

I fjor fridde han til meg, og nå skal vi gifte oss. Jeg var så lykkelig da han fridde, var ikke i tvil om hva jeg ville!

Men i det siste så har det bare gått nedover med oss.. Aldri mer kos, sex eller kyss. Har det aldri moro sammen mer, prater aldri ordentlig sammen. Jeg merka det ganske tidlig, og har virkelig stått på for å ordne det. Men han avviser meg... Og er uentusiastisk, halvhjerta og kjip. Jeg har prøvd å prate med han, men det nytter ikke. Seriøst, etter flere samtaler begynner jeg å føle at jeg stanger hodet i veggen. Det er som å stampe i sirup. Det går liksom ikke an å føre en samtale. Jeg har grått og spurt om han ikke elsker meg lengre. Jeg har prøvd å trekke meg unna (men det virket det som han trivdes med). Til slutt sa jeg at jeg ikke kunne gifte meg med han når vi hadde det sånn som dette. Det mente jeg jo... Det blir jo helt feil å gifte oss når det går dårlig. Og da begynte han plutselig å gråte og virka helt knust. Jeg ble så satt ut, for jeg hadde ikke venta den reaksjonen med tanke på hvordan han hadde vært i det siste.

Så sa jeg at han måtte jo bare si at han elska meg og fortsatt ville gifte seg med meg. Det var bare det jeg trengte å vite. 2 dager seinere hadde han fortsatt ikke sagt det... Til slutt ble jeg skikkelig sinna, og spurte hva han ville for noe. Og da forsto han liksom ingenting. jeg gjentok at han var nødt til å si at han fortsatt elska meg og ville gifte seg. Men han svarte ikke... til slutt sa han det, neste kveld. Og holdt rundt meg. Jeg ble da veldig glad og tenkte at det var ok nå. Men neste dag fortsatte det som før...

Jeg kjenner at det er akkurat som om jeg har kjærlighetssorg selv om jeg er i et forhold. Jeg blir helt knust av å se andre som holder rundt hverandre og ler og koser seg sammen. Ser bort på min tilkommende mann som går 2 meter foran meg når vi går tur sammen. Som sier god natt og snur ryggen til og legger seg til å sove om kvelden. Jeg har det helt jævlig... I går klarte vi å prate litt, og da sa han at han ikke gleda seg til noen ting lenger, og at han bare følte seg sliten. Det er jo ikke sånn man føler seg når man er forelska og lykkelig akkurat. Så jeg må innrømme at jeg tror han har mista følelsene, selv om han ikke innrømmer/innser det.

Vi har en liten datter sammen, så å gjøre det slutt sitter langt inne hos meg. Men hadde vi ikke hatt henne, så hadde jeg pakket og flytta. For dette er alt for vondt...

Hva skal jeg gjøre?? Tenk dere den forskjellen da. Først et år med den forelska og herlige kjæresten. Han pleide å holde meg hardt og kysse meg i håret og sa han elska meg hele tiden. Og så etter et år - ingenting.

Jeg vurderer å gjøre det slutt allikevel, selv om vi har barn. Men jeg har nevnt det 2 ganger og da har han begynt å gråte og vært helt ødelagt. Men allikevel så sier han ingenting. Men jeg tenker at han bare synes det er kjipt pga barnet. at han også ville gjort det slutt ellers...

Har det ikke bra jeg. Hjelp meg, noen

[Fun Light]

Mitt beste råd er: Utsett bryllup til du er 100% sikker!!

Jeg giftet meg for fem uker siden, og har gått gjennom en prosess hvor jeg har vært nødt til å kjenne ordentlig etter hva jeg virkelig vil. ER det nok lidenskap i forholdet vårt? Ser jeg for meg selv sammen med min kjære for all fremtid? Osv.. Dette kom jeg frem til, i mitt tempo, og startet planleggingen ført da jeg var klar og visste hva jeg ville. Nå er jeg verdens lykkeligste fru, med de gode og dårlige dagene som alltid følger med.

Det å gifte seg er en stor ting, og det er en ting som er SÅÅ fint.. HVIS man har det bra sammen!! Dette med planlegging og gjennomføring av et bryllup skal være noe dere har sammen, som er bare deres, og som kjennes 110% rett. For etter bryllupet kommer ekteskapet, og dette skal bygges på tillit og oppriktig kjærlighet, ikke på usikkerhet og minner om at alt var bedre før. Dette blir det ikke et langvarig og godt ekteskap av..

Bruk tiden fremover til å kjenne etter hva du vil. Gifte dere kan dere gjøre senere, det må komme når det er riktig for deg!

Kanskje sliter kjæresten din med depresjoner..? Utbrenthet? Hvis han ikke gleder seg over noe kan det tyde på det.. Dette er ikke godt for verken deg eller han. Ikke stress med giftermål, spar en så stor begivenhet til du er HEEELT sikker, og til du er helt sikker på at du gifter deg med rett mann!

Kanskje en er det en idè å flytte ut for en periode, så får du tenkt litt på fremtiden for deg og deres datter uten å være oppi han hele tiden?

Ikke lur deg selv. Ikke lat som om alt er bra på utsiden. Bestem deg for å gjøre deg selv glad, med eller uten en som ikke klarer å si at han elsker deg!

Lykke til!

[Frk Johansen]

Her tenker jeg at det er to muligheter;

1) Han har vært utro og angrer men klarer ikke fortelle deg det eller fortrenge det.

2) Han har fått en depresjon og trenger hjelp til å komme ut av det.

Tror han trenger hjelp uansett jeg, dere kan ikke gifte dere på dette grunnlaget i alle fall. Men et forhold med barn er verdt å kjempe for, prøv å stå ved hans side og få forholdet på rett kjøl igjen. Det høres ut som at dere har hatt et godt grunnlag så se om dere fortsatt klarer å finne felles fotfeste igjen, men jeg tror dere trenger noen til å hjelpe dere igjennom dette.

[Gjest Gjest_Emilie_*]

Takk for svaret ditt Lince! Du har rett, vi bør utsette bryllupet...

Han skal på gjenforening med ungdomsskolen nå snart, og jeg kjenner jeg blir helt kvalm ved tanken. Jeg klarer ikke stole på at han ikke faller for noen andre nå som ting er som de er...

[Gjest Gjest_Emilie_*]

Her tenker jeg at det er to muligheter;

1) Han har vært utro og angrer men klarer ikke fortelle deg det eller fortrenge det.

2) Han har fått en depresjon og trenger hjelp til å komme ut av det.

Tror han trenger hjelp uansett jeg, dere kan ikke gifte dere på dette grunnlaget i alle fall. Men et forhold med barn er verdt å kjempe for, prøv å stå ved hans side og få forholdet på rett kjøl igjen. Det høres ut som at dere har hatt et godt grunnlag så se om dere fortsatt klarer å finne felles fotfeste igjen, men jeg tror dere trenger noen til å hjelpe dere igjennom dette.

jeg har aldri opplevd at man faktisk blir mer og mer forelska etter som tiden går. Det har vært typisk meg tidligere at det heller blir motsatt. Derfor er det så ekstra tragisk for meg dette her...

Jeg synes det er vanskelig når han ikke klarer å prate. Kanskje er han deprimert, men da er det vel min skyld. Han har det ikke noe bra med meg... Jeg tenker på å flytte fra hverandre en stund, men eneste stedet jeg kan flytte til er mine foreldre. Og jeg har ikke lyst til at familien skal vite noe...

[Supramundane]

Her tenker jeg at det er to muligheter;

1) Han har vært utro og angrer men klarer ikke fortelle deg det eller fortrenge det.

2) Han har fått en depresjon og trenger hjelp til å komme ut av det.

Tror han trenger hjelp uansett jeg, dere kan ikke gifte dere på dette grunnlaget i alle fall. Men et forhold med barn er verdt å kjempe for, prøv å stå ved hans side og få forholdet på rett kjøl igjen. Det høres ut som at dere har hatt et godt grunnlag så se om dere fortsatt klarer å finne felles fotfeste igjen, men jeg tror dere trenger noen til å hjelpe dere igjennom dette.

Dette var nøyaktig det samme som jeg tenkte.

[Christal]

Jeg kan ikke se ut i fra hva du skriver at han har vært utro, var ikke i mine tanker en gang.

Ut fra hva du skriver virker han deprimert rett og slett. Han gleder seg ikke over noe, han klarer ikke å se fremover, han virker tvilende ovenfor deg og hva han ønsker.

Det er fryktelig tungt å ha det slik du har det nå og bo sammen med noen som er deprimerte. Du begynner å tvile, kjenner han ikke igjen, han går rundt som en mørk sky hele dagen, ingen kos, ingen sex, ingen livsgnist.

Jeg syns du bør snakke med han angående depresjoner og be han søke hjelp slik at han kan komme seg ovenpå igjen og se fremover til et liv med deg og datteren deres.

[Gjest Wind]

Synes også han virker deprimert. Da er det viktig med støtte, og ikke bare noen som sier at han har forandret seg og at h*n ikke liker forandringen. Hva om du prøver å snakke med ham om hvordan han føler seg, ikke hvordan han føler seg i forhold til deg? Prøv å overtale ham til psykolog, lege e.l., og vær med ham hvis han foretrekker det. Vær en støtte. Hvis du greier det. Hvis du ikke greier det, så skjønner jeg det. Det kan være veldig tungt å være sammen med noen som er deprimerte. Men da vet jeg ikke helt hva du skal gjøre.

På den annen side, så er det ikke 110% sikkert at han har en depresjon. Du må rett og slett snakke med ham, selv om det er vanskelig å få noen svar.

[Gjest Gjest_Emilie_*]

Jeg har snakket med han... Og har sa han trodde han var deprimert :/ Han ville aldri vært utro, såpass vet jeg Men jeg har jo vært redd for at han kanskje har vært betatt av noen andre eller noe...

Jeg har funnet ut at jeg reiser til mine foreldre for en stund. Jeg klarer ikke å kvitte meg med tanken på at jeg kanskje er en årsak til at han er deprimert... Jeg har forresten selv vært deprimert en gang, da var jeg sammen med en annen. Og da følte jeg meg bedre når jeg var sammen med han og lå inntil han. Så jeg synes det er rart at han ikke vil kose med meg...

Jeg har sagt til han at jeg er der for han, og at det slett ikke er slutt eller pause eller noe som helst. Men at jeg vil at han skal sove og hvile, og være sammen med venner og drive med hobbyen sin som han ikke har gjort siden vi fikk barn. Han kan selvfølgelig komme til oss så mye han vil, men jeg vil at han skal gjøre noe morsomt. Dra på tur med kompisene sine og sånne ting. Og så får vi se... Sånn som det er nå så tror jeg dette er mer ødeleggende for oss enn noe annet, så jeg håper litt pusterom hjelper...

[Vera Vinge]

Jeg har snakket med han... Og har sa han trodde han var deprimert :/ Han ville aldri vært utro, såpass vet jeg Men jeg har jo vært redd for at han kanskje har vært betatt av noen andre eller noe...

Jeg har funnet ut at jeg reiser til mine foreldre for en stund. Jeg klarer ikke å kvitte meg med tanken på at jeg kanskje er en årsak til at han er deprimert... Jeg har forresten selv vært deprimert en gang, da var jeg sammen med en annen. Og da følte jeg meg bedre når jeg var sammen med han og lå inntil han. Så jeg synes det er rart at han ikke vil kose med meg...

Jeg har sagt til han at jeg er der for han, og at det slett ikke er slutt eller pause eller noe som helst. Men at jeg vil at han skal sove og hvile, og være sammen med venner og drive med hobbyen sin som han ikke har gjort siden vi fikk barn. Han kan selvfølgelig komme til oss så mye han vil, men jeg vil at han skal gjøre noe morsomt. Dra på tur med kompisene sine og sånne ting. Og så får vi se... Sånn som det er nå så tror jeg dette er mer ødeleggende for oss enn noe annet, så jeg håper litt pusterom hjelper...

Når det gjelder hvordan du var da du var deprimert, og hvordan han har det nå, så er folk forskjellige og kan reagere forskjellig. Det betyr ikke at du er noen årsak til dette. Jeg syns du skal råde ham til å bestille en time hos fastlegen sin hvis dere mistenker at han kan være deprimert. Det er hjelp å få.

[Nora Wind]

Virker han glad ellers? Han høres nemlig deprimert ut. Utsett bryllup og send ham til legen for en grundig sjekk. Hvis han ikke er deprimert er jeg litt redd han har latt følelsene glippe fra ham. Siden dere har barn råder jeg dere å prøve familieterapi, om ikke annet får dere begge sagt alt dere tenker og har tenkt. Håper dette hjelper, men bare husk at du ikke må gifte deg slik ting er nå! Hvis du ikke er veldig lykkelig i forholdet i utgangspunktet så tenk på å ha det slik i 40-50-60 år til!

[Gjest Her og Naa]

Vurder ogsa om "presset" om ekteskap er grunnen til at han trekker seg tilbake. Det er et stort steg for en som kanskje foler at han na er ansvarlig for en hel familie mht inntekter, hus, barn, jobb osv osv.

Forsikre han om at dette skal dere jo (selvfolgelig) ga gjennom isammen, og at han ikke er alene.

Dette kommer fra meg, som naa etter 20 ars ekteskap faktisk har tvil om det er nok lidenskap og kjaerlighet for oss begge. Ditt forhold hoeres ut som om det er paa riktig grunnlag ihvertfall.

Lykke til

[Pingting]

Hei Emilie!

Først:

Og så har de ovenfor her nevnt det viktigste tror jeg: finn ut om han ikke har det bra, og utsett bryllup.

Men jeg ville også bare komme med min mening ang. et eventuelt brudd mellom deg og forloveden din. Jeg er 100% enig i at man skal holde ut og jobbe mer med forholdet om man har barn. Men det er ikke riktig å være sammen bare på grunn av barnet!!! jeg tror ikke det er bra å vokse opp i et hjem uten noe kjærlighet mellom mor og far, selv om dere ikke krangler mye. Om det skulle bli slutt - ikke ha dårlig samvittighet pga datteren din. Er det ikke eventuelt bedre at hun får se mamma og pappa som venner, men som ikke bor sammen - enn mamma og pappa under samme tak men som ikke snakker til hverandre?

[Gjest Gjest]

Har det ikke bra jeg. Hjelp meg, noen

Høres ut som den klassiske "vi holder sammen for barnets/barnas skyld". Ikke gjør det. Han er redd for ensomhet og for å mislykkes med fasaden, du er redd for barnets skyld. Og kanskje din egen også.

Start på scratch. Og selvsagt: Ikke gift dere.

[Gjest Gjest_Emilie_*]

Jeg vil bare oppdatere hva som har skjedd her... Det ble til slutt en skikkelig krangel ut av det hele, men vi ble venner igjen og hadde det faktisk veldig fint. Helt til min samboer sa at han ville avlyse bryllupet. Jeg tok det veldig hardt, og tenkte at nå blir det slutt.. Vi hadde en hard uke, til han til slutt klarte å prate. Han er fryktelig dårlig til å prate om ting. Og nå viste det seg at det var noe jeg hadde sagt for en stund tilbake som hadde såret han. Og i tillegg det at jeg sa jeg ville flytte ut en gang vi kranglet... Jeg ble veldig lei meg. Hadde glemt hele greiene jeg, men han gikk altså å tenkte på dette enda.

Så fikk vi snakket om ting da, jeg sa veldig unnskyld for det som hadde såret han og lovet å ikke true med å flytte ut flere ganger Og nå er plutselig alt helt ok. Han er som før igjen, og vi koser oss. Er det mulig? Kommunikasjon er viktig, det er det ingen tvil om. Han lovet forresten å prate med meg i fremtiden, dersom det var noe som plaget han, i steden for å gå med ting inni seg og oppføre seg rart.

Takker for støtte og råd i denne tråden Men nå er jeg gla og lykkelig!! :D

[Nora Wind]

Jeg vil bare oppdatere hva som har skjedd her... Det ble til slutt en skikkelig krangel ut av det hele, men vi ble venner igjen og hadde det faktisk veldig fint. Helt til min samboer sa at han ville avlyse bryllupet. Jeg tok det veldig hardt, og tenkte at nå blir det slutt.. Vi hadde en hard uke, til han til slutt klarte å prate. Han er fryktelig dårlig til å prate om ting. Og nå viste det seg at det var noe jeg hadde sagt for en stund tilbake som hadde såret han. Og i tillegg det at jeg sa jeg ville flytte ut en gang vi kranglet... Jeg ble veldig lei meg. Hadde glemt hele greiene jeg, men han gikk altså å tenkte på dette enda.

Så fikk vi snakket om ting da, jeg sa veldig unnskyld for det som hadde såret han og lovet å ikke true med å flytte ut flere ganger Og nå er plutselig alt helt ok. Han er som før igjen, og vi koser oss. Er det mulig? Kommunikasjon er viktig, det er det ingen tvil om. Han lovet forresten å prate med meg i fremtiden, dersom det var noe som plaget han, i steden for å gå med ting inni seg og oppføre seg rart.

Takker for støtte og råd i denne tråden Men nå er jeg gla og lykkelig!! :D

*klaske seg i panna*

Er det mulig?! Mannfolk!

Så deilig at det var noe så enkelt! Herlig at det ordnet seg for dere, men husk å snakke mer sammen fra nå av! Jeeez... :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare oppdatere hva som har skjedd her... Det ble til slutt en skikkelig krangel ut av det hele, men vi ble venner igjen og hadde det faktisk veldig fint. Helt til min samboer sa at han ville avlyse bryllupet. Jeg tok det veldig hardt, og tenkte at nå blir det slutt.. Vi hadde en hard uke, til han til slutt klarte å prate. Han er fryktelig dårlig til å prate om ting. Og nå viste det seg at det var noe jeg hadde sagt for en stund tilbake som hadde såret han. Og i tillegg det at jeg sa jeg ville flytte ut en gang vi kranglet... Jeg ble veldig lei meg. Hadde glemt hele greiene jeg, men han gikk altså å tenkte på dette enda.

Så fikk vi snakket om ting da, jeg sa veldig unnskyld for det som hadde såret han og lovet å ikke true med å flytte ut flere ganger Og nå er plutselig alt helt ok. Han er som før igjen, og vi koser oss. Er det mulig? Kommunikasjon er viktig, det er det ingen tvil om. Han lovet forresten å prate med meg i fremtiden, dersom det var noe som plaget han, i steden for å gå med ting inni seg og oppføre seg rart.

Takker for støtte og råd i denne tråden Men nå er jeg gla og lykkelig!! :D

Holdt han på å ødelegge hele forholdet bare fordi han var for feig til å ta opp et lite problem som plaget han?? Hva vil da skje når det dukker opp store problemer?

[Heritære]

Holdt han på å ødelegge hele forholdet bare fordi han var for feig til å ta opp et lite problem som plaget han?? Hva vil da skje når det dukker opp store problemer?

Bedre å prøve å se det positive i det og håpe at han har lært selv med tanke på hvor nært det var at forholdet ble slutt. Skal man gå å tenke slik som du skriver så kan man vel gi opp i utgangspunktet. Alle forhold vil oppleve vanskelige tider og som de fleste over har skrevet så sliter de fleste par med kommunikasjonsproblemer noe denne saken var ett svært godt eksempel på.

[Gjest Wind]

Bedre å prøve å se det positive i det og håpe at han har lært selv med tanke på hvor nært det var at forholdet ble slutt. Skal man gå å tenke slik som du skriver så kan man vel gi opp i utgangspunktet. Alle forhold vil oppleve vanskelige tider og som de fleste over har skrevet så sliter de fleste par med kommunikasjonsproblemer noe denne saken var ett svært godt eksempel på.

Må si meg helt enig her.

Men noen mennesker er altså pussige skruer. Satser på at han har lært, da, og lykke til fremover, ts.

[Gjest Gjest]

Takk for svaret ditt Lince! Du har rett, vi bør utsette bryllupet...

Han skal på gjenforening med ungdomsskolen nå snart, og jeg kjenner jeg blir helt kvalm ved tanken. Jeg klarer ikke stole på at han ikke faller for noen andre nå som ting er som de er...

Ja, jeg synes dere burde utsette bryllupet. Dere har det ikke bra og da er det et viktig spørsmål om det er riktig å gjøre en formell forening ut av det.

Men først og fremst burde dere jo ta en skikkelig prat om det, der en avlysning av bryllupet er tema.