Barnet mitt liker ikke/er redd for en av de ansatte i barnehagen

[Gjest Bekymret mamma]

Jeg har et barn på 3 år som begynte i ny barnehage nå i høst. H*n er egentlig utadvendt og tilpasningen gikk fint.

Imidlertid er h*n tydelig engstelig for en av de ansatte, en litt storvokst mann. Jeg tror ikke det er noe galt med denne mannen, han virker både hyggelig og snill, og jeg har inntrykk av at de andre barna liker han.

Barnet mitt blir helt satt ut når han kommer oss i møte om morgenen, og h*n nekter å snakke, og begynner å gråte og hyle og sier at hun vil ikke være sammen med "NN". H*n reagerer aldri på den måten med de andre ansatte der (både menn og kvinner).

Jeg skjønner ikke hva det er ved han som h*n reagerer på. Jeg har prøvd å spørre h*n indirekte, men er ikke blitt noe klokere. Om morgenen når vi skal til b.hagen, sier h*n at hun ikke vil at denne mannen skal være der.

Jeg lurer på om jeg bør snakke med styrer eller pedagogisk leder og spørre om vi kan forsøke at en annen av de ansatte møter oss om morgenen og er med å si ha det? Jeg føler at det er å be om særbehandling, og at de antagelig vil mene at mitt barn må følge samme spilleregler som de andre barna. dvs. at den ansatte med gang-vakt tar imot mens den andre ansatte tar seg av frokosten (de er bare to ansatte tidlig på morgenen).

Er det noen som kan gi meg noen gode råd her? Jeg føler uansett at jeg må ta dette opp, men er så redd for å såre denne mannen som jo virker hyggelig nok. Samtidig er det tydelig at barnet mitt både ikke liker han og er redd for han.

[Gjest Gjest]

Hun er nok sikkert redd for ham fordi han er en stor mann, og det er jo kjent at mange små barn er redde for andre menn!

Synes det blir for dumt å skulle snakke med ledelsen om dette. eh...

Hva med å snakke med mannen direkte? Fortelle ham at hun er litt engstelig for ham? Du sier han er hyggelig?! Sett deg ned sammen med mannen og med datteren din, og se om de kan bli kjent med hverandre! Hun må nok bare vende seg til ham.

[Gjest Gjest]

Ikke vær redd for å snakke med styrer om dette! Det er garantert ikke første gang de har opplevd noe sånt (barn er akkurat som voksne, iblant liker eller misliker de folk uten noen spesiell grunn), og de vil sikkert hjelpe deg med å legge til rette. Å tvinge barnet ditt over i armene på en han er redd for, er i hvert fall ingen god løsning.

[Gjest Gjest]

Nei det er klart man ikke skal TVINGE barnet i armene på noen man ikke liker, hvem har sagt det? men det er et wellknown fact at barn kan være redde for menn, og da hjelper det kanskje om mamma gjør seg venn med han for at barnet skal se at det ikke er noe farlig ved han!

[Gjest Gjest]

Takk for svar:)

Jeg tenkte kanskje bare å snakke med pedagogisk leder, og ikke styrer egentlig. Evt pedagogisk leder og den aktuelle mannen. Men jeg føler jeg må be om et møte, når det passer for barnehagen, for det er vanskelig å få til i forbindelse med henting/levering. Men jeg synes det virker litt overdramatisk å be om en samtale på en måte, føler jeg må gjøre det på en måte som virker ufarlig/ avvæpnende/ avdramatiserende. Synes det er så vanskelig, vil jo ikke såre noen, samtidig som jeg vil hjelpe barnet mitt...

Hvis jeg ringer pedagogisk leder og foreslår en samtale om hvordan det går, det er jo tross alt en ny barnehage, og samtidig nevne at vi opplever det slik at barnet er redd for denne mannen, om kanskje b.hagen har forslag til hvordan vi kan takle det? Er detok/ normal framgangsmåte?

TS

[Gjest Gjest]

Tatt i betraktning at han jobber med barn, så er han nok veldig godt klar over hvordan noen små barn reagerer på menn. Du trenger strengt tatt ikke snakke med styrer, kanskje ikke ped. leder engang. Ta det opp med den aktuelle mannen, da vel. Bare si at barnet ditt er skeptisk overfor fremmede menn og trenger å bli trygg på ham. Så kan f.eks du ha barnet ditt på fanget mens du snakker med denne mannen, le litt sammen, tulle litt med barnet, osv. Det er ikke gjort på en time å gjøre barnet trygg, men for hver gang "mykner" det litt overfor den (snart ikke fullt så) fremmede mannen.

Endret 14. oktober 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Har dere ikke hatt oppstartssamtale? Det er det vanlig å ha, så det kan du absolutt be om uten å overdramatisere noe som helst. Og i samtalen kan du ta opp ditt barns dårlige kjemi med denne mannen. Barnehagen kan helt sikkert hjelpe til med tilrettelegging av ulike slag. Jeg vet om tilfeller hvor bhg lager lekegrupper med to barn som krangler mye + noen andre barn. Ideen er ikke at kranglefantene skal presses til å være sammen, men at de skal oppleve noe hyggelig og konstruktivt, sånn at de blir kjent med litt flere sider av hverandre. I ditt tilfelle er det jo et barn og en voksen, men det kan kanskje være en idé å sørge for at de to får litt tid sammen uten at situasjonen oppleves som påklistra eller tvungen ... ? Når barnet ditt er så stort som tre år, kan det også hende det hjelper at du tar deg god tid ved levering, og prater litt om barnehagedagen og hva de skal leke med i dag, om de skal på tur osv.

[LoppeLise]

Jeg hadde nok kommet ekstra tidlig i bhg slik at jeg hadde muligheten til å sette meg ned å snakke med denne mannen samtidig som mitt barn var tilstede (eller kommet 30 min senere på jobb). Slik at barnet etter hvert forstår at dette ikke er noe å være redd for. Lese en bok sammen eller noe. Som gjest sier, det er nok kanskje ikke første gang dette skjer han.

Kanskje det er bedre om du aktiviserer ditt barn når du går. Finner en bok, pusslespill eller noe, så ikke barnet ditt må til denne mannen.

Det er jo viktig å lytte til barnet ditt og ikke tvinge det til noe det ikke vil. I hvertfall i slike situasjoner. Det vil vel bare gjøre vondt verre over tid.

Mitt barn var også litt skeptisk til noen (ikke i bhg), men så lenge de holdt seg litt på avstand og ikke trosset hennes intimitetsgrense tok det ikke lange tiden før det gav seg.

[Idnar]

Dette er jeg blitt fortalt:

Når jeg begynte i barnehagen (bh) var jeg også redd en av de ansatte der! Jeg gren og var helt hysterisk når jeg måtte være sammen med denne damen.

En dag når min mor hentet meg i bh hadde jeg og damen vært på tur, bare oss to og plukket blomster. Da var skrekken min over. Jeg måtte rett og slett bli ordentlig kjent med henne. Etter dette var jeg "kurert" jeg var langt ifra redd damen! Det var gjerne henne jeg gikk til når det var noe.

Kan hende dette kan være til hjelp..

Håper dere finner ut av det

[Gjest Gjest]

Dette er jeg blitt fortalt:

Når jeg begynte i barnehagen (bh) var jeg også redd en av de ansatte der! Jeg gren og var helt hysterisk når jeg måtte være sammen med denne damen.

En dag når min mor hentet meg i bh hadde jeg og damen vært på tur, bare oss to og plukket blomster. Da var skrekken min over. Jeg måtte rett og slett bli ordentlig kjent med henne. Etter dette var jeg "kurert" jeg var langt ifra redd damen! Det var gjerne henne jeg gikk til når det var noe.

Kan hende dette kan være til hjelp..

Håper dere finner ut av det

He he, det hørtes bra ut!

Men kan jeg foreslå det, mon tro, at de to finner på noe spesielt sammen? I en barnehage er det jo så mange barn, så han kan jo ikke akkurat finne på noe bare sammen med mitt barn....

Det er kanskje lurt da at jeg bare snakker med han, og ikke involverer pedagogisk leder. Vi har hatt oppstartsamtale, men den var samme dag som hun begynte i b.hagen, så da var jo ikke problemet oppstått ennå.

Jeg tror han er en grei fyr, denne mannen, men han er storvokst og virker nok litt streng, og kan formulere seg litt ironisk, så jeg tror nok det er en blanding av skrekk og forvirring som gjør at barnet mitt ikke liker han. Det er jo viktig å ha litt displin i b.hagen. Samtidig må jeg jo bare innrømme at barnet mitt ikke er den mest veloppdragne. Hun vil gjerne ha ting på sin måte, og nå er hun plutselig tvunget til å innrette seg etter nye regler. De var mye "snillere" (slappere?) i den gamle barnehagen hennes...

[Gjest Gjest]

Jeg tror han er en grei fyr, denne mannen, men han er storvokst og virker nok litt streng, og kan formulere seg litt ironisk, så jeg tror nok det er en blanding av skrekk og forvirring som gjør at barnet mitt ikke liker han.

Akkurat det der ville jeg tatt tak i, jeg synes folk som jobber i barnehage bør vite at ironi har 18-årsgrense (eller i hvert fall ikke må brukes når barn i barnehagealder er i nærheten).

For øvrig: Barnehagen har ansvar for å gjøre det den kan for at jenta di får en god barnehagehverdag. Hvis det oppstår problemer, må de kjøre på med ekstra ressurser en periode. Og oppstartssamtale samme dag som hun begynte høres jo litt rart ut - da er det jo altfor tidlig for deg å gi dem noe tilbakemelding på hvordan hun har det osv.

[Gjest Gjest_Billie_*]

Akkurat det der ville jeg tatt tak i, jeg synes folk som jobber i barnehage bør vite at ironi har 18-årsgrense (eller i hvert fall ikke må brukes når barn i barnehagealder er i nærheten).

say what? Unnskyld meg, men å være ironisk kan man da være med både voksne og barn... Man snakker jo på en morsom måte når man er ironiske med barn, og ikke seriøst, og det merker da barna. Jeg er mange ganger ironisk med mine små (og kjenner mange andre som er det), og de synes bare det er morsomt. Klart, hvis du kommer fra en familie der du er oppvokst med at man ikke skal tulle og erte litt med hverandre (selvfølgelig på en god måte), så vil nok kanskje ikke barna forstå det. Men det er bare SUNT å være litt ironiske en gang i blant.

Husker forøvrig at min favorittlærer på barneskolen var han som alltid tullet rundt med oss.

[Gjest Gjest]

Det er forskjell på å tulle og å være ironisk. Ironi er "det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom" (Bokmålsordboka). Og det er det veldig få små barn som skjønner når det gjøres av en de ikke kjenner særlig godt. Ok, kanskje en treåring skjønner at det er tulling hvis noen sier "Æsj, jeg liker ikke godteri", men det er omtrent det nivået man kan legge seg på. Trådstarter knytter jo nettopp barnets usikkerhet til den ansattes bruk av ironi. Fagfolk fraråder bruk av ironi i småskolesammenheng, så jeg vil absolutt si at det er et problem hvis det brukes i barnehagen.

[Trampe]

Det er stor forskjell på tull og ironi. Alle som tar pedagogikk lærer at man ikke skal bruke ironi rundt barn. Noen forstår det uten problemer, andre blir utrygge og forvirret.

Jeg ville tatt det opp med styrer og denne mannen, og kanskje foreslått at han brukte litt ekstra tid på aktiviteter med min datter. Kanskje hun glemmer at han er skummel hvis han er ekstra blid og smilende, og gir henne ekstra oppmerksomhet noen dager?

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[tingeling]

Niesene mine har vært redde mannen min (han er ganske stor, og det var en periode hvor vi ikke så disse jentene så ofte). Han pleide ikke å gjøre noe nummer ut av det. Bare si hei og smile til dem og gjerne sette seg på gulvet slik at han kom ned i deres høyde. Men kom ikke bort til dem. Etterhvert ble de nysgjerrige når han lekte sammen med sønnen vår, og nå er han favorittonkel.

Tror det er lurt å snakke med mannen det gjelder og bli enig om at han hilser på jenta di og inviterer henne til å være med å leke etc, men lar det være opp til henne å ta neste skritt.

[Gjest nbp]

jeg har selv opplevd dette med enkelte barn, det er ubehagelig både for barnet, foreldrene og meg og dere burde se etter en løsning fortest mulig.

på et parr av barna har jeg "oversett" de og de blir da fort litt forundret og nysherige og kommer fort bort for og undres på denna mannen som ikke bryr seg selv om de er redd hann og som ikke prøver febrilsk og gjøre seg til venn.

på en annen unge valgte jeg og sitte ved dette barnets bord under mat, prøve og holde meg i nerheten under lek men ikke ta kontakt med barnet, dette så barnet kunne observere meg i samspill med andre barn og se at jeg ikke er farlig.

det sprøeste var en mor som skulle vise at jeg ikke var farlig så hun satt seg på fanget mitt og begynte og kose og kile meg! virka det og, jeg lå på gulvet og hylte med mor og barn oppå meg etter 30sekunder:-)

med det viktigste var at jeg ikke tokk i mot ved levering før barnet var trygg på meg, jeg var alldri alene med barnet uten at barnet hadde mulighet til og gå bort fra meg (eneste voksen).

snakk med pedleder så finner du ut at mest sansynlig har dette hvert oppe allerede og de har i verksatt tiltakk for og gjøre noe med dette...

lykke til

[Gjest nbp]

og foresten, barn elsker ironi om du gir de tid til og forstå hva det er. jeg buker det mye med barna og vi ler mye av det sammen.

det snør ute og barnet spør om hun kan ha på joggesko og den nye wow buksa ute, jeg sier nei, i dag er deg bikini vær ute, og vi hummrer og lær litt av det.

slik synes barna bare er gøy.