Trenger bare litt trøst..

[Gjest Mia88]

Hele livet mitt har jeg bodd hjemme med familien og hatt det veldig fint og trygt. Har alltid hatt masse venner, og fikk meg kjæreste siste året på vidregående. Alt var så fint og bra.

Nå har jeg flytta, og er veldig ofte trist! Først flytta jeg langt hjemmefra. her bodde jeg med den ene veninnenmin, og alt føltes bra. Men da skolen begynte raste alt sammen. Jeg savnet kjæresten min, som bodde laangt unna. Og samtidig hadde jeg stor savn etter familien. Etter et par uker med skriking fant jeg ut at jeg skulle bytte til en skole, som bare er 20 min unna hjemmet med fly, hvor jeg ville gå i klasse med ei veninne osv. Jeg er glad jeg byttet skole. Det å kan dra hjem i helgene er så godt! Men nå etter en mnd påd den nye skolen har hjemlengselen begynt og virkelig snike seg innpå meg igjen. Føler meg deprimert. Det eneste jeg ønsker er å gå tilbake i tid. Ser ikke lyst på fremtiden heller. Har ikke peiling på hva jeg vil gjøre.

Det er vel ikke så mye å svare på det jeg skriver om her. Men trenger bare noen trøstende ord. Vil det bli bedre? Får jeg følelsen tilbake om at livet har noen mening?

Vil bare flytte hjem..men det vil aldri bli det samme som det var, siden ingen av vennene mine er der lengre.. også vil jeg jo ha denne utdanningen da..

[Gjest Gjest]

Det vil bli bedre!

Jeg flyttet langt hjemmefra da jeg var 20. Jeg var veldig nært knyttet til familien min, så det føltes tungt. Jeg slet hardt fra skolestart i august til juleferien kom. Etter det gikk det mye bedre. Jeg fikk meg en omgangskrets på det nye stedet (skikkelige gode venner, ikke bare bekjente), jeg følte meg mer hjemme, ting ble tryggere. Jeg hadde fortsatt hjemlengsel iblant. Et par år etterpå flytta jeg hjem igjen for å jobbe. Da kjente jeg at det ble helt feil, jeg trivdes ikke der lenger, jeg hadde skapt meg et nytt liv i den nye byen. Et halvt år etterpå var jeg tilbake igjen i min nye hjemby, og her har jeg bodd i ti år nå. Etter at jeg oppdaget at det ikke var som før å bo i byen jeg kalte hjemme, så har jeg ikke hatt fnugg av hjemlengsel.

[Gjest Gjest]

Det blir nok bedre! Jeg hadde nok en mykere overgang, hvor jeg flytta bare noen få mil vekk fra barndomshjemmet, og trivdes egentlig godt fra første stund. Men det er jo uvant også, særlig før man får ordentlig nettverk der man er. Samtidig er det viktig å tenke på at det antagelig ikke hadde blitt "som før" å flytte hjem heller. Andre venner er avgårde og studerer, du ville antagelig ikke hatt mulighet til å få en spesielt interessant jobb, ikke mulighet for å studere det du vil osv - så du ville nok kjedet deg mer enn du har gjort fram til du var ferdig med videregående Så lenge du trives med studiet og synes det er viktig å komme gjennom det tror jeg du er på rett spor der du er nå. Pass på å gjør en aktiv innsats for å engasjere deg og bli kjent med nye folk, så får du sikkert en fin studietid.

[snart_kjerring]

det vil bli bedre bare gi deg selv tid. ta en dag av gangen. finn noen på skolen du går som du kan prate med, en du stoler på. en lærer, sosionom, helsesøster, osv.

selv bor jeg i en annen verdensdel akkurat nå og skulle ønske jeg bare kunne stikke hjemmom en tur...

de første gangene er alltid de vanskeligste. for meg har det hjulpet stort med både skype og mesenger. da kan man både se og prate med de hjemme. det hjelper å se at de har det bra og høre stemmen til mamma når jeg trenger det.

så håper du får det bedre fremover. det er lys i den andre endan av tunnelen( sitat: mamman min:) )