Et spørsmål til mennene

[Miss Dashwood]

Saken er som følger: Min kjæreste er er i perioder dypt deprimert. Nå har han funnet ut at han trenger litt tid for seg selv, fordi han er inne i en deppeperiode igjen. Han avlyste vår avtale om å treffes denne helgen (vi har kun mulighet til å treffe hverandre i helgene), og årsaken han oppga til det var at han var forkjøla. Nå viser det seg altså at han er inne i en "deppe-periode", og må være alene fordi han må drive med hobbien sin, som er det eneste som gir han mening akkurat nå. MEN: til helgen skal han, i stedenfor å komme hit ,ut på byen og drikke med en kamerat......

Har jeg rett til å reagere på dette? Hvorfor kan han være sammen med kameraten, men ikke meg?? Er dette en typisk mannegreie?

Jeg forsøker å få i gang en avtale om at vi f.eks treffes helgen etter neste, men han sier han må få være i fred, og at han får en dårlig følelse dersom han inngår en avtale med meg nå.

Jeg forstår ingenting jeg..

[gullet76]

Min eks-samboer har bipolar lidelse, og var (og er) veldig opp og ned i humøret. Det var veldig slitsomt når han var langt nede. Da trakk han seg unna, var ikke hjemme (vi hadde små barn) og ville heller være med venner, ut å fiske eller ligenende.. Dette var fryktelig slitsomt syns jeg. Endte med at han dyttet meg unna, og vi avsluttet forholdet.

Ja du har rett til å reagere på dette. Forstår at du reagerer på dette. Nå vet jeg ikke hvor ofte han ser kompiser. Men hvis det er lenge siden så forstår jeg at han ønsker å prioritere en kveld med kompiser også. Selv om det selvsagt er tungt for deg at han ønsker det fremfor å være med deg. Bruker han depresjoner som unnskyldning, eller har han faktisk denne lidelsen? Uansett, så har mannfolk en tendens til å trekke seg inn i hulen sin når de har et problem (problemet trenger overhode ikke å ha noe med deg å gjøre), og så kommer de tuslende ut igjen når de har løsning på problemet. De er ikke som jenter som ønsker å prate om alle følelsene de har inni seg, de vil finne ut av det på egenhånd og så presentere løsningen.

Når han ber om å få være i fred, så la han være det. Det dummeste du gjør er å mase på en mann som ønsker å være i fred. Har selv erfart at det å gi mannen tid når han ønsker det, kan ende i noe meget positivt. Og erfart at masing, fører til det motsatte.

[Miss Dashwood]

Det er så vidt jeg vet flere uker siden sist han traff noen kamerater. Han ser generelt ikke kameratene så ofte. Jeg har aldri møtt noen av dem faktisk, siden han ser de så sjelden (og når han først ser dem, vil de gjøre typiske "manneting", antar jeg).

Jeg har aldri sett noen legepapirer el., men jeg er selv deprimert, og synes absolutt jeg kjenner igjen depresjon i atferden hans. Så jeg tror ikke det er noen undskyldning.

Det jeg reagerer på er at han synes det er helt ok at det går tre uker før han ser meg neste gang - fordi "han må være alene" - mens han faktisk velger å dra på byen med en kamerat nå til helgen! Synes det er sårende rett og slett. Føler meg som noe han ønsker å unngå. Han har jo ikke noe behov for å være alene hvis han skal gjøre noe med en kamerat. Da har han behov for å unngå meg da!

[gullet76]

Uff ... Jeg forstår deg veldig godt. Kjenner meg igjen i tankene dine, absolutt. Jeg var selv i et avstandsforhold for en stund tilbake, hvor vi så hverandre annenhver helg (av og til sjeldnere). Og når han da ofret en helg med meg for å være med kompiser, ble jeg ekstremt lei meg. Trodde det hadde med meg å gjøre.. Endte med at jeg maste så mye på han at han dumpet meg.

Ingen kan si hva du skal gjøre. Men jeg ville personlig latt han være i fred. Selv om jeg forstår godt at det er vanskelig.

[Miss Dashwood]

Ja, det er jo nettopp det man tror. At det har med en selv å gjøre. Og det er da helt logisk, siden forklaringen om at han har behov for å være alene virker litt tvilsom når han drar på byen med en kamerat.. :/

Jeg er utrolig sjalu (ikke pga kameraten, men fordi jeg er redd for at han skal være utro, eller flørte med andre damer). Får nesten panikk hver gang han er på byen. Så nå sitter jeg med en vond følelse i magen og gruer meg til helgen når han skal ut..

Uansett, jeg har besluttet å la han være alene. Sendte en melding om at jeg ikke gidder å mase på en som ikke vil ha kontakt med meg, og at han får ta kontakt hvis/når han savner meg. Skal ikke ta kontakt med han før jeg hører noe.

Dere mennene som sitter her og snikleser: Er normalt for menn å trekke dere unna kjæresten når dere føler dere nedfor, er deprimerte osv, i stedenfor å søke til henne for å få trøst og forståelse?

Har jeg grunn til å bli skeptisk?

Er først og fremst livredd han skal på byen og finne seg en dame. Og jeg er selvsagt også redd han dytter meg unna fordi han er lei av meg, eller noe slikt. At jeg skal miste han..

[Gjest Gjest]

Det jeg reagerer på er at han synes det er helt ok at det går tre uker før han ser meg neste gang - fordi "han må være alene" - mens han faktisk velger å dra på byen med en kamerat nå til helgen! Synes det er sårende rett og slett. Føler meg som noe han ønsker å unngå. Han har jo ikke noe behov for å være alene hvis han skal gjøre noe med en kamerat. Da har han behov for å unngå meg da!

Det kan jo hende at han ikke vil vise denne dårlige siden av seg selv for deg. At du betyr såpass mye at han ikke vil risikere å ødelegge det som er bra mellom dere. Mens det kanskje ikke er så nøye hva han viser overfor en kamerat.

Dette er bare en teori. Man vet jo ikke hva han tenker, derfor er det ikke vits å spekulere så mye. Det er ihvertfall tydelig at han har behov for å være i fred, så da får du bare la han være, som du har bestemt deg for. Men kan godt forstå at det er frustrerende. Lett å føle seg avvist, selv om det ikke trenger å være tilfelle.

[Gjest torsk]

Kan du ikke prøve å mase hull i hodet på han? Noe ala BUHUUU, DU ER IKKE GLAD I MEG LENGRE DU...

[Gjest Gjest]

Det kan jo hende at han ikke vil vise denne dårlige siden av seg selv for deg. At du betyr såpass mye at han ikke vil risikere å ødelegge det som er bra mellom dere. Mens det kanskje ikke er så nøye hva han viser overfor en kamerat.

Dette er bare en teori. Man vet jo ikke hva han tenker, derfor er det ikke vits å spekulere så mye. Det er ihvertfall tydelig at han har behov for å være i fred, så da får du bare la han være, som du har bestemt deg for. Men kan godt forstå at det er frustrerende. Lett å føle seg avvist, selv om det ikke trenger å være tilfelle.

Kan bare snakke for meg selv, og jeg er mann med depresjon.

Jeg søker alt og alle andre enn hun jeg har kjær fordi jeg ikke vil tape ansikt. Jeg vet det høres ulogisk ut, fordi hun er den som skal (og mest sannsynlig) ønsker å støtte meg mest. Men, man vil vise seg fra sin beste side for kona/samboeren/kjæresten og heller la helvete gå utover de som ikke kan "dumpe" deg dersom de får nok.

Hvis det gav noen mening.

[Miss Dashwood]

Kan du ikke prøve å mase hull i hodet på han? Noe ala BUHUUU, DU ER IKKE GLAD I MEG LENGRE DU...

Ja det var det å greie å unngå dette da... Skal innrømme at jeg i panikkens øyeblikk buste ut med noe tilsvarende. Men han er så dårlig på å kommunisere med meg, at det alltid tar en stund før jeg forstår at det er depresjonen som gjør at han plutselig trekker seg unna, og ikke noe annet (som regel tror jeg det er problemer i forholdet som gjør at han ikke vil ha noe med meg i gjøre). Så jeg blir redd.

Hadde han sagt med én gang at var deprimert og trengte noen dager for seg selv, og forklart hvorfor, hadde det ikke vært noe problem.

Men jeg forstår han rett og slett ikke. Han trekker seg sånn unna at kommunikasjonen nesten stopper helt opp, og da er det jo umulig å få noen forståelig forklaring ut av han.

Til dere to andre gjester: Takk! Det ga absolutt mening. Ikke at jeg tenker på den måten selv, eller helt forstår hvorfor tankene deres tar akkurat den veien, men dersom dette er typisk "mannetankegang" antar jeg at jeg kan føle meg litt roligere.

Kanskje du kan forklare litt mer, siste gjest. Hvorfor føler du er du må gjemme sider av deg selv for din kjære? Når man elsker noen pleier man jo å godta vedkommede akkurat slik h*n er, så hvorfor er du redd for at hun skal gå fra deg dersom du viser henne at du er deprimert?

Hadde kjæresten min kommet til meg og snakket om depresjonen sin hadde jeg tatt dette som et skikkelig tegn på tillit og nærhet. Og når han nå i stedet dytter meg bort, tolker jeg det som det motsatte: et tegn på at vi ikke står så nære som jeg trodde...

Endret 13. oktober 2008 av Miss Dashwood

[Gjest en med erfaring]

Ja, det er jo nettopp det man tror. At det har med en selv å gjøre. Og det er da helt logisk, siden forklaringen om at han har behov for å være alene virker litt tvilsom når han drar på byen med en kamerat.. :/

Jeg er utrolig sjalu (ikke pga kameraten, men fordi jeg er redd for at han skal være utro, eller flørte med andre damer). Får nesten panikk hver gang han er på byen. Så nå sitter jeg med en vond følelse i magen og gruer meg til helgen når han skal ut..

Uansett, jeg har besluttet å la han være alene. Sendte en melding om at jeg ikke gidder å mase på en som ikke vil ha kontakt med meg, og at han får ta kontakt hvis/når han savner meg. Skal ikke ta kontakt med han før jeg hører noe.

Dere mennene som sitter her og snikleser: Er normalt for menn å trekke dere unna kjæresten når dere føler dere nedfor, er deprimerte osv, i stedenfor å søke til henne for å få trøst og forståelse?

Har jeg grunn til å bli skeptisk?

Er først og fremst livredd han skal på byen og finne seg en dame. Og jeg er selvsagt også redd han dytter meg unna fordi han er lei av meg, eller noe slikt. At jeg skal miste han..

Jeg er ikke en mann, men har litt erfaring med dem , og en kjæreste som var deprimert en periode. Menn trekker seg tilbake fra kjærester, familie, gode venner når de har problemer. De vil ikke snakke om følelser og få trøst. De vil være i fred. De føler ofte at de ikke strekker til som kjærester og klarer ikke prestere når de er langt nede.

Det å være med ute en kveld med noen venner han ikke er sammen veldig ofte med, er en annen greie. Ingen spør hvordan han føler seg, har han det vanskelig, hvorfor han er i dårlig humør etc. De er bare ute, drikker litt, tuller mye, etc.

Nå snakker jeg om min kjæreste, som jeg aldri har hatt noen grunn til å være sjalu på. Hvis han var deprimert og ikke ønsket å treffe meg, men allikevel ønsket å gå ut en kveld med venner, ville jeg vært glad for ham. Fordi han ofte måtte presse seg til det også, å være sammen med noen andre og ikke bare alene. Vet ikke hvordan forholdet deres er, og hvor sikker du er på ham, men uansett, hvis du er så redd for å miste ham pga en kveld ute med venner, bør du enten finne deg en annen (som ikke gjør deg så usikker), eller jobbe med deg selv og din sjalusi/kontrollbehov. Hvis han ønsker det, og er så tiltrekkende, sp kan han vel være utro mot deg når som helst, trenger ikke en kveld ute på byen for å gjøre det?

Håper du finner ut om han er en du kan stole på, og at du slapper av i forholdet. Du blir en gladere person av det, og da kan du også hjelpe ham ut av depresjonen.

[MissStiles]

Jeg kjenner meg også litt igjen her. Typen min var deprimert en periode i sommer. Ikke særlig gøy å se på! Men jeg sa klart i fra om at jeg var der for han om han trengte noen å snakke med eller bare ville ha en klem. Av og til så tok han kontakt men jeg vet også at han snakket med venner om det. Glad for at de stilte opp for han siden jeg ikke kan det hele tiden pga avstand. På begynnelsen maste jeg også litt men jeg ga meg fordi jeg skjønte at det kommer ikke noe godt ut av det. Trenger han meg, så får jeg bare stole på at da sier han ifra. Selvom det ikke alltid er like lett å bare vente..

[Gjest M37]

Hvordan din kjæreste tenker rundt disse tingene vet jeg ikke, men jeg vet hvordan jeg tenker. Du får avgjøre om det er relevant for din/deres situasjon. Uansett vil jeg si at det beste du kan gjøre er å snakke med ham om det.

Har selv vært gjennom flere runder med depresjoner med og uten kjæreste, og måten jeg håndterer kompiser på er den samme uansett. Jeg forteller ingenting om problemene, holder dem på avstand så langt det går, men blir med på hva det nå er de vil ha meg med på en gang i blant så de slutter å mase for en stund, og (viktig) for at de ikke skal begynne å tro at det er noe galt.

Kjæresten vet alt uansett, hun har jeg sluppet innenfor forsvarsverkene, så det er ingen grunn til å holde noen fasade.

Nå er nok jeg atskillig mer opptatt av å være med kjæresten i de tunge periodene enn din kjæreste er, men jeg også får behov for å være for meg selv iblant, og da er det deilig at iallfall hun vet hvordan det er fatt og (stort sett) forstår. Jeg skjønner utmerket godt at det er en urettferdig byrde for henne å bære, og jeg prøver å gjøre den byrden lettere for henne å bære, men allikevel: jeg er ikke klar for å komme ut av deppeskapet ennå.

Egoistisk? Kanskje, men er du langt nok nede er av og til egoisme det eneste som står mellom deg og avgrunnen.

[Miss Dashwood]

Godt å høre at det er flere med lignende erfaringer. Da vet jeg i hvertfall at det ikke er helt unormalt..

Han sendte meg en melding i går hvor han beklaget seg for oppførselen sin, og skrev at han trenger meg. Jeg skrev en melding tilbake i morges, og etter det har jeg ikke hørt noe. Jeg vet ikke engang om han er våken nå. Han har av en eller annen grunn snudd døgnet helt på hodet, og sover nå om dagene. Jeg er bekymret for at han skal begynne å drikke mye. Han har nemlig gjort det før, i lignende perioder. I flere uker drakk han gjerne 2-3 dager hver uke, om ikke mer. Jeg hørte ikke noe fra han på flere dager i de periodene, og vi så hverandre nesten aldri. Jeg har sagt fra til han at hvis vi er på vei inn i en slik periode igjen, kommer jeg ikke til å sitte og vente på han.

Er stresset og trist nå. Forstår ikke hvorfor han dytter meg unna på denne måten, uten å forsøke og forklare engang. Er redd det hele bare er en unnskyldning for å feste og herje rundt, og slippe å høre fra meg. Altså, jeg vet jo at han er deprimert, men jeg klarer bare ikke å slutte å frykte utroskap og alt det der. Greier aldri å stole på noen jeg. :/

Vil sende han melding, men da bryter jeg jo med det jeg sa om at jeg skal la han være i fred. Huff... Må satse på at han begynner å savne meg og tar kontakt med meg, før jeg sprekker og tar kontakt med han.

[alCaldazar]

Saken er som følger: Min kjæreste er er i perioder dypt deprimert. Nå har han funnet ut at han trenger litt tid for seg selv, fordi han er inne i en deppeperiode igjen. Han avlyste vår avtale om å treffes denne helgen (vi har kun mulighet til å treffe hverandre i helgene), og årsaken han oppga til det var at han var forkjøla. Nå viser det seg altså at han er inne i en "deppe-periode", og må være alene fordi han må drive med hobbien sin, som er det eneste som gir han mening akkurat nå. MEN: til helgen skal han, i stedenfor å komme hit ,ut på byen og drikke med en kamerat......

Har jeg rett til å reagere på dette? Hvorfor kan han være sammen med kameraten, men ikke meg?? Er dette en typisk mannegreie?

Jeg forsøker å få i gang en avtale om at vi f.eks treffes helgen etter neste, men han sier han må få være i fred, og at han får en dårlig følelse dersom han inngår en avtale med meg nå.

Jeg forstår ingenting jeg..

Jeg kjenner meg igjen her. Den følelsen han virker å ha er litt som følelsesmessig apati; jeg får av og til litt noia ved tanken på å møte andre etc. Det er imidlertid ganske normalt, av og til har jeg bare en sånn periode, kan være en dag eller en uke. Når det går over er jeg i bedre humør enn jeg var før

Alle menn trenger å være alene av og til, ingenting rart i det.

Har dog aldri hatt det på den måten mot en kjæreste; selv om jeg har vært "borte" har jeg ikke hatt noe mot å være sammen med dama. Og man har jo litt ansvar i et parforhold, som han ikke ivaretar på den beste måten.

Men jeg tipper det beste (for ham) er om du lar ham være litt alene nå, uten å "mase", og lar ham komme tilbake til deg. Om du etterhvert spør ham med litt glimt i øyet om det var en sånn 'mannegreie', åpner du for at han kan bekrefte det uten at det virker som om du klandrer ham for noe.

[Miss Dashwood]

Som du sier: et forhold bringer med seg et visst ansvar. Jeg synes han takler dette på en litt egoistisk måte, for å være ærlig. Han kunne i det minste forklart meg litt hvordan han hadde det, før han plutselig begynte å dytte meg unna.

Det er greit at han vil være alene osv, men hvor sterkt er egentlig behovet for å være alene, når han vil ut på byen (hvor det er masse mennesker) med en kamerat? Det virker som han kan gjøre alt annet enn å være sammen med meg..

Jeg vet ikke hvordan jeg bør reagere for å få han til å innse at han håndterer dette på en måte som går ut over meg. Jeg har en ekkel angstknute i magen nå, pga dette. Føler jo noe er galt, når han kan gjøre alt annet enn å ha kontakt med meg.

Endret 14. oktober 2008 av Miss Dashwood

[covergrl]

jeg er IKKE mann men svarer fordi jeg kjenner meg igjen i situasjonen.. tenkte kanskje at det kan hjelpe både deg og meg (og eventulet andre) å snakke med noen i samme situasjon.. jeg har hatt samboer i snart 5 år og til tider er han grusomt deprimert. i desse periodene snakker han knapt til meg, trekker seg unna, stenger meg ute fra livet sitt, osv. dette er fryktelig vanskelig da jeg blir såret over at han ikke kan involvere meg i det han går gjennom og fordi jeg så gjerne vil hjelpe ham gjennom det vonde han går gjennom.. jeg vet delvis hvorfor han får desse periodene og har bedt ham ordne opp i livet sitt og fortiden. prøver å få ham til å oppsøke psykolog, men han mener det ikke vil hjelpe.. jeg orker snart ikke mer, får så vondt av å se ham slik.

jeg tror det er veldig vanlig at (spesielt) menn trekker seg tilbake og trenger tid uten oss damene hengende over dem i slike perioder. det er vondt og vanskelig å takle, men jeg tror ikke du har noe å bekymre deg for.. det er sårt og man tror gjerne det er personlig, men bare prøv å ikke bry deg, typen din lever for tiden i en boble og ser ikke helt klart. kanskje er det akkurat det å feste med kompisene han trenger..

dette er ikke egoistisk av ham i det hele tatt, det er dette han trenger. ja det er sårt og smertefullt for deg, men det er ham som går gjennom et helvete.. det som heller er egoistisk er at vi kvinner reagerer med sinne og "nekter" typene våre den tiden de trenger for å bli friske fra en psykisk lidelse.. jeg tenker også egoistiske tanker når min kjære er "nede i kjelleren", men jeg ser jo at det er feil..

[Miss Dashwood]

Hm, ja... det virker vist som dette er ganske normalt. Kanskje jeg ikke burde bli bekymret. Men jeg kan ikke hjelpe for det. Tidligere i forholdet har han stengt meg ute på denne måten i ukesvis. På det meste gikk det 4 uker uten at jeg så han, og over 1 uke uten at jeg hørte noe som helst fra han. Og da var jeg nyinnflyttet i en fremmed by, og kjente kun han... Han tok ikke kontakt med meg igjen før han ble kastet ut av der han bodde, og trengte et sted å bo.

Og i vinter skjedde det noe lignende (da hadde vi flyttet fra hverandre igjen pga studiesituasjonen, som krevde at vi flyttet tilbake til våre hjembyer som ligger ca 30 minutters kjøring fra hverandre, og der bor vi fortsatt). Da hadde han en "deppeperiode" hvor han festet hemningsløst, og drakk ufattelig mye. Han var med kamerater, og gjorde alt som normalt. Dvs han gjorde alt - bortsett fra å ha kontakt med meg/treffe meg. Når jeg forsøkte å ringe han var han alltid full, (enten det, eller så tok han ikke telefonen), og bare lo og flåset av alt jeg sa.

Jeg har fremdeles ikke hørt fra han, ikke siden natt til i går. Er livredd han er ute et eller annet sted, full og deppa, og finner seg en dame som kan trøste han. Slik jeg åpenbart ikke er i stand til.. :cry:

Føler meg som en godtroende idiot som sitter her med henda i fanget og venter på han - nok en gang. Mens han er ute og "lever livet" på byen med kamerater. Og når han er ferdig med det, og trenger noe fra meg, da skal jeg liksom ta i mot han med åpne armer som om alt var bra? :/

Endret 15. oktober 2008 av Miss Dashwood

[covergrl]

Hm, ja... det virker vist som dette er ganske normalt. Kanskje jeg ikke burde bli bekymret. Men jeg kan ikke hjelpe for det. Tidligere i forholdet har han stengt meg ute på denne måten i ukesvis. På det meste gikk det 4 uker uten at jeg så han, og over 1 uke uten at jeg hørte noe som helst fra han. Og da var jeg nyinnflyttet i en fremmed by, og kjente kun han... Han tok ikke kontakt med meg igjen før han ble kastet ut av der han bodde, og trengte et sted å bo.

Og i vinter skjedde det noe lignende (da hadde vi flyttet fra hverandre igjen pga studiesituasjonen, som krevde at vi flyttet tilbake til våre hjembyer som ligger ca 30 minutters kjøring fra hverandre, og der bor vi fortsatt). Da hadde han en "deppeperiode" hvor han festet hemningsløst, og drakk ufattelig mye. Han var med kamerater, og gjorde alt som normalt. Dvs han gjorde alt - bortsett fra å ha kontakt med meg/treffe meg. Når jeg forsøkte å ringe han var han alltid full, (enten det, eller så tok han ikke telefonen), og bare lo og flåset av alt jeg sa.

Jeg har fremdeles ikke hørt fra han, ikke siden natt til i går. Er livredd han er ute et eller annet sted, full og deppa, og finner seg en dame som kan trøste han. Slik jeg åpenbart ikke er i stand til.. :cry:

Føler meg som en godtroende idiot som sitter her med henda i fanget og venter på han - nok en gang. Mens han er ute og "lever livet" på byen med kamerater. Og når han er ferdig med det, og trenger noe fra meg, da skal jeg liksom ta i mot han med åpne armer som om alt var bra? :/

da skjønner jeg litt mer av situasjonen.. hva med å gå inn på www.psykisk.no? der kan du kanskje få litt svar.. jeg visste ikke at han festet så mye.. men når du forteller det slik du gjør no, så virker han jo ikke som noen god mann for deg, med tanke på at han kommer til deg kun når han trenger noe.. har dere vært sammen lenge? kjente du ham før dere ble sammen..? har han vært utro tidligere? bare tenker på det du sier om at du frykter han finner seg en annen dame å trøste seg med.. snakk med ham, jeg gjør ofte det med min samboer, press ham til å få hjelp.. det finnes jo grense for hvor lenge vi klarer å leve med dette, det ødelegger jo faktisk oss også..

[Miss Dashwood]

da skjønner jeg litt mer av situasjonen.. hva med å gå inn på www.psykisk.no? der kan du kanskje få litt svar.. jeg visste ikke at han festet så mye.. men når du forteller det slik du gjør no, så virker han jo ikke som noen god mann for deg, med tanke på at han kommer til deg kun når han trenger noe.. har dere vært sammen lenge? kjente du ham før dere ble sammen..? har han vært utro tidligere? bare tenker på det du sier om at du frykter han finner seg en annen dame å trøste seg med.. snakk med ham, jeg gjør ofte det med min samboer, press ham til å få hjelp.. det finnes jo grense for hvor lenge vi klarer å leve med dette, det ødelegger jo faktisk oss også..

Han fester/drikker mye kun i perioder. I de gode periodene hans kan det gå månedsvis mellom hver gang han gjør noe slikt. Det går ofte mange uker mellom hver gang han treffer kamerater også. Hadde han holdt på slik hele tiden, hadde jeg ikke orket. Og jeg vet jo ikke om han drikker og fester nå heller. Jeg aner ikke hva han gjør. Vet bare at til helgen kommer en kamerat han ikke har sett på en stund til byen hans, og da skal de ut og drikke, og at siden han er inne i en deppeperiode kan det hende denne festingen strekker seg ut over flere dager, og kanskje uker...

Han har aldri vært utro mot verken meg eller tidligere kjærester, i følge han selv. Så jeg har vel egentlig ingen grunn til å frykte utroskap, men jeg gjør det allikevel. I en krangel vi hadde for et par uker siden sa han i sinne (han sier mye rart i sinne) at han lyver mye og at jeg er dum som stoler på han. Da han roet seg igjen da han om undskyldning, og tok det tilbake, men jeg har jo selvsagt ikke glemt det... Jeg sliter generelt med å stole på andre, og har aldri følt meg helt trygg på noen av kjærestene jeg har hatt.

Vi har vært sammen i litt over ett år. Jeg hadde sporadisk kontakt med han en periode for 5 år siden , men da var han ganske annerledes. Da drev han med stoff, var musikkartist og "knulla rundt" (for å si det på godt norsk.. ). Så mistet vi kontakten, og hadde ingentnig med hverandre å gjøre før for ca 1,5 år siden.

Nå er han roligere og mer fornuftig, og er i ferd med å ta seg en solid utdannelse på universitetet.

Han sier han vet han trenger hjelp. Både pga depresjonen sin, og pga hvordan han håndterer negative følelser. Han blir ofte veldig slem når han er sint. Han er aldri fysisk voldelig, men han sier mye stygt. Han er arbeidsledig for tiden og har ikke råd til psykolog, men sier han skal søke hjelp når han begynner å studere igjen, siden psykologhjelp vistnok er noe man får tilbud til gjennom studietjenestene.

Endret 15. oktober 2008 av Miss Dashwood

[covergrl]

Han fester/drikker mye kun i perioder. I de gode periodene hans kan det gå månedsvis mellom hver gang han gjør noe slikt. Det går ofte mange uker mellom hver gang han treffer kamerater også. Hadde han holdt på slik hele tiden, hadde jeg ikke orket. Og jeg vet jo ikke om han drikker og fester nå heller. Jeg aner ikke hva han gjør. Vet bare at til helgen kommer en kamerat han ikke har sett på en stund til byen hans, og da skal de ut og drikke, og at siden han er inne i en deppeperiode kan det hende denne festingen strekker seg ut over flere dager, og kanskje uker...

Han har aldri vært utro mot verken meg eller tidligere kjærester, i følge han selv. Så jeg har vel egentlig ingen grunn til å frykte utroskap, men jeg gjør det allikevel. I en krangel vi hadde for et par uker siden sa han i sinne (han sier mye rart i sinne) at han lyver mye og at jeg er dum som stoler på han. Da han roet seg igjen da han om undskyldning, og tok det tilbake, men jeg har jo selvsagt ikke glemt det... Jeg sliter generelt med å stole på andre, og har aldri følt meg helt trygg på noen av kjærestene jeg har hatt.

Vi har vært sammen i litt over ett år. Jeg hadde sporadisk kontakt med han en periode for 5 år siden , men da var han ganske annerledes. Da drev han med stoff, var musikkartist og "knulla rundt" (for å si det på godt norsk.. ). Så mistet vi kontakten, og hadde ingentnig med hverandre å gjøre før for ca 1,5 år siden.

Nå er han roligere og mer fornuftig, og er i ferd med å ta seg en solid utdannelse på universitetet.

Han sier han vet han trenger hjelp. Både pga depresjonen sin, og pga hvordan han håndterer negative følelser. Han blir ofte veldig slem når han er sint. Han er aldri fysisk voldelig, men han sier mye stygt. Han er arbeidsledig for tiden og har ikke råd til psykolog, men sier han skal søke hjelp når han begynner å studere igjen, siden psykologhjelp vistnok er noe man får tilbud til gjennom studietjenestene.

for det første: kan virke som typen din er periode drankar (som vi kaller det her jeg kommer fra), i og med at han drikker mye i perioder på dager og uker

for det andre: du sier han har hatt drevet med narkotika, dette kan ha ført til depresjonen (kanskje drikkingen også..?)

for det tredje: han kan høre med sosialen om økonomisk støtte til psykolog.

for det fjerde: har han råd til å drikke så mye, så har han råd til hjelp

for det femte: han mishandler deg psykisk, dette er minst like ille som fysisk mishandling

som jeg har nevnt tidligere så er min samboer deprimert, men han er aldri stygg mot meg, sier ikke stygge ting, drikker ikke mye, eller lignende. eneste han gjør er å blokkere seg. da mener jeg ikke at han er usosial i desse periodene, han snakker bare ikke åpent om det som feiler han og er ikke så flink til å kysse meg, klemme meg, si at han elsker meg,osv. han snakker kun om helt overfladiske ting som feks middagen, været, planer, hvordan det har gått på jobb osv..