hasjbruker i familien

[Gjest ander33]

Nettop funnet ut at min bror bruker hasj ganske ofte og lurer på hva jeg skal gjøre. Bor sammen med han og har skjønt hvem som kommer dit for å skaffe han ting..blir ekstremt sinna inni meg og får lyst til å skjelle ut de folka og be dem aldri komme hit mer. Dette har jeg sagt til bror min men han sier bare at da går han bare til dem. Han han fått innkalling til blåkors avgifting og skjønner problemet sitt, han har også sagt at han manipulerer meg til at "det skal være greit" at han gjør det. Har lyst til å flytte herfra men jeg kan liksom ikke det heller for det føles som å forlate min egen bror i helvete. Er det noen andre her som har opplevd det samme, og burde jeg gjøre noe spesielt, kan ikke akkurat tvinge han til å holde seg innendørs og nekte folk å komme på besøk heller da..eller kan jeg det? Hvis jeg flytter og lever mitt eget liv så er jeg redd han blir enda mer avhengig og fullstendig "lost".

[mysan]

Hvor gammel er broren din? Er han myndig, er det pent lite du kan gjøre.

Han finner ut av det selv når det blir et problem for ham som går utover andre deler av livet forhåpentligvis.

[Gjest ander33]

Hvor gammel er broren din? Er han myndig, er det pent lite du kan gjøre.

Han finner ut av det selv når det blir et problem for ham som går utover andre deler av livet forhåpentligvis.

det er også alkohol som er problemet,egentlig det største,han smugdrikker og drikker i alle anledninger, i det siste har han også innrømt at han går hjem fra jobben i matpausa og tar 1-3 øl. Men, derfor han har bedt legen om hjelp da for han vil ikke være avhengig lenger, håper det hjelper.

[covergrl]

det er et grusomt dilemma du er kommet opp i ts.. jeg har ikke opplevd narkotikabruk i familien, men ho nære venner.. er selvfølgelig en litt enklere situasjon å være i siden man kan "dumpe" venner, men likevell er det sårt og vanskelig.. man blir forbanna rett og slett!

hvor gammel er din bror..? vet du om han har holdt på lenge og hvor ofte han røyker..?

du sier han har fått innkalling til Blåkors og at han innser problemet og ønsker dette.. derfor lurer jeg på når han skal inn dit og hvorfor han ikke er der allerede..?

du kan si klart ifra til ham at så lenge du bor der så får han ikke motta besøk av den tvilsomme gjengen og at han ikke får drive med det hjemme..

jeg vil råde deg til å snakke med legen din eller en støttegruppe for personer med rusmisbruk i familien.. desse kan gi deg tips og råd om hvordan du skal takle situasjonen.. og som mysan sa kan du (dersom din bror er mindreårig) tvangsinnlegge ham (eller foreldrene deres kan ihvertfall det)..

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er broren din? Er han myndig, er det pent lite du kan gjøre.

Han finner ut av det selv når det blir et problem for ham som går utover andre deler av livet forhåpentligvis.

Et kjennetegn ved mange misbrukere er vel nettopp det at de ikke ser det selv før det er for sent.

[mysan]

Du kan faktisk ikke gjøre noe som helst, uansett hvor mye du vil. HAN må selv ønske å bli rusfri, da kan man støtte og hjelpe.

Når det kommer til rusmisbrukere så er det ikke stort vi som pårørende kan gjøre så lenge de er myndige. Sånn er det bare, enten vi liker det eller ikke. Man kan true, man kan hyle, grine, rope, bli sinna eller hva som helst, men det hjelper ikke et grann.

det er også alkohol som er problemet,egentlig det største,han smugdrikker og drikker i alle anledninger, i det siste har han også innrømt at han går hjem fra jobben i matpausa og tar 1-3 øl. Men, derfor han har bedt legen om hjelp da for han vil ikke være avhengig lenger, håper det hjelper.

Hvis han faktisk har bedt om hjelp så er han jo på vei. Da kan du være der og støtte ham. Og som andre over har nevnt, så kan du ta kontakt med Al Anon for eksempel som er en støttegruppe for pårørende. De kan gi deg tips og råd om hvordan du som pårørende skal forholde deg for din egen del.

Lykke til, jeg håper han kommer ut av det før livet hans blir flokete.

Endret 13. oktober 2008 av Bolledeig

[Gjest Gjest]

Man kan true, man kan hyle, grine, rope, bli sinna eller hva som helst, men det hjelper ikke et grann.

Nei, det har du rett i, men det er da heller ikke riktig måte å kommunisere på.

Fortell hvordan hasj og annen nark føkker opp hodet, fortell virkningen av nark på en måte som blir forstått, så har man mulighet til å nå frem (uansett om personen er myndig eller ikke).

Å sitte med hendene i fanget og tenke at personen må ville det selv er total ansvarsfraskrivelse. Og når de pårørende har den insntillingen kan misbrukeren i beste fall kaste bort noen viktige år som ellers kunne vært brukt f.eks. på utdannelse elelr jobb - og i verste fall kan vedkommende dras mot tyngre stoffer.

Å si at noen som er i avhengighet må ville slutte selv, er bare naivt. Ja, jeg forstår at ingen kan tvinge dem, men det går an å gjøre mer enn å trekke på skuldrene og tenke "h*n må ville det selv, jeg kan ikke gjøre en dritt".

[mysan]

Nei, det har du rett i, men det er da heller ikke riktig måte å kommunisere på.

Fortell hvordan hasj og annen nark føkker opp hodet, fortell virkningen av nark på en måte som blir forstått, så har man mulighet til å nå frem (uansett om personen er myndig eller ikke).

Å sitte med hendene i fanget og tenke at personen må ville det selv er total ansvarsfraskrivelse. Og når de pårørende har den insntillingen kan misbrukeren i beste fall kaste bort noen viktige år som ellers kunne vært brukt f.eks. på utdannelse elelr jobb - og i verste fall kan vedkommende dras mot tyngre stoffer.

Å si at noen som er i avhengighet må ville slutte selv, er bare naivt. Ja, jeg forstår at ingen kan tvinge dem, men det går an å gjøre mer enn å trekke på skuldrene og tenke "h*n må ville det selv, jeg kan ikke gjøre en dritt".

Tror du virkelig det hjelper en som allerede er i gang med et misbruk?

Her kommer en kommentar fra Liten, min datter som er misbruker, hun sitter midt i mot meg i stuen her og nå:

"Det er ingen ting som hjelper. Jeg kan til og med sitte og se på bildet av XXX (storebror som døde i fjor sommer) og tenke i fullt alvor at jeg må klare dette her, jeg må bli rusfri for ellers skuffer jeg han så han snur seg i grava - allikevel går jeg ut og ruser meg. Så det hjelper ikke å gjøre det for andre, man må ville det 300% selv, allikevel er det vanskelig".

[mysan]

Jeg har snakket i det vide og det brede med begge mine, særlig den yngste. Jeg har brukt timer, dager og netter på å prøve og snakke fornuft og forståelse inn i hodene på dem. Jeg har tenkt at bare jeg kan få sagt dette på den riktige måten, så vil de skjønne det. Og de kan sitte og nikke og være alldeles enig og skjønne utmerket godt hva jeg sier, det er bare det at det hjelper ikke.

Men altså; har du egne erfaringer hvor snakking har fått en person ut av misbruk?

Og for å svare på det du sier om at en rusmisbruker ikke kan snakke fornuft inn i hodet på en annen. Nei, men er det noen som vet hvordan dop fucker opp hodet ditt, så burde det være en som sitter der selv med oppfucket hode, eller hva? Men saken er vel at ingen av oss lærer av andres feil, og når vi er unge er vi atpåtil udødelige, og alle farlige ting skjer bare alle andre. Det skjer jo ikke med meg, for jeg har full kontroll.

Jeg har vært i denne karusellen i noen år nå, jeg har litt erfaring, både personlig og via to-tre institusjoner, diverse lektyre, samtaler med personell her og der osv... jeg har ikke sittet med hendene i fanget og sett på.

Jeg har gjennom disse årene og disse erfaringene også lært at et rusmisbruk er mye vanskeligere å komme ut av enn bare å bestemme seg.

Visste du at av 100 personer som får hjelp i dag, så er det rundt 5% som blir nyktre?

Endret 13. oktober 2008 av Bolledeig

[Titti72]

Nei, det har du rett i, men det er da heller ikke riktig måte å kommunisere på.

Fortell hvordan hasj og annen nark føkker opp hodet, fortell virkningen av nark på en måte som blir forstått, så har man mulighet til å nå frem (uansett om personen er myndig eller ikke).

Å sitte med hendene i fanget og tenke at personen må ville det selv er total ansvarsfraskrivelse. Og når de pårørende har den insntillingen kan misbrukeren i beste fall kaste bort noen viktige år som ellers kunne vært brukt f.eks. på utdannelse elelr jobb - og i verste fall kan vedkommende dras mot tyngre stoffer.

Å si at noen som er i avhengighet må ville slutte selv, er bare naivt. Ja, jeg forstår at ingen kan tvinge dem, men det går an å gjøre mer enn å trekke på skuldrene og tenke "h*n må ville det selv, jeg kan ikke gjøre en dritt".

Du veit ikke er dritt om hva du snakker om. Det kom tydelig fram her.

Endret 13. oktober 2008 av Bolledeig

[Gjest Utlogget nå]

Broren min begynte med hasj, og gikk så over til amfetamin. I løpet av denne perioden mistet han jobben, han var uflidd og leiligheten hans så alltid helt forferdelig ut. Han endret på en måte personlighet og var alltid nedfor og sur. Vi vet ikke om det var stoffet som gjorde at han ble sånn eller om han tok stoff fordi han ble deprimert.

I familien har vi ei tante som det alltid har vært "tak" i. Hun kontaktet lege og politi, og ba dem gripe inn da broren min tydelig ikke var i stand til å ta særlig vare på seg selv lenger. Etter mye frem og tilbake ble han hentet av politiet og tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon. Han var da 24 år. Etter at han ble skrevet ut fra institusjonen ble han tett fulgt opp av psykologer. Han var fortsatt sur og tverr men skjønte etterhvert at folk bare ville hjelpe ham. Tilslutt fikk han tilbud om å begynne på en skole for folk som har hatt problemer, men vilkåret var at han måtte holde seg rusfri i en viss periode. Denne skolen var på en annen kant av landet og kunne tilby ham en tilrettelagt utdannelse han var veldig interessert i. Han klarte derfor å holde seg rusfri, og er nå snart ferdig med to år på skolen. Han har fått seg kjæreste og nye venner og hobbyer og klarer seg kjempefint. Han er den samme gutten som han var før han rotet seg borti stoff. Familien vår har vært utrolig heldig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, kanskje for å vise at det kan gå an å blande seg i andres saker. Her tok vår tante tak i saken og koblet inn de rette instanser, i tillegg til at hun fikk familien vår til å innse at her var det faktisk et problem. Mange ville nok ikke innse det. Jeg vet ikke hvordan hun (tilslutt i samarbeid med foreldrene våre) klarte å få ham tvangsinnlagt men det skulle vel ikke så mye til for at legene skulle se at han ikke kunne ta godt nok vare på seg selv i den situasjonen han var i.

[mysan]

Hurra for tanten din. Det er ikke alltid så enkelt å få folk inn på tvang etter fylte 18.

[Titti72]

Jeg har prøvd alt som er å prøve hos det offentlige, men når vedkommende ikke ønsker hjelp, så varer det desverre ikke lenge.

[mysan]

Jeg har prøvd alt som er å prøve hos det offentlige, men når vedkommende ikke ønsker hjelp, så varer det desverre ikke lenge.

Nei, og selv om de kan gå med på et opplegg selv, så er det allikevel ingen garanti for at de skal bli friske. Synd, men sånn er realitetene. Det har antakelig noe med narkopolitikken her i landet og hva som ligger i bunnen for behandlingsoppleggene å gjøre, men per i dag er det dessverre sånn.

[Bekkis]

Svært lite mann gjøre hvis ikke missbrukeren selv ønsker å få hjelp til å komme ut av det, og heller ikke ser problemet med sitt missbruk.

Som innleggeren oppenfor forteller om tanten som fikk nevøen innlagt på psykiatriskt, så skal det en del til å få beholdt de der på tvangsparagraf, og i det hele tatt få tvangsinnlagt pasienten. da må det ha gått såpass langt at personen har virkelig blitt psykisk syk.. Får ikke innlagt en "frisk" missbruker sånn uten videre.

[Gjest Gjest]

Jeg dro de argumentene inn for å illustrere et poeng. Samtidig spør jeg deg om du har erfaringer for at dine snakkemetoder virker.

Jeg har snakket i det vide og det brede med begge mine, særlig den yngste. Jeg har brukt timer, dager og netter på å prøve og snakke fornuft og forståelse inn i hodene på dem. Jeg har tenkt at bare jeg kan få sagt dette på den riktige måten, så vil de skjønne det. Og de kan sitte og nikke og være alldeles enig og skjønne utmerket godt hva jeg sier, det er bare det at det hjelper ikke.

Men altså; har du egne erfaringer hvor snakking har fått en person ut av misbruk?

Og for å svare på det du sier om at en rusmisbruker ikke kan snakke fornuft inn i hodet på en annen. Nei, men er det noen som vet hvordan dop fucker opp hodet ditt, så burde det være en som sitter der selv med oppfucket hode, eller hva? Men saken er vel at ingen av oss lærer av andres feil, og når vi er unge er vi atpåtil udødelige, og alle farlige ting skjer bare alle andre. Det skjer jo ikke med meg, for jeg har full kontroll.

Jeg har vært i denne karusellen i noen år nå, jeg har litt erfaring, både personlig og via to-tre institusjoner, diverse lektyre, samtaler med personell her og der osv... jeg har ikke sittet med hendene i fanget og sett på.

Jeg har gjennom disse årene og disse erfaringene også lært at et rusmisbruk er mye vanskeligere å komme ut av enn bare å bestemme seg.

Visste du at av 100 personer som får hjelp i dag, så er det rundt 5% som blir nyktre?

Ja, jeg forstod du dro de argumentene for å illustrere et poeng, men så lenge du siterer meg og trekker frem ting fra ditt eget liv som eksempel, så må du altså akseptere at jeg kommenterer det (og det tror jeg egentlig at du gjør).

Når det gjelder at aktive rusmisbrukere skal snakke fornuft i andre, mener jeg altså det ikke hjelper. Enkelt sagt, blir det som at "du skal gjøre som jeg sier, ikke som jeg gjør", og det funker aldri.

Ofte funker det heller ikke at det er moren som tar disse amtalene, følelsene er for sterke.

Og ja, jeg har selv erfaring fra dette, og jeg har selv opplevd at unge mennesker har holdt seg unna rus nettopp pga at jeg har snakket med dem. Og jeg har opplevd at foreldre har kommet og takket meg etter at barna deres har sagt til dem at de nå endelig har forstått hvor ille nark er etter at jeg har snakket med dem. Det går på hva man kommuniserer og hvordan man gjør det.

[Gjest Utlogget nå]

Hurra for tanten din. Det er ikke alltid så enkelt å få folk inn på tvang etter fylte 18.

Det er jeg fullt klar over. Vil bare legge til at det ikke var ment som kritikk av deg altså.

[Gjest Gjest]

Broren min begynte med hasj, og gikk så over til amfetamin. I løpet av denne perioden mistet han jobben, han var uflidd og leiligheten hans så alltid helt forferdelig ut. Han endret på en måte personlighet og var alltid nedfor og sur. Vi vet ikke om det var stoffet som gjorde at han ble sånn eller om han tok stoff fordi han ble deprimert.

I familien har vi ei tante som det alltid har vært "tak" i. Hun kontaktet lege og politi, og ba dem gripe inn da broren min tydelig ikke var i stand til å ta særlig vare på seg selv lenger. Etter mye frem og tilbake ble han hentet av politiet og tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon. Han var da 24 år. Etter at han ble skrevet ut fra institusjonen ble han tett fulgt opp av psykologer. Han var fortsatt sur og tverr men skjønte etterhvert at folk bare ville hjelpe ham. Tilslutt fikk han tilbud om å begynne på en skole for folk som har hatt problemer, men vilkåret var at han måtte holde seg rusfri i en viss periode. Denne skolen var på en annen kant av landet og kunne tilby ham en tilrettelagt utdannelse han var veldig interessert i. Han klarte derfor å holde seg rusfri, og er nå snart ferdig med to år på skolen. Han har fått seg kjæreste og nye venner og hobbyer og klarer seg kjempefint. Han er den samme gutten som han var før han rotet seg borti stoff. Familien vår har vært utrolig heldig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, kanskje for å vise at det kan gå an å blande seg i andres saker. Her tok vår tante tak i saken og koblet inn de rette instanser, i tillegg til at hun fikk familien vår til å innse at her var det faktisk et problem. Mange ville nok ikke innse det. Jeg vet ikke hvordan hun (tilslutt i samarbeid med foreldrene våre) klarte å få ham tvangsinnlagt men det skulle vel ikke så mye til for at legene skulle se at han ikke kunne ta godt nok vare på seg selv i den situasjonen han var i.

Fin og viktig historie du forteller her, som så absolutt viser at det går an.

Det krever ryggrad, handlingsmot og direkte talem, men det går altså an.

Det som ikke funker, er å sitte der med øyne fulle av følelser og medlidenhet, da vet misbrukeren at h*n har kontrollen hele veien.

Godtroende mødre er nesten den verste "hjelpen" en misbruker kan ha. Det er også tilfeller hvor misbrukere som er undre myndighetsalder syter så mye over behandlingen de mottar at en bløthjerta mor tar dem ut av behandling. Og det er selvfølgelig veldig synd for misbrukeren.

[mysan]

Ah, så du er en gammel rusmisbruker? Da skjønner jeg det med praten.

Til datteren min ville du allikevel ha snakket for døve ører.. eller dvs. hun ville hørt på deg, antakelig fått en aha-opplevelse eller to, for så ved neste tilfelle av russug eller tilbud ha skjøvet deg og dine ord langt bak i hodet.

Hun sitter jo nå med førstehåndserfaring på hva dop gjør med hodet hennes. Hjelper det når suget kommer? Nei, det gjør ikke det.

Men bedre har hun blitt. Sprekkene kommer ikke sjeldnere, men hun tar ikke helt av lenger. Hun ror seg i land i løpet av få minutter istedet for dager som tidligere, så noe har det hjulpet med behandling, medisinering (ikke minst - det ligger psykiske ting i bånn der) og det at hun har blitt voksen, fått en nykter kjæreste og ønsker å leve et normalt liv. Like forbannet sliter hun ennå.

Så den praten alene som du nevner... kan nok virke på dem som kan kontrollere impulsene sine og ikke allerede er hekta, og trådstarter i denne tråden gir da virkelig inntrykk av misbruket til hennes bror allerede er et problem. Da er det for sent med den praten er jeg redd.

[Gjest Gjest]

Ah, så du er en gammel rusmisbruker? Da skjønner jeg det med praten.

Til datteren min ville du allikevel ha snakket for døve ører.. eller dvs. hun ville hørt på deg, antakelig fått en aha-opplevelse eller to, for så ved neste tilfelle av russug eller tilbud ha skjøvet deg og dine ord langt bak i hodet.

Hun sitter jo nå med førstehåndserfaring på hva dop gjør med hodet hennes. Hjelper det når suget kommer? Nei, det gjør ikke det.

Men bedre har hun blitt. Sprekkene kommer ikke sjeldnere, men hun tar ikke helt av lenger. Hun ror seg i land i løpet av få minutter istedet for dager som tidligere, så noe har det hjulpet med behandling, medisinering (ikke minst - det ligger psykiske ting i bånn der) og det at hun har blitt voksen, fått en nykter kjæreste og ønsker å leve et normalt liv. Like forbannet sliter hun ennå.

Så den praten alene som du nevner... kan nok virke på dem som kan kontrollere impulsene sine og ikke allerede er hekta, og trådstarter i denne tråden gir da virkelig inntrykk av misbruket til hennes bror allerede er et problem. Da er det for sent med den praten er jeg redd.

Mysan: Hvor har jeg skrevet at jeg er en gammel rusmisbruker?

Og nei, datteren din hadde jeg ikke kunnet snakke særlig mye med. Jeg synes det er litt problematisk at du trekker frem henne som eksempel. Jeg har egentlig lyst til å svare, men synes det på en måte blir feil også. Men du må la henne vokse opp, hun behandles jo fremdeles som en femåring.