Ska jeg gi slipp på han?

[Gjest Meg82]

Er alenemor og har hatt en kjæreste i 1,5 år nå. Vi bor ikke sammen.

Han er endel år yngre enn meg og bor fremdeles hjemme. Han har heller ingen planer om å flytte ut derfra foreløpig.

Jeg har egen leilighet i kjelleren hos mine foreldre, men han vil helst sitte hjemme i foreldrenes hus om kveldene. Både søsteren og kusinen hans bor der. De er mine beste veninner så jeg syns det er koselig å ha selskap om kveldene jeg også, men kunne jo selfølgelig tenkt meg noe eget for bare meg og han. Sånn som situasjonen er nå så pakker jeg klær til meg og gutten min hver kveld fordi kjæresten min vil sove hjemme hos seg selv og ikke i leiligheten min.

Når det gjelder sønnen min, så har han veldig lite kontakt med han. Han jobber fryktelig mye, og de gangene han ser sønnen min så sier han ikke så mye til han. Har tenkt at det er kanskje fordi han var sjenert og ikke visste hvordan han skulle snakke til barn. Men nå etter 1,5 år så har jeg funnet ut at han er vel bare sånn.. og som oftest når han snakker til sønnen min, så er det mest irettesettelser for noe han gjør galt. f.eks.at han gir beskjed om å slutte å hoppe i sofaen.

I tillegg til alt dette har vi fryktelig dårlig komunikasjon.

Kan ikke snakke med han om forholdet vårt uten at han har fått litt alkohol å kroppen å tør å si hva han mener. Da er alt rosenrødt og han snakker om å flytte ut og få barn osv osv.. men dagen etterpå er alt slik det var.

Han forteller heller aldri at han er glad i meg, kysser meg sjelden, viser ikke følelser offentlig og er heller aldri med meg på sosiale anledninger samen med min familie. Bare med sin egen.

Jeg vet han er glad i meg og han viser det når vi er alene, men dette er jo sjelden siden han ikke kommer seg ut av foreldrenes hus.

Tross alt dette så er jeg frykteli glad i han, når han først er i godt humør og smilende, så kan han snakke fint til sønnen min, og viser at han er glad i meg. Men disse dagene kommer sjeldnere og sjeldnere.

Er vel egentlig ingen tvil om hva jeg bør gjøre, men det er så vanskelig. Er fryktelig glad i familien hans og kommer til å savne å pratene om kveldene, og jeg er så redd for å ende opp alene.

Men jeg bør vel bare gi slipp på han..Men kommer alltid frem til at han må få litt mer tid på seg.

Dette ble langt, men godt å få det ut!

[Nora Wind]

Du vet hva du bør gjøre, du bare gruer deg og det er menneskelig.

[L@dy]

Det er vanskelig å gi råd om andres sine forhold synest jeg, men jeg må innrømme jeg synest ikke dette høre noe særlig ut. Jeg hadde heller bodd alene ja.

[Lady La-Laa]

Dette hørtes ikke ut som noe godt forhold syntes jeg, og jeg vil tro du helt sikkert kan finne noen andre du kan fungere bedre sammen med!

Men jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å bryte ut. Og det hele er nok litt ekstra vanskelig fordi dine venninner er i hans familie. Om du bryter ut mister du jo ikke bare han, men også "kveldene" hjemme hos han med dine venninner.

Men de vil vel fortsette og være dine venninner selv om du gør det slutt med han? Det kan vel hende du fremdeles kan få komme til dem om kveldene, om ikke så kan jo jentene komme til deg.. Uansett er det viktig at du ikke blir sittende alene dersom du gjør det slutt med han. Kan hende du kan fortsette å være venn med han også? kanskje dere fungerer bedre som venner enn som kjærester og de forpliktelsene det innebærer!

[Gjest Gjest]

Dette hørtes ikke ut som noe godt forhold syntes jeg, og jeg vil tro du helt sikkert kan finne noen andre du kan fungere bedre sammen med!

Men jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å bryte ut. Og det hele er nok litt ekstra vanskelig fordi dine venninner er i hans familie. Om du bryter ut mister du jo ikke bare han, men også "kveldene" hjemme hos han med dine venninner.

Men de vil vel fortsette og være dine venninner selv om du gør det slutt med han? Det kan vel hende du fremdeles kan få komme til dem om kveldene, om ikke så kan jo jentene komme til deg.. Uansett er det viktig at du ikke blir sittende alene dersom du gjør det slutt med han. Kan hende du kan fortsette å være venn med han også? kanskje dere fungerer bedre som venner enn som kjærester og de forpliktelsene det innebærer!

Takk for svar

Veninnene mine kommer nok til å være like gode venninner selv om vi gjør det slutt, men blir nok litt vanskeligere for meg å komme på besøk, siden han også kommer til å være der. Men han jobber på båt, så kommer til å være mye bortreist også. Så akkurat denne biten tror jeg skal fungere bra, selv om det nok blir både vanskelig og merkelig. Vet liksom ikke hvordan jeg skal gå frem med en mann som jeg aldri er alene med, og som ikke kan snakke om følelser eller om forhold i hele tatt..

[Nabodama]

Takk for svar

Veninnene mine kommer nok til å være like gode venninner selv om vi gjør det slutt, men blir nok litt vanskeligere for meg å komme på besøk, siden han også kommer til å være der. Men han jobber på båt, så kommer til å være mye bortreist også. Så akkurat denne biten tror jeg skal fungere bra, selv om det nok blir både vanskelig og merkelig. Vet liksom ikke hvordan jeg skal gå frem med en mann som jeg aldri er alene med, og som ikke kan snakke om følelser eller om forhold i hele tatt..

Lurer på hvor gammel han er jeg.

Er han i en alder der det er naturlig å ha flyttet hjemmefra, og også være moden nok til å snakke om forholdet sitt, synes jeg han er veldig tafatt.

Er han ennå under 20, kan jeg skjønne ham litt mer.

[Pingting]

Jeg tror du bør sette deg ned og finne ut hva som virkelig er viktig for deg i livet.

Jeg var gjennom et litt slitsomt brudd for en tid tilbake, det var da et forhold som hadde vart i nesten 5 år. Det siste året tvilte jeg. Det er slitsomt å tvile, men sånn jeg ser det er tvilen der av en grunn. Nå er det selvfølgelig aldri noe forhold eller noen fyr som er perfekt - men man må velge noe man kan leve med. Helst resten av livet. Mitt vendepunkt kom da jeg satt meg ned en kveld og skrev ned en liste over hva jeg ville ha ut av livet, hva som var viktig for meg (alt fra en bra jobb til å kunne føle meg trygg og ha et stabilt hjemmeliv). Han passet dårlig inn på noen av de viktigste punktene. Klart han hadde sine positive sider han også, derfor tror jeg det er viktig å finne fram til hva som er mest viktig for deg.

Sånn du beskriver det, synes jeg det høres ut som om du er ensom i forholdet. Er det virkelig slik du ønsker å ha det resten av livet? Hvor viktig er det for deg å ha en partner som er åpen?

i tillegg tenker jeg at dere to må få tatt dere en ordentlig prat. vet han hvordan du føler det, eller har dere ikke hatt muligheten til å snakke om det ennå? Han burde i det minste få en sjanse til å jobbe litt med seg selv - om han ønsker å satse på forholdet da.

Håper virkelig det ordner seg for dere. Forhold kan være tøffe greier, men det positive er at man alltid lærer noe av dem, uansett hvor dårlige de har vært!

[Gjest Gjest]

Lurer på hvor gammel han er jeg.

Er han i en alder der det er naturlig å ha flyttet hjemmefra, og også være moden nok til å snakke om forholdet sitt, synes jeg han er veldig tafatt.

Er han ennå under 20, kan jeg skjønne ham litt mer.

Han er 20, jeg er 26. Har alltid syntes han virket moden for alderen, så det har ikke vært noe problem før. Men nå når jeg er begynt å tenke på fremtiden og å komme oss videre, så er han nok ikke moden nok nei. Så det er vel ment til å mislykkes