Barn og klenging

[Gjest Gjest]

Når er det barn (da spesielt gutter) slutter å klenge så intenst? Da spesielt hvis de er trøtt og sutrete.

[la Flaca]

Du får bare nyte det så lenge du kan. Håper gutten min aldri slutter jeg. Dessuten er det utrolig hvor flink man blir til å utføre det meste med en arm, og ikke minst hvordan man utvikler muskulaturen.

Trøtt lillegutt 2,5: "mamma kain du bææær mææææ?" (på trøndersk) Lurer på om han vil bæres når han er 25 jeg...? :rødme:

[Gjest Ts]

Men jeg vil ikke at han skal det. Når er det dem pleier å slutte?

[Gjest]

Med tanke på hvordan sambo oppfører seg så aldri

Endret 11. oktober 2008 av Gjest

[lille katt]

Men jeg vil ikke at han skal det. Når er det dem pleier å slutte?

Han slutter kanskje hvis du gir ham den kjærligheten og oppmerksomheten han trenger, i stedet for å avvise ham og irritere deg over at han er så "klengete". Da blir han kanskje trygg nok på mammaen sin til å være litt borte fra deg.

[L@dy]

Han slutter kanskje hvis du gir ham den kjærligheten og oppmerksomheten han trenger, i stedet for å avvise ham og irritere deg over at han er så "klengete". Da blir han kanskje trygg nok på mammaen sin til å være litt borte fra deg.

Nå spurte ts bare om når barn slutter å klenge, det var vel ikke sagt noe om at barnet ikke fikk oppmerksomhet eller kjærlighet. Jeg kan jo skjønne frustrasjonen om det blir mye klenging da.

[Gjest *Mim*]

Det pleier å gi seg en gang før ti - tolvårsalderen, men du skjønner sikkert at ingen her kan si deg når ditt barn slutter å klenge. Hvorfor gjør han det, tror du?

Vet ikke om det er noen forskjell på når gutter og jenter slutter å klenge.

[lille katt]

Nå spurte ts bare om når barn slutter å klenge, det var vel ikke sagt noe om at barnet ikke fikk oppmerksomhet eller kjærlighet. Jeg kan jo skjønne frustrasjonen om det blir mye klenging da.

Nei, det var ikke sagt noe om det, men ut fra utsagnet til ts:

Men jeg vil ikke at han skal det. Når er det dem pleier å slutte?

, får jeg en mistanke om at hun kanskje avviser eller prøver å ignorere barnet sitt når han klenger. Har dessverre møtt noen sånne mødre, og ser at jeg er litt urettferdig når jeg tillegger ts slike egenskaper.

Barn fanger raskt opp om foreldrene er kjølige eller avvisende, noe som gjør dem utrygge og mer klengete. Nå vet jeg ingenting om hvordan ts er mot barnet sitt, men et tips kan være å imøtekomme klengingen så varmt som mulig, slik at barnet alltid føler seg velkomment i fanget. Da reduseres kanskje behovet litt også .

[Gjest Gjest_Melissa_*]

Når er det barn (da spesielt gutter) slutter å klenge så intenst? Da spesielt hvis de er trøtt og sutrete.

Er nok ganske sikker på at den som spør her er en grinete stemor. Stemor av den typen som syns synd i seg selv siden hun ikke får noe oppmerksomhet de dagene stesønnen er hos dem. Og selvfølgelig er det det klengete barnet sin feil.

[Gjest Purple Haze]

Barn klenger som regel av en grunn. Og ofte handler det om et ønske om å få nettopp mer nærhet og oppmerksomhet. Blir man stadig avvist som barn, vil barnet naturlig søke mer bekreftelse på at de voksne faktisk ser dem og bryr seg om dem.

Mine barn fikk masse kos og oppmerksomhet, og har aldri klenget.

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

Barn klenger som regel av en grunn. Og ofte handler det om et ønske om å få nettopp mer nærhet og oppmerksomhet. Blir man stadig avvist som barn, vil barnet naturlig søke mer bekreftelse på at de voksne faktisk ser dem og bryr seg om dem.

Mine barn fikk masse kos og oppmerksomhet, og har aldri klenget.

Mine barn har heller aldri klenget, selv om de har vært kjærlige nok. Har aldri tenkt over hvorfor, men kjenner mange som klenget på moren sin i årevis. Kan det også ha med type å gjøre?

Men morsomt for meg du har rett- at de fikk nok (riktig ) oppmerksomhet .

[Tusenfryd]

Nå er det vel forskjell på klaging og klenging da.

Vårt barn "piper" noen ganger og vi akspeterer ikke det, har aldri gjort det. "snakk ordentlig, så forstår vi hva du sier og hva du vil".

Klenging sliter vi ikke med, men har en veldig ksoete unge som gjerne sitter på fanget, nusser oss uoppfordret og liker å ligge tett inntil i sengen om morgenen. Vårt barn er tre år.

Det vi synes er kosing, oppfatter kanskje andre som klenging? Ikke vet jeg, men jeg tror at oppførsel bunner i hvordan barnet blir møtt, hva en selv synes er kos/klenging - klaging/sier fra. Og dette er overordent, selv den blideste kjekkeste ungen kan jo være survete etter en slitsom da da.

[Gjest ts]

Jeg er far, og synes det er ubehagelig når ungen "henger" oppå meg. Det er ikke noe jeg ønsker. Men vet ikke når han vil slutte med det.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner en tiåring som er klengete. Ikke på en fysisk måte, men mentalt sett. Han må alltid ha mamma i nærheten, han savner henne veldig hvis han må være borte fra henne i mer enn noen timer. Han trenger mamma hele tiden. Mamma ditt, mamma datt, mamma overalt. Søtt, på mange måter. Men litt bekymringsverdig når gutten er så stor og de andre guttene i klassen har fått klippet navlestrengen for lenge siden. Klenging kan vare lenge, men det beste foreldre kan gjøre er vel å oppmuntre til selvstendighet, samtidig som de gir masse kjærlighet og oppmerksomhet.

[Gjest en mor]

Min erfaring er at når jeg er mest sliten og trenger alburom da klenger de mest. Jeg tror det er fordi de ønsker en bekreftelse fra oss, og jo mer irriterte vi blir over klengingen jo mer klenger de fordi de ønsker å vite at vi bryr oss.

Noen ganger er det nok å bare stryke dem over håret og si hei vennen for at de skal føle seg bekreftet, og da er min erfaring at de går over til å aktivisere seg selv igjen.

[Gjest Bjørn Kåre]

Det jeg lurer på om det finnes noen smarte og pedagogisk riktige tiltak for å dempe på klenginga. Noen sier nyt det mens det varer, men jeg nyter ikke å ha en 3 åring omtrent oppi rævva og over meg hele tia. Svarer barnet alltid med kjærlighet da