Det går aldri over

[Gjest Ulykkelig forelsket]

Hei.

Jeg vet ikke om noen leser dette eller orker å svare, men jeg antar at jeg er ikke alene om å føle slik jeg føler det. Jeg er forelsket i en fyr som er 100% perfekt i mine øyner, og slike finnes det jammen ikke mange av.

Jeg begynte å få følelser for ca 2 år siden etter at vi hadde vært gode venner i ca et år. Det sa egentlig bare pang en dag, og jeg så han plutselig på en helt annen måte enn tidligere. Det var en ganske spesiell opplevelse egentlig.

Det gikk et halvt år før jeg fortalte han at jeg hadde følelser. Dette gjorde jeg for å få lettet på trykket og for kanskje komme meg videre. Jeg visste at han så på meg som en venn, og det sa han da også. Greit nok det, og jeg var klar for å glemme han. Jeg var vel kanskje ikke så hodestups da som jeg er nå.

Noen måneder gikk uten at vi så hverandre eller hadde så mye kontakt, men jeg merket jeg savnet han. Da vi igjen så hverandre (3mnd etter at jeg hadde "kommet ut av skapet") var vi på en fest, og han regelrett kastet seg over meg. Vi rotet heftig både der og jeg ble med han hjem hvor vi fortsatte. Det var helt fantastisk, for min del i allefall.

Husker ikke så mye av den perioden etter, jeg var vel litt forvirret og lurte lenge på hva som hadde gått av han. Men en mann av få ord er vanskelig å forstå seg på, så jeg fikk vel aldri klarhet i noe, og vi fortsatte vel å være venner med en noe trykket stemning mellom oss.

Så skjer det igjen etter fire måneder, hos meg. Fortsatt ingen sex, og jeg var litt kjølig med tanke på at jeg ikke ante hva han tenkte og jeg var usikker på hva i alle dager jeg skulle gjøre med følelsene mine. Det var jo helt idiotisk å fortsette på denne måten, det slet meg ut å gå rundt slik jeg gjorde.

Vi har ikke så mye kontakt de påfølgende månedene, men jeg tenkte likevel på han. Sporadisk kontakt var det alltid, meg prøvde hardt å glemme han, slette telefonnummer, slette alle elektroniske kommunikasjonsveier. Det var ganske hardt å prøve å glemme, og jeg klarte jo det ikke.

Sent i vår tok vi opp igjen kontakten igjen, men jeg kan ikke huske at vi møttes. Jeg har ikke fortalt han noe om at jeg fortsatt har følelser for han, så han vet liksom ikke hvor jeg står.

Så skjer det igjen nå i juni, og det var bedre enn noensinne. Var så deilig å være med han. Fortsatt ingen sex, og jeg tror kanskje han føler seg litt.. snurt over det. Aner ikke. Jeg har holdt igjen for ikke å fucke ting opp fullstendig, og angrer ikke på det. Han har heller ikke prøvd seg særlig mye og er ikke så veldig direkte som de fleste gutter er når det gjelder sex. Vi har aldri snakket om sex liksom, sånn jeg lett gjør med andre venner. Har alltid sett på han som en fyr som aldri "får seg noe" og som ikke har så mye erfaring. En fyr man er venner med rett og slett. En sånn fyr jeg i begynnelsen overhodet ikke så på på en seksuell måte, nettopp på grunn av det jeg nettopp skrev.

Plutselig har jeg fått han "over" på den seksuelle siden, noe som har vært ganske spesielt. Etter juni-opplegget så har ting blitt hetere. Det er som om han plutselig har blitt mer interessert, om det er i meg eller sex vet jeg ikke, men han har endret seg på en måte. Det er mer flørting og mer kontakt.

Det spiller egentlig ingen rolle hva vi har gjort eller ikke gjort, hva han sier eller ikke sier. Jeg er dønn forelsket og syns det er slitsomt og deilig samtidig. I'm SO sick of love songs, men må bare høre på de.

Jeg bare fortsetter og drømme og tenker at om jeg tenker hardt nok på han så kanskje han kommer etter ;-) Han er bare helt fantastisk og har alt jeg ikke har funnet i noen andre, og som jeg i tillegg tviler på jeg kommer til å finne. Det er litt skremmende å tenke på at han for meg er så unik, og at vi har så mye til felles som vi faktisk har er helt utrolig.

Har i det siste åpnet meg litt og kanskje avslørt at jeg har følelser enda. Det som er interessant er at han har ikke trukket seg unna som sist, han har gjort det motsatte. Flørter mer åpenlyst, noe jeg ikke har opplevd fra han tidligere.

Nei.. jeg forstår meg ikke på han. Jeg bare vet at jeg skal ha han, før eller siden ;-) Nå bor vi svært langt fra hverandre, så tanken på å få han i nærmeste fremtid er ganske fjern.

I løpet av disse årene har jeg holdt litt på med andre, totalt halvhjertet naturligvis, og har skjøvet fra meg folk som jeg ser nå i ettertid har vært interessert. Og jeg syter over at jeg er singel. Ironien. Livet mitt er en dårlig romantisk komedie..

Jaja.. man skal da ha litt å stri med, skal man ikke?

Alle vennene mine vet jeg er fortapt i fyren, og de er rimelig lei av hele greia ;-) Godt å bare få rablet ned noe nå.. Håper han sender meg en sms snart. Det pleier å tikke inn en om jeg ikke sender noe på et par dager..

[Gjest Gjest]

Huff da, høres slitsomt ut.

Men det høres jo i grunnen ut som han er litt interessert i deg! Synd dere bor så langt fra hverandre, er det noe sjanse for at det kan endre seg?

[Gjest ts]

Kanskje i neste liv ;-)