Når er det på tide å gå?

[Gjest Gjest_Ukjent_*]

Etter å ha slitt i fire år, levd platonisk og med lite kjærlighet og sex like lenge, når er det på tide å takke for seg? Når vet man hvilken vei som er riktig å ta?

Det er unger inn i bildet, det gjør det så vanskelig. To små uskyldige vesener som fortjener å leve sammen med både mamma`n og pappa`n sin.. Men når mamma og pappa ikke er lykkelig? Når mamma er så trist og alvorlig og pappa er så frustert at hverdagen består av mye kjeft og mas? Og lite glede og lykke? Hva gjør vi med barna våre egentlig, vi tror vi gjør dem en tjeneste ved å bli i forholdet, men hva gjør vi egentlig? Hadde de fått det bedre med en uke til mamma og en uke til pappa, der kanskje mamma hadde vært gladere og pappa mer avslappa?

Men hva om den avgørelsen er FEIL? Hva om man angrer, og har dratt ungene gjennom et familiebrudd og sikkert flytting, og så er det feil? Så angrer vi? Hva da? Hva om den ENE angrer, og blir ENDA mer ulykkelig?

Jeg er i alle fall sliten av dette her.. Jeg griner av kjærlighetsfilmer, fordi jeg savner kjærlighet selv. Jeg kan få kjærlighet av mannen min, men jeg vil ikke ha den. Jeg er ikke interessert, jeg føler ikke det samme for han lenger. Men hva om jeg prøver virkelig hardt?

Skulle ønske noen kunne se inn i en krystallkule og fortalt meg hva som er riktig å gjøre, hva som gjør ungene lykkelige, og hva som gjør meg lykkelig samtidig....

[Gjest Gjest_gjest_*]

Synes dere burde ta en rolig slutting. Så fint som mulig, og vær venner og foreldrer heller

[Gjest Gjest]

Dette var nesten som å lese om meg selv. Tilslutt flyttet x en ut på dagen. Det var grusomt for meg, men han var ikke villig til å prøve, og ville ikke gå til familievernkontor eller noe for samtale. Nå i ettertid, ser jeg at det har vært mye bedre at han flyttet. Ungene er mye roligere, jeg er avslappet, trives mye bedre, har mer overskudd osv enn tidligere når jeg hele tiden måtte prøve å tolke hans dagsform, om han var i kranglehumør osv. Jeg tror egentlig dette kunne ha ordnet seg hvis han hadde vært villig til å prøve, men var dønn utslitt av skole/jobb og to små barn. Nå når vi i ettertid har vært på flere meklinger på familievern kontoret går det veldig fint. vi samarbeider bra og har en god tone oss i mellom. Vi har begge fått oss nye kjærester, og det er utrolig å ha funnet en med samme verdier/holdninger som en selv. Så alt i alt synes jeg det har vært bra for barna at vi ble skilt, men samtidig burde han vært villig til å prøvd mer i forkant i stedenfor å nekte å snakke om oss. Så mitt råd må vel være å prøve familievern kontoret for samtale og følge de rådene en får der. Lykke til ihvertfall.

[Karry]

Uff, kjenner meg igjen. Bortsett fra at det ikke er gått så langt, og jeg ikke har tenkt å drive med seigpining. Men det er fordi jeg personlig ikke tror det dere holder på med er bra. Det er en utrolig vond problemstilling å sette egen lykke opp mot sine barns, for det er den konflikten du kjenner på tenker jeg? Jeg tror vel at dersom foreldrene er innstilte på å samarbeide og sette barna først etter bruddet, så vil forutsetningene for at det skal gå greit ikke være så verst. De får det nok tøft i starten, jeg ser bare for meg sjokket å fortelle det til barna våre (for de aner ingenting), men jeg tror det vil gå seg til etterhvert og at de også vil kunne oppleve foreldre som har mer overskudd og mental tilstedeværelse. Men som forelder vil man nok kjenne på dette resten av livet og oppleve at det vil kreve noe ekstra av en i mange år fremover for at barnas behov skal i varetas. Jeg er selv skilsmissebarn og har nok lidd under det, men det tror jeg ikke først og fremst var fordi de ble skilt men fordi faren min har vært helt udugelig som far. Jeg tror ikke det hadde vært noe OK at foreldrene mine forble gift. Jeg slapp å gå rundt i en dårlig og vond stemning hjemme. Dere har det vel neppe så idyllisk hos dere om dagen?

Jeg tror du må innse at du kommer til å påføre barna dine en sorg ved å skilles, men at alternativet vil være en enorm kostnad for både deg og mannen din. Måten du reflekterer over dette på sier meg at du er veldig opptatt av barnas ve og vel, og da vil du også være en god forelder som skilt. Du skal ikke se bort fra at etter en stund så vil kanskje både du og eksmannen din ha mer overskudd og livslyst som smitter over på barna.

[Karry]

... og en ting til....

Ifølge Jesper Juul og andre (som innimellom har noe klokt å bidra med), så er det ikke noe lettere for barn i tenårene og over at foreldre skilles. Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men hvis det skal ha noe for seg da å "holde ut" (gitt at man virkelig har prøvd alt), så må du på en måte gjøre det en 15 år til da?

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Oj, det var nesten som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg er i akkurat samme situasjon nå hvor jeg lurer på om jeg skal bli, eller om jeg skal gå. Jeg tenker også på barna. De har det fint nå. De merker ingenting til hvordan vi voksne har det. Vi krangler nemlig ikke. Det er bare kjærligheten som har blitt borte. Fra min side. Jeg tenker også på mannen min oppi dette her, for jeg er jo så glad i ham, og vil ikke gjøre ham vondt heller.

Og frykten er, som du også sier; hva om jeg velger feil!! Jeg vet at om jeg velger å gå, og finner ut at det er feil valg, så er det ingen angreknapp.

Ønsker meg også en krystallkule...

[Gjest Gjest]

Lurer på hvordan det har gått med hun som skrev her jeg. Sitter i samme situasjon og finner ikke ut av det

[Gjest Gjest]

I samme situasjon jeg også...mange år uten sex osv. Jeg har det vondt og savner kjærlighet og mye annet.

Men jeg har brukt veldig lang tid nå på å finne ut at jeg faktisk må gå for å redde meg selv. Har gått hos familieterapeut alene og det har hjulpet meg utrolig mye. Så jeg står på spranget nå - ville vente til etter jul pga barna.

Men jeg er ikke lenger redd for fremtiden - for ingenting kan bli verre enn nå. Kun bedre.

Gleder meg til mitt nye liv jeg Men brukte lang tid (flere år faktisk) før jeg kom så langt.