Barn som er homofile/lesbikse

[Gjest Gjest_nutta_*]

Hei. Trenger litt råd/tilbakemeldinger her jeg.

Min yngste datter (23 år) fortalte meg for en uke siden at hun var lesbisk, og jeg meker at jeg ikke ta det så bra. Altså jeg vet at det ikke er noe man "kan noe for" eller at det noe vi har sagt eller gjort som har ført til det. Samtidig så synes jeg det var veldig uventet (har hatt manelig samboer helt frem til jul). Merker jeg er trist og synes det er leit. Er så redd hun skal støte på problemer i sammfunnet, i forhold til venner, jobb ol.

Vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke noe personlig imot homofile, har flere i vennekretsen som er det, samtidig så er det helt anderledes når det er min datter. Noen som har opplevd det samme? Hvor lang tid tok det før dere vennet dere til tanken? Råd om hva jeg kan gjøre?

Klem fra fortvilet mor som er veldig glad i sin flotte datter

[Gjest Gjeste Blondie65]

Snakk med datteren din.

Husk også at det er lov å "sørge" over at barnet har en vanskeligere vei i livet enn den "normale". Jeg vil tro at det er ganske vanlig at foreldre av homofile føler akkurat dette. Du er verken trangsynt eller homofob pga det. Jeg har ikke barn selv, men jeg kjenner noen med homofile barn og vet at disse tankene du nevner er vanlige.

Det er også viktig å ikke gjøre noe stort nummer av "homofiliteten", som å ringe rundt til slekten for å sprekke nyheten. La det komme helt normalt og naturlig. F.eks.: Ja julen blir fin i år, Gunn tar med seg sin nye kjæreste Anne og jeg gleder meg til å bli mer kjent med henne. De som vil stille spørsmål gjør det, og de som har fordommer har fått nyheten og kan gjøre de tankene de vil og ellers holde munn.

Du blir etterhvert vant til dette også, men jeg føler med deg for jeg skjønner godt hvor vanskelig dette er.

[Gjest En annen homsemamma]

Jeg er mamma til en homofil sønn. På en måte må jeg si at jeg kjenner igjen reaksjonen din. Selv om jeg "visste" hvordan det var fatt, var det et lite sjokk å få det bekreftet. Jeg sørget vel også en del, men lot aldri han få vite det.

Da han var tenåring hadde jeg en gutt som ikke hadde det bra. Han var ganske ensom under oppveksten, og slet med å skaffe seg venner. Han virket nok en del deprimert.

Nå har jeg en sønn som sprudler. Han har mange gode venner og trives med livet. Hva mer kan vel en mor ønske for barnet sitt?

Problemer og fordommer har han nok møtt, og møter fortsatt. Men de fordommene skal han i alle fall ikke møte hos meg. Han skal vite at jeg er der for han uansett. Fordommene takler han nok ganske bra. Bedre enn det å leve skjult for å tekkes andre.

Så mitt råd til deg er at du støtter datteren din på alle måter. Hun er barnet ditt uansett, og fortjener og trenger din kjærlighet uten vilkår.