Jeg trenger hjelp!

[Gjest pappa til 3]

Hei!

Jeg er en pappa på 28 år som går gjennom et samlivsbrudd og vet ikke hva jeg skal gjøre?

Jeg traff min samboer(som nå har gått ifra meg) for snart 2 år siden og det var kjærlighet ved første blikk både for henne og for meg! Hun har en sønn som nå er 3 1/2 år og jeg har en sønn som snart er 4, vi fikk for 6 måneder siden tvillinger sammen, en gutt og en jent som er verdens deiligste unger! Vi har hatt det kjempe fint sammen, men hun har ikke hatt det så fint som jeg trudde den siste tiden! Jeg har ikke klart å se at jeg ikke har brukt nok tid på henne og barne, ennå det er det eneste jeg har hatt lyst til!?Hun gikk fra meg for snart en uke siden og jeg har det helt for jævlig nå!

Jeg vet at hun kommer til å la meg få se barna våre så mye jeg vil, så der frykter jeg ikke noe! Problemet er bare at jeg elsker og forguder henne over alt her i verden (i tillegg til barna våre)! Hun sier at det aldri vil bli oss 2 igjen, dette er noe hun er helt sikker på! jeg vet at hun ikke vil ha meg tilbake, men jeg klarer ikke å la være! Jeg ringer henne og spør om hun og barna kan komme, men det virker som om hun helst vil be meg om å dra til H......! Hva skal jeg gjøre, jeg trenger henne hvis jeg skal klare å komme meg på bena igjen, jeg har også vurdert å ta mitt eget liv da jeg ikke ser noe håp for meg! Jeg vet dette er feigt av meg, også overfor henne og våre barn, men jeg ser ingen annen utvei.....! Hva skal jeg gjøre, hun sier hun er glad i meg men ikke på den riktige måten?

Hilsen en fortvilet pappa :cry:

[tuva77]

Hei

Det her hørtes ikke ut til å være noen enkel situasjon. Men det er jo viktig at hun tar seg tid til å forklare hva det er som gjør at hun ikke lenger elsker deg. Når du får mer klarhet i dette blir det kanskje enklere for deg å takle bruddet. Det er jo flott at dere har en grei deal på barna og at det ikke går mer utover dem en det som er vanlig ved et brudd. Klarer ikke å gi deg noen bedre råd nå, men uansett vil det bli bedre, en fattig trøst men..

Stå på.

[Gjest Pappa til 3]

Hun sier at hun allerede når hun var gravid følte at jeg ikke tok meg nokk av henne. Det kan hende at jeg av og til var sliten selv, og ikke var like flink til å kose med henne, men jeg følte at jeg tok meg godt av henne! Jeg fortalte henne hele tiden hvor høyt jeg elsket henne og hvor utrulig sexy ho var som gravid, for det var hun!! Etter dette så har hun ikke helt klart å få tilbake følelsene for meg og følt seg litt alene med barna! Jeg har måtte gått på jobb da vi kun har levd av min lønn, vi har i tillegg en veldig dårlig økonomi som også har slitet på henne! Hun sier at hun også har hengt seg opp i små detaljer som egentlig ikke betyr noe, men at det var med på å få henne til å miste følelsene for meg! Hun sier hun har prøvd å hinte til meg at noe er galt, men jeg har ikke skjønt det...? hun kunne jo bare ha sagt at noe var galt så vi kunne ha prøvd å gjøre noe med det!!

Ikke missforstå meg, jeg er ikke sinna på henne, men skulle ønske at jeg kunne bli det! Hun er verdens snilleste mor og er det beste og snilleste mennesket jeg noen gang har møtt, men hun kan ikke bli min igjen....

Hun sier at hun ser på meg som hennes beste venn, og det er jeg glad for, men jeg vil ikke bare ha henne som en venn! Så jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette????

Hilsen Pappa til 3

[Milo Minderbinder]

Vel.

Jeg har et par ting å si her.

Det første gjelder den prosessen du er i. Og da snakker jeg ikke om prosessen om å lage avtaler om hvem som skal ha barna når og hvor og hvordan innbo skal fordeles og så videre. Jeg snakker om det å miste noe sentralt i livet - i dette tilfellet din livsledsager. Jeg snakker om det å føle seg såret, deprimert, tiltaksløs. Den opplevelsen en får når det praktiske begynner å melde seg ; for eksempel det at du oppdager at du skreller poteter kun til deg selv og at ingenting er flyttet på når du kommer hjem fra jobben på ettermiddagen.

Som utenforstående er det jo svært enkelt å gi råd, jeg er klar over det. Og det jeg har å si her, er et ganske godt rådt, men jeg er jo selv ikke særlig flink til å følge det når livet blir grått. Oppsummert: ta deg tid til å ha det jævlig. Du kommer hver morgen i lang tid fremover til å tenke, som det første punkt på dagen, på hvor til de grader jævlig ting er. Grin, hyl, skrik - flytt på møbler og bilder, ring til kompiser og vær irrasjonell.....til en viss grad selvfølgelig. Alt dette er HELT naturlig........og livsnødvendig å gjøre. Du vil gradvis bli roligere til sinns, i takt med at ting og tang faller på plass, og du vil få tilbakefall. Men en dag, vil du våkne opp......og merke at du fryser på bena når du setter dem ned på gulvet. Dette er bra. Du tenker: "Faen, så kaldt det er!!" først, og ikke "Faen, så jævlig alt er!". Dagene vil bli litt bedre etter det.

Alt det praktiske......det vil komme på plass etterhvert.

Den andre tingen jeg har å si, er nokså kortfattet: La et godt samarbeidsklima mellom deg og henne når det gjelder barna være det aller helligste som finnes.

Ellers: Skriv av masse aggressjon her inne. Det hjelper en hel del........og du vil få masse med konstruktive tilbakemeldinger.

Lykke til

Milo

[Gjest Anonymous]

du?

har hun egentlig fortalt deg hva som er galt? jeg skjønner ikke helt hvorfor hun skulle gå fra deg... kan det ha noe med hormoner under og etter graviditet å gjøre. de kan gjøre mye...

for litt siden tok broren av en venn av meg et selvmordsforsøk... ikke tenk i de baner engang!!! du er ikke klar over hva slags krefter du setter igang hvis du gjør noe slikt!!! believe me, det er et fryktelig forblilde for barna dine!!!

er du depressiev fra før? eller er dette første gang slike tanker har meldt seg. om du har hatt tendenser til depresjoner før, kan jo dette ha gjort deg blind i forhold til partneren...

jeg bare spør noen spørsmål, jeg...

[Champagne]

Kjærlighetssorg er det jævligste som fins! Tro meg, jeg har vært igjennom det, men det går over!! Kan ta år og måneder, men for hver dag som går blir smerten mindre, og en dag finner du garantert en annen jente som du forelsker deg like hodestups i.

Uansett: Tenk på hvilken enorm betydning du har i dine barns liv, tenk på at du er deres forbilde og "pappa". Om de skulle miste deg, ville det bli MYE værre for dem en det er for deg, som er et voksent og selvstendig menneske, å miste kjæresten. Jeg har vokst opp uten en tilstedeværende pappa, og tro meg, alle barn trenger pappaen sin i sitt liv!!

(Ikke meningen å kjefte altså..)

Lykke til og klapp på skulderen, dette klarer du!

Klem