frustrert

[Gjest siljeb]

hei, jeg er en jente på 20 år som har en kjæreste på samme alder. vi har vært sammen i fire år og snakker om forlovelse. det som gjør meg så frustrert er at han insisterer på at det er han som skal kjøpe ringene og det er han som skal fri. jeg foreslo at vi kunne gå å se på ringer ilag og kjøpe de ilag, men det kom ikke på tale. det skulle være en overaskelse.

vi er tross allt i 2003, og vi har lenge snakket om forlovelse, er det da så viktig at han kjøper ringene? jeg er student og han jobber i en barneha

ge, og det hadde ikke gjort meg noe å spleise på ringer?!

i tillegg er han redd for hva foreldrene vil si viss vi forlover oss!

han sier at "mamma blir alltid så bekymret og spør om jeg har tenkt igjnnom ting, og eg vil ikke bekymre ho". er ikke dette litt teit?

en forlovelse må da være en glad nyhet?? vi er da ikke så unge at vi ikke vet hva vi vil....?

plis svar noen!

klems :cry:

[Pusekatt]

Først om fremst; gratulerer med utsikter til forlovelse! Synes det er romantisk og koselig jeg, at kjæresten din er såpass opptatt av tradisjoner at han gjerne vil kjøpe ringene på egen hånd. Dette er tydeligvis viktig for ham, så spør du meg, synes jeg du bør la han få gjøre det. Men; det skader jo ikke å komme med (gode) hint om hva slags ringer du liker, slik at han har mulighet til å velge en han er ganske sikker på at du liker!

Hva foreldre vil si skal dere elegant gi blaffen i. Dere er voksne mennesker, og lever deres egne liv. Sålenge han har lyst til å forlove seg med deg (og omvendt!) regner jeg med det er en gjennomtenkt avgjørelse. Hva moren hans skulle mene om saken er egentlig veldig lite viktig.

Selv hadde jeg aldri forlovet meg uten at bryllupsdato var mer eller mindre satt, men folk er veldig forskjellige på akkurat det området.

Lykke til da, og hold oss oppdatert!

[Gjest Engel, ikke pålogget]

Er det noe å stresse med da? kanskje dere heller kan flytte sammen eller noe? Hvis dere ikke bor sammen allerede? Skal dere i tilfelle bare forlove dere, eller er det da snakk om bryllup innen et år? Hvis det bare er snakk om forlovelse så kan dere jo gjøre det. Men er det snakk om bryllup så ville jeg tenkt på noen ting først, som kanskje vil være det foreldrene deres tenker:

-Er dere ferdige med utdannelse? Evt har dere begge jobb?

-Kan dere betale bryllup selv eller må foreldrene betale?

-Er dere klare for et livslangt forhold?

Man forandrer seg mye hvis man feks skifter miljø når man begynner å studere e.l. Ikke for å være negativ, men det er ingen grunn til å stresse. Gi det et par år til, så kan dere være 110% sikre!

[Gjest siljeb]

takk for svar:)

er litt lettet nå da, fordi kjæresten min har snakket om det med foreldrene og de syns det var kjekt! :D

de fortalte og hvordan de hadde gjort det og hvordan faren hans hadde fridd. så nå skal vi kjøpe ringer på lørdag og så blir det opp til typen min hvilken tid han vil gjøre det. vi bor ikke sammen nå, men har litt lyst å flytte ilag til høsten. selv om jeg helst ville giftet meg før vi flyttet ilag, jeg er litt gammeldags akkurat der:) men men... vi har faktisk planlagt å gifte oss i juni 2005, fordi da er jeg ferdig med utdanningen min, og han har jobbet et par år og spart opp litt penger...

livet er herlig dere?!

[minniepus]

Vi har snakket om gifting en stund, og kjæresten min ble veldig romantisk av å være i bryllup for to helger siden.

Vi så på ringer sammen, men jeg ville ikke ha før han fridde.

Nå har han gjort det, så nå skal vi kjøpe ringer.

Vi deler på regninga, da de koster litt.

[Gjest Tex]

La han kjøpe ringer hvis han vil. Kanskje han trenger det for å opprettholde mannebeinet i seg, dere er ikke så gamle og han vil sikkert sette pris på at du lar ham "få" denne.

Senere, når dere er gift,

kommer tiden for å sette ned foten på ting og tang,

men du må da ikke nekte en mann å kjøpe

smykker og juveler til deg.....

[Maxine Grey]

Du har et poeng, der Anitacath...

Menn kan være rare dyr, og det er med smykker og med juveler som det er med sex - selvtilliten kan lett få en knekk!

[Gjest Helenius]

Er ikke det helt normalt at man deler på regninga med forlovelsesringer, da? Det gjorde i alle fall vi: Jeg kjøpte hans, og han kjøpte min... Ville synes det var pussig om noen av oss hadde kjøpt vår egen forlovelsesring... Men det er kanskje bare jeg som er sær og annerledes...

[Gjest Tex]

Mulig det er "normalt" å dele på regninga, her er det bare jeg som har ring og den har jeg selvsagt ikke kjøpt sjøl...

Men jeg mener iallefall at dersom fyren vil fri, og kjøpe ringene selv, hadde ikke jeg latt en slik bagatell stå i veien.....

[Gjest Helenius]

Mulig det er "normalt" å dele på regninga, her er det bare jeg som har ring og den har jeg selvsagt ikke kjøpt sjøl...  

Men jeg mener iallefall at dersom fyren vil fri, og kjøpe ringene selv, hadde ikke jeg latt en slik bagatell stå i veien.....

Hvorfor skal du "selvsagt ikke" kjøpe din egen ring, mens det er en bagatell om han kjøper begge - og dermed også sin egen?

For meg handler dette ikke om å være frigjort kvinne som skal betale selv, altså, på ingen måte - jeg bare ville synes det var symbolsk helt feil at den jeg forlovet meg med skulle kjøpe sin egen ring? Poenget er jo å gi hverandre en ring for å love å gifte seg med hverandre! Og da faller jo litt av poenget bort hvis en av partene kjøper begge ringene...

[Gjest Tex]

.....skulle jeg gå og kjøpe en forlovelsesring, skrive "din *****" pluss dato i den og rett og slett bare informere han om at nå har jeg kjøpt meg ring...??

Vet ikke åssen ting funker hos deg,

men jeg kjøper ihvertfall ikke min egen forlovelses ring.....

Og særlig da ikke når det bare er jeg som har ring her.... :o

[Gjest Helenius]

Neeeeei, du misforstår meg!!!

Ikke sant, for deg er det helt innlysende at HAN skal kjøpe DIN ring. Det er akkurat like innlysende for meg at JEG skal kjøpe HANS ring! Skulle HAN liksom stikke til gullsmeden og kjøpe ring til seg selv, da, og inngravere alt det der som du sier??? Det er jo like snålt det? :o

[Gjest Tex]

Det er jo tradisjon at mannen frir og dermed også kjøper forlovelsesring. Det med at mannen skal ha forlovelsesring er en europeisk greie som ikke har vart i så veldig mange år. Jenter vil gjerne at mannen frir overraskende, og da kan det bli vanskelig å skaffe ham en ring uten at han kjøper den selv.

Alternativet blir jo å kjøpe lik ring i to omganger, men da har han jo allikevel lagt føringen for pris og utseende.

Mitt poeng er at man kan ikke få i både pose og sekk, enten får mannen ta seg av hele greia eller så må jenta finne seg i at det kanskje ikke blir helt som hun har tenkt.

For meg er det iallefall helt ok hvis han vil kjøpe ring og fri helt selv. Så kan hun jo heller gi han penger for hans ring siden hvis det er så viktig. De fleste i et ekteskap / samboerforhold har jo grovt sett felles økonomi uansett........

[Solstrålen]

Vi kjøpte ringer sammen, og delte på regningen.

Mange går å kikker på ringer sammen, og så går mannen ut å kjøper ringene senere og frir. Det er jo en grei løsning!?

[Gjest Astra unplugged]

Det er jo tradisjon at mannen frir og dermed også kjøper forlovelsesring. Det med at mannen skal ha forlovelsesring er en europeisk greie som ikke har vart i så veldig mange år. Jenter vil gjerne at mannen frir overraskende' date=' og da kan det bli vanskelig å skaffe ham en ring uten at han kjøper den selv.[/quote']

Nei, i Norge er det mange hundre års tradisjoner for at begge bærer forlovelsesring (eller det som hette trolovelsesring). Det med at bare jenta bærer ring (gjerne med steiner), er for meg en amerikansk og ganske ny skikk i Norge.

Vi gjorde som følger:

1) Er enige om å gifte oss, og at han skal fri overraskende. Dette er selve forlovelsesdagen

2) Han frir og vi er forlova

3) Dagen etter forlovelsen går vi sammen ut og velger ut ringer. Jeg betaler hans, og han min

4) Etter ei uke setter vi på ringene til en bedre middag. Dette er ikke forlovelsesdagen selv om vi ikke hadde ringer før dette

Det er mange veier til Rom, og det ene er nødvendigvis ikke "riktigere" enn den andre, men for oss var dette det riktige :-)

[Gjest Helenius]

Sånn trodde jeg det var også...

Men så skjønner jeg ikke helt det med å avtale å gifte seg, for så å bli fridd til etterpå? Hva er vitsen med et frieri da?

Er det fordi mannfolk flest ikke lenger tør å stole på intuisjonen sin, for så å hoppe i det og fri uten å være sikker på hvilket svar han får?

Vi hadde aldri snakket om forlovelse og giftermål sånn direkte (utover å spøke om de sju barna vi skulle få når jeg ble legefrue i Holmenkollåsen ), aldri bodd sammen og heller ikke vært kjærester så veldig lenge, før han fridde. Det kom overraskende på meg, men jeg hadde tenkt over muligheten for at han kunne fri og visste hva jeg skulle svare. Jeg hadde attpåtil innsett at hvis han ikke fridde snart, kom jeg til å gjøre det selv... Men så kom han meg altså i forkjøpet.

Men det er som Astra sier - dette varierer jo hva som er riktig fra par til par, det finnes ikke noen fasit!

Glemte å få med:

Forloveden min fridde med en langstilket rød rose og ikke noen ring. De gikk vi ut for å finne sammen mandagen etter frieriet (og fikk inngravert dato for frieriet og dermed også forlovelsen.)

[Gjest Astra1]

Men så skjønner jeg ikke helt det med å avtale å gifte seg, for så å bli fridd til etterpå? Hva er vitsen med et frieri da?

Er det fordi mannfolk flest ikke lenger tør å stole på intuisjonen sin, for så å hoppe i det og fri uten å være sikker på hvilket svar han får?

Jeg er helt enig med deg, Helenius. Jeg tror jeg forklarte meg litt uklart... Vi blei ikke enige om å gifte oss før han fridde (dvs enige som i en avtale), men hadde snakket litt om det å gifte seg, og at det var en ting vi ville i framtida. Frieriet skjedde helt uventa på meg, og det var han som spurte meg (men på bakgrunn av at vi hadde vært innom temaet før, var han ganske sikker på å få ja som svar).

Akkurat som dere fant vi ringene i etterkant av frieriet, men det var dagen han spurte som er forlovelsesdagen vår og ikke den dagen vi satte på ringene (til tross for sur bemerkning fra dama i gullsmedforretninga :evil: som mente at vi var seint ute for datoen sin del).

[silja]

min kjære fridde, vi hadde snakket om å forlove oss men tenkte litt lengre frem i td, men splutselig så overrasket han meg, ble veldig romantisk!

Han hadde kjøpt ringene, måtte det da han overrasket meg, og for oss er det for "amerikansk" med kun diamantring til meg, han ville jo også gjerne ha en ring.... skjønner det dere sier at når ringen han bærer FRA MEG burde jeg ha betalt, og jeg kunne jo gitt ham pengene etterpå... SAken var den at når han fridde, satte vi jo på ringene etterpå som symbol på våre løfter tilhverandre. Ja han betalte ringen, men jeg satte den på fingeren som fra meg -og stolt som han er, vil han uansett alltrid betale slike ting.... Poenget mitt er at ringen er ikke noe mindre symbol på mit løfte til han selv om han faktisk kjøpte den selv!