Enebarn

[Gjest Gjest_kine_*]

Hvordan får man det til? Altså å ha et enebarn som ikke blir bortskjemt og egenrådig.

Vi planlegger familieforøkelse. Men vi har bestemt at det holder med ett barn, fordi min mann har to barn fra før. I den forstand blir jo ikke barnet vårt enebarn, men fordi de to andre er så store så vil det i praksis likevel oppleves som enebarn. Barnet vil ikke få andre barn å "krangle" med, noen å bryne seg på, noen å dele oppmerksomheten med.

Jeg synes det er viktig at barn har faste grenser, at de lærer seg å dele og ikke bare være selvopptatt. Grenser kan vi jo selvsagt ha likevel. Barnet vil ikke bli bortskjemt på den måten at alt er lov. Men det vil jo få veldig mye oppmerksomhet da... Jeg er litt redd for at barnet skal føle seg som verdens midtpunkt, og det blir litt feil.

Hvordan har dere med enebarn løst dette?

Vi kommer neppe til å ha mange venner med barn i samme alder heller. Men barnet kommer til å gå i barnehage og være sammen med andre barn der. Er det nok?

[MrsC]

Vi har også diskutert muligheten for å stoppe på en. Jeg har selv vært enebarn og har faktisk fått mange kommentarer av venner opp gjennom tiden at jeg ikke har oppført meg som bortskjemt. Det tror jeg bunner i at jeg tidlig fikk lære at jeg ikke var "verdens navle", men måtte lære å ta hensyn til andre mennesker rundt meg. Det være seg å dele med andre, se at man enkelte ganger ikke kan få ting først etc.

I tillegg har jeg aldri fått materielle ting i fleng. Store ting som sykkel, ski og annet måtte jeg spare til og så fikk jeg resten i gave til bursdagen. Kjenner til flere andre som har søsken som er mer bortskjemt på det området enn jeg har vært.

Dette er to ting jeg har tenkt å videreføre til mitt avkom uansett om vi stopper på en eller det blir flere, og som jeg tror er viktig med tanke på at barnet ikke skal bli bortskjemt.

[Gjest Gjest]

Å sette grenser og å lære barn å ta hensyn og høre på andre, ikke bare "jeg først" tror jeg er det viktigste.

Slett ikke alle enebarn er bortskjemte, det kommer an på barnets natur og oppdragelsen. De aller mest bortskjemte barna jeg kjenner har faktisk søsken, men er egoistiske som fy allikevel.

For meg blir det feil å sette stereotypen "enebarn = bortskjemt". Forhåpentligvis får enebarn veldigvis masse tid og kjærlighet, men noen blir selvopptatte, mens andre blir sosiale, omsorgsfulle og omgjengelige.

Barnet får jo uansett to store halvsøsken å ha kontakt med

[Gjest Gjest]

Sett grenser for materielle goder, og ikke gi barnet all oppmerksomhet hele tiden. Vær bevisst på det i sosiale sammenhenger spesielt? Kanskje dere kan være avlastningshjem/fosterhjem/støttekontakt om dere er typen tl det, det var foreldrene til ei venninne av meg som er enebarn.

[Gjest Gjest]

Du kan nok sikkert slappe av:) Mener faktisk jeg har lest nyere forskning som viser at enebarn ikke blir mer bortskjemt enn andre, bl.a. fordi de får ansvaret alene for å møte alle foreldrenes forventninger. Men nå finner jeg selvfølgelig ingen artikler om dette. Ellers er det jo å følge de rådene som er gitt over her. Tror dagens foreldre generelt overinvesterer i barna sine jeg, om de har ett eller flere. Når det er sagt, kan jeg komme på hundre gode grunner til å ha søsken. Men jeg kommer fra en stor søskenflokk da....

[Gjest Gjest]

Her sto det litt:

http://mammanett.no/barn_0_12_aar/familie_...n_eller_soesken

[Pingting]

Jeg er selv enebarn, og tror foreldrene mine har gjort en helt fantastisk jobb.

For det første var de veldig forsiktige med å gi meg mye ting (utover det jeg trengte, selvfølgelig) - jeg fikk lommepenger veldig tidlig, og måtte spare opp om det var noe litt dyrere jeg hadde lyst på. I tillegg var "minimumsbeløpet" pålommepengene ganske lite, men jeg fikk mer om jeg hjalp til i huset (oppvasken, støvsuge, lage mat...). Lærte dermed tidlig at ting ikke kommer ramlende ned fra lufta - og ikke minst arbeidsmoral! Som 12-åring hadde jeg sommerjobb hjemme, og fikk lønn etter hvor mange timer jeg jobbet. Et kjempepoeng med det er at jeg fort oppfattet at når man jobber for noen kan man ikke gjøre som man selv vil.

De har også vært flinke mht oppmerksomhet. Jeg begynte tidlig i barnehage, og vi var avlastnignshjem flere ganger i løpet av oppveksten. Særlig barnehagen tror jeg var veldig viktig for at jeg skulle lære meg å dele og at jeg ikke alltid kunne få oppmerksomhet akkurat når jeg ville det. og ikke minst for sosialiseringens skyld! Det med besøkshjem var også lurt tror jeg - da var det jo foreldrene mine sin oppmerksomhet jeg måtte dele på.

[Gjest imli]

Tror ikke alle enebarn er bortskjemte, men jeg tror enebarn veldig lett kan få for mye voksen oppmerksomhet, og dermed tro alt handler om dem. Utfordringen for dere da blir vel å "overse" ungen litt noen ganger

[Gjest Gjest_kine_*]

Tusen takk for mange flotte svar!

Jeg er ikke så veldig redd for at barnet skal bli materialistisk bortskjemt, det er jo ganske lett å styre selv. Passer nøye på det med samboerens barn. Det som blir utfordringen er jo det at barnet ikke vil trenge å dele oppmerksomheten med andre søsken på samme alder. Storesøsknene vil begge være tenåringer når barnet blir født, så de blir antakelig alltid å regne som "voksne" i den minstes øyne. (Jeg snakker av erfaring, har selv søsken som er en del eldre enn meg) Og jeg klarer ikke å se for meg at tenåringene kommer til å hyle og skrike for å få oppmerksomheten foran den minste.

Vi får vel prøve å overse litt iblant ja. Si sånt som at "nå holder mamma på med noe veldig viktig på datamaskinen, så du må vente litt" mens jeg taster i vei på KG.

Neida, det skal nok la seg ordne. Barnet blir jo ikke enebarn på ordentlig.

Men det var veldig gode råd dette med å være avlastningshjem. Da får man jo et ekstra barn inn i familien, og oppmerksomheten deles. Det skal vi vurdere seriøst. Kanskje til og med fosterhjem. Det har jeg allerede tenkt på lenge, men har ikke luftet ideen for mannen min ennå.

[Cata]

Jeg er enebarn og bortskjemt. I allfall i den forstand at jeg fikk mer leker og dill enn mine jevnaldrende. Men jeg tror ikke jeg ble oppfattet som urimelig selvopptatt for jeg var opptatt av å være "som alle andre" så dermed var jeg vel så innstilt på å dele når vi var fler sammen, enn de som til daglig måtte hevde sin rett i en søskenflokk.