Å være sin mors sorte får

[Gjest Gjest]

Vet ikke om dette er kommet under riktig forum, flyttes gjerne.

Har tenkt på dette lenge, og holdt det veldig lenge inne. Aldri fått snakket ordentlig ut med noen om det, kun med min samboer, som mener at oppdragelsen jeg har fått, ikke er normal.

Jeg er ei jente på 26 år. Jeg har alltid vært det sorte fåret i familien. Har tre eldre søstre, og en yngre bror. Vi var en stor familie. Helt siden barndommen, har jeg følt meg utrolig lite verdt.

Da jeg var liten kranglet jeg alltid med søstrene mine. De pleide å gå sammen mot meg, og holde meg utenfor i de fleste sammenhenger. Jeg var alltid den som ble straffet av min mor for å være den slemme. Mor hørte alltid på hva de hadde å si, og trodde aldri på noe av det jeg sa. Jeg husker at søstrene mine mange ganger fant på løgner, og jeg snakket sant, men allikevel trodde mor kun på dem. Husker det var ganger at storesøster ble kjempesint for noe f.eks. ved middagsbordet, og løp på rommet sitt. Da stormet mor etter henne, og klemte henne, og fortalte hvor glad hun var i henne. Jeg kan ikke engang telle de gangene jeg løp fra kjøkkenbordet for at mamma skulle komme etter MEG og fortelle MEG hvor glad hun var i meg. Det skjedde aldri.

Når jeg ikke gjorde som hun sa (dette kunne være alt fra å be min søster om unnskyldning for å ha gjort noe jeg aldri hadde gjort til å ikke ville gå til tannlegen), ble jeg alltid straffet, ved å bli sendt på rommet mitt, og fikk aldri lov til å komme ut før neste dag. Dvs. kunne være opptil 24 timer uten mat og drikke. Dette skjedde så og si hver søndag. Hun er veldig kristen, og ville alltid ha meg med i kirken. Jeg husker jeg synes det var noe av det verste jeg visste, og synes det var veldig urettferdig at JEG måtte gå i kirken og ikke mine søstre. Nei, sa mor, de er så store at de kan bestemme selv (mine søstre er 4,6 og 7 år eldre enn meg). Så da ble det jeg som måtte tvinges i kirken.

Å bli innelåst på rommet, begynte når jeg var ca. 4-5 år til jeg var rundt 10-12 vil jeg tro. Når jeg fortalte om dette til samboeren synes han det var ganske sterkt. Jeg trodde dette var normalt jeg helt frem til han fortalte at det ikke var det. Og når jeg tenker meg om, så skjedde det jo ikke med mine søstre eller min lillebror... Mamma sa det var fordi jeg var helt umulig.

Hun sa alltid at de burde sende meg til psykolog, at at hun ikke orket å bo i samme hus som meg. Dette var da når jeg ble noen år eldre. Ca. 14 vil jeg tro. Da var jeg vel mer "problembarn". Det var hvertfall det hun kalte meg. Men når jeg tenker meg om, så kan jeg ikke se hvor forferdelig jeg egentlig var! (Jeg fikk toppkarakterer på skolen, drakk min første alkohol som 18åring, og første sigarett som 19åring)

Hun kalte meg flere ganger stygge ord, og fikk meg alltid til å få dårlig samvittighet, ved å si ting som hun visste gikk inn på meg.

Jeg har alltid følt at mamma føler mindre for meg enn de andre barna.

For et par år siden, var jeg hjemme på juleferie, etter ikke å ha sett familien på over et år. Siste kvelden før jeg skulle dra hjem igjen ble mamma sur på meg for et eller anna som jeg ikke husker nå. Men det var noe uten mening. Etter å ha kranglet med henne, fortalte jeg henne det jeg følte, og det jeg hadde holdt inne. Jeg sa;

Jeg føler du ikke er like glad i meg som i dine andre barn!

Da klikket det helt for min mor, og hun stormet ut. Etterpå kom hun og sa hun ikke ville se meg, og at hun ikke tolererte at jeg snakket slik til henne i sitt eget hus, og krevde en unnskyldning. Jeg sa at det var slik jeg følte det, og at jeg ikke kom til å unnskylde noe jeg sto for! Hun var kjempesint.

Så siden hun ikke ville se meg mer, gikk jeg og la meg. Da kom pappa etter meg og fortalte hvor glad han var i meg, og sa at mamma var like glad i meg som sine andre barn, og at jeg ikke måtte tro noe annet. Jeg VET at dette ikke er tilfelle, men det som gjør vondt, er at min oppvekst ble så forskjellig fra mine søskens. Mamma sa alltid da jeg ble eldre at hun skulle ønske jeg var som mine søstre, men hvordan kunne jeg bli det hvis hun oppdro meg helt forskjellige fra dem?

Tror nok alt dette kom ut veldig rotete, men måtte bare skrive det ned, få det ut.. Jeg er kjempeglad i mamma.. Men aner hun egentlig hva hun har gjort mot meg? Jeg trodde jeg var dritt verdt helt til jeg traff samboeren min som fortalte at mamma ikke hadde rett. Og alt hun gjorde mot meg, ikke er normal foreldre-oppførsel..

[Vera Vinge]

Jeg har ikke så mye klokt å si, men ville bare gi deg en Det høres ikke godt ut, og heller ikke helt normalt ut, nei. Jeg syns også det var veldig trist å høre om hvordan moren din reagerte da du kun fortalte henne hvordan du føler det. Som om hun har fasiten på hva du har rett til å føle.

Endret 8. oktober 2008 av Vera Vinge

[Gjest ts]

Jeg har ikke så mye klokt å si, men ville bare gi deg en Det høres ikke godt ut, og heller ikke helt normalt ut, nei. Jeg syns også det var veldig trist å høre om hvordan moren din reagerte da du kun fortalte henne hvordan du føler det. Som om hun har fasiten på hva du har rett til å føle.

Jeg vet. Jeg sa at jeg kan ikke unnskylde følelsene mine. Og da sa hun bare igjen og igjen at hun ikke kunne akseptere at jeg snakket slik. Og det ironiske er at tidlig neste morgen, da min far skulle kjøre meg til flyplassen, sto hun opp for og si farvel til meg, var det jeg som sa unnskyld.For hva det vet jeg ikke, men orket bare ikke å være uvenner med tanke på at vi kanskje ikke kom til å se hverandre på lenge.

[Gjest gunn20]

Dette var virkelig trist lesning. Det er helt uforståelig hvor dårlig det går an å behandle sitt eget barn! Siden din mor reagerte med å storme ut, traff du nok et ømt punkt hos henne. Hun har nok skjønt at hun har behandlet deg dårlig. Hva grunnen kan være vet bare hun. Det behøver ikke nødvendigvis være at hun ikke er glad i deg. Mulig hun vil beskytte deg. Kan hun ha sett på deg som en som trenger mer "hjelp" enn dine søsken?

Uansett så synes jeg det er flott av deg og konfrontere henne med det du har følt var veldig ondt gjennom hele oppveksten. Stå på ditt, kanskje kan forholdet mellom deg og din mor bli bedre.

Vil gi deg en god klem, det fortjener du

[Jade]

Nesten synd at moren din ikke sendte deg til psykolog når du var liten. Da hadde det ihvertfall blitt oppdaget hva du hadde måtte gjennomgå! Et barn kan jo ikke vite hva som er normalt når det er det eneste livet en kjenner. Får frysninger på ryggen av å tenke på at du som barn var innesperret på et rom i 24 timer uten mat og drikke Det er jo mishandling!

Fint å høre at du har en sånn fin samboer som støtter deg

Håper du og moren din får snakket mer om dette. Hvis hun noen gang kommer til å innrømme/innse hva hun har gjort; kunne det vært en ide å gå i terapi sammen?

Hvor var faren din oppi alt dette, i barndommen din? når du ble innestengt f.eks.?

[Gjest Gjest]

Det høres ikke normalt ut dette, nei, og du må stole på dine egne følelser selv om moren din ikke klarer å innrømme eller innse hva hun har gjort galt. En jeg kjenner forteller egentlig mye av det samme fra sin oppvekst (ikke samme type episoder, men forskjellsbehandling, manipulering, at man ikke er bra nok osv). H*n har jobbet mye med dette i voksen alder, og innser at moren aldri kommer til å skjønne hva hun har gjort - at hun rett og slett ikke har kontakt med følelsene sine eller ser hva hun har gjort mot barna sine. Husk også at selv om du føler at moren din har vært mer glad i søstrene dine enn i deg, kan det hende at det virker sånn fordi de har innordnet seg lettere eller på en måte vært "svakere" slik at moren din ikke har tenkt at hun trengte å bruke slike stygge metoder. Eller at hun er psykisk syk på et vis, og har vært dårligere i den perioden hun oppdro deg. Men det er vanskelig å snakke om "glad i" når man ikke kan innrømme grove feil man har gjort, synes jeg. Og det er det du må forholde deg til, kanskje - at du muligens aldri får noen unnskyldning, men at det var helt galt det hun gjorde. Fint å høre at du har en snill og bra samboer som viser deg hva du er verdt

[Gjest TS]

Nesten synd at moren din ikke sendte deg til psykolog når du var liten. Da hadde det ihvertfall blitt oppdaget hva du hadde måtte gjennomgå! Et barn kan jo ikke vite hva som er normalt når det er det eneste livet en kjenner. Får frysninger på ryggen av å tenke på at du som barn var innesperret på et rom i 24 timer uten mat og drikke Det er jo mishandling!

Fint å høre at du har en sånn fin samboer som støtter deg

Håper du og moren din får snakket mer om dette. Hvis hun noen gang kommer til å innrømme/innse hva hun har gjort; kunne det vært en ide å gå i terapi sammen?

Hvor var faren din oppi alt dette, i barndommen din? når du ble innestengt f.eks.?

Pappa var mye på jobb, og mye ute, eller så blandet han seg ikke så mye inn i alt. Han forskjellsbehandlet meg aldri, og vi gjorde ofte ting vi to sammen. Det er normalt han som ringer meg, og han som hjelper meg om jeg skulle trenge det. Han kan jeg virkelig snakke med, og hadde det ikke vært for ham, tror jeg nesten aldri jeg hadde orket å dra hjem på ferie etc..

Min mor kommer aldri til å innrømme det hun har gjort, det er jeg sikker på. Hun blir ofte flau på mine vegne. For henne er det veldig viktig hva andre synes om henne, og hvordan folk så/ser oss utenfra. Så lenge naboen syntes vi så lykkelige ut, var vi lykkelige i mammas øyne.

Det er ingen som kan tro at mamma har forskjellsbehandlet noen etc, hun som er så snill og god og kristen! Alle liker mamma. Hun er jo så snill... Sukk.

Forresten, en gang så husker jeg at tanta mi (mammas eldre søster) fortalte meg: Du er ei kjempejente -gjest-, aldri glem det! Og hvis din mor sier noe annet noen gang, så sier du at JEG har sagt du er toppers.

-som om hun visste at mamma kanskje forskjellsbehandlet oss, jeg vet ikke. Så neste gang mamma fortalte meg at jeg var dritt verdt, sa jeg dette til henne. Svaret hennes var da at tanta mi aldri hadde sett hvor ond jeg virkelig var. Da var jeg kanskje 8-10 år gammel..

Ja, kanskje psykolog hadde vært noe. Jeg var jo redd for noe sånn når jeg var liten, og hun sa det jo bare for å skremme meg, jeg trodde jo det var :jeg: som var unormal og ond, men da hadde kanskje alt kommet for sin dag, og mamma hadde innsett at ikke alt hun gjorde var rett barneoppdragelse.

[Gjest ts]

Det høres ikke normalt ut dette, nei, og du må stole på dine egne følelser selv om moren din ikke klarer å innrømme eller innse hva hun har gjort galt. En jeg kjenner forteller egentlig mye av det samme fra sin oppvekst (ikke samme type episoder, men forskjellsbehandling, manipulering, at man ikke er bra nok osv). H*n har jobbet mye med dette i voksen alder, og innser at moren aldri kommer til å skjønne hva hun har gjort - at hun rett og slett ikke har kontakt med følelsene sine eller ser hva hun har gjort mot barna sine. Husk også at selv om du føler at moren din har vært mer glad i søstrene dine enn i deg, kan det hende at det virker sånn fordi de har innordnet seg lettere eller på en måte vært "svakere" slik at moren din ikke har tenkt at hun trengte å bruke slike stygge metoder. Eller at hun er psykisk syk på et vis, og har vært dårligere i den perioden hun oppdro deg. Men det er vanskelig å snakke om "glad i" når man ikke kan innrømme grove feil man har gjort, synes jeg. Og det er det du må forholde deg til, kanskje - at du muligens aldri får noen unnskyldning, men at det var helt galt det hun gjorde. Fint å høre at du har en snill og bra samboer som viser deg hva du er verdt

Nei, jeg tror ikke at hun _ikke_ er glad i meg. Hun er jo "nødt til" det, jeg er jo dattera hennes.. Men hun kommer nok aldri til å innrømme at det hun har gjort er feil... aldri.

Jeg er nok nødt til å leve med henne slik hun er. Men som samboeren min sier; en ting har jeg jo hvertfall lært; hvordan jeg _ikke_ skal oppdra mine egne barn. Og det er sant, jeg føler jeg vet rimelig bra hva jeg skal / ikke skal gjøre når jeg får mine egne barn.

Det som jeg føler på en måte er verst oppi det hele, er at jeg ikke forsto at det var unormalt før jeg var over 20 år. Husker da jeg traff samboeren, og jeg fortalte; jeg var et problembarn da jeg var liten jeg... og han ville vite hva det var jeg hadde gjort. Jeg fortalte ham etter en stund hele historien, og han kunne ikke tro sin egne ører. Han sa han visste om flere såkalte problembarn, men at jeg hadde vært en engel i forhold.. Det er klart, han (og dere forsåvidt) har jo bare hørt min side av historien. Om mamma skulle lagt ut et innlegg her, hadde nok historien vært annerledes. Kanskje det er jeg som ser på det som noe forferdelig hun gjorde mot meg, men kan trygt si at hun mener det motsatte like sterkt. Det gjør hun sikkert.

[Gjest Gjest]

Uff trist å høre, vet ikke helt hva jeg skal si. sender deg en klem!