Hva gjør man..

[Gjest TS]

Jeg har elsket en mann i flere år nå, jeg falt pladask for ham første gang jeg så ham.

Det har vært altfor mange opp og ned-turer, men uansett så mister vi aldri kontakten.

Problemet mitt er at jeg kjente da, at jeg aldri hadde elsket noen før.

Og i etterkant fordi om vi ikke ses, så klarer jeg ikke å elske andre heller - ikke på den måten jeg elsker ham.

Uansett er det ham jeg først tenker på, og sist.

Følelsen alt med ham gir meg, er den som ligger innerst inne i hjertet, den dypeste og sterkeste følelsen..klarer ikke å forklare det på annen måte.

Jeg ser gang på gang at det er han jeg elsker MEST. Den jeg aller helst vil ha, over alle andre.

Dette er ikke rettferdig mot andre. Men man prøver å overbevise seg selv om at andre kan være like elsket, bare på en annen måte.

Men det kjennes ikke sånn. Det er og blir sånn at han er nr.1. Og det forandrer seg bare ikke.

Dette er ikke fordi han har blitt et glansbilde, fordi man ikke ser feilene eller noe. Nettopp på tross av alt tullet og alle feilene - så består følelsen.

Og det i seg selv er noe som skiller det fra alt annet.

Hva gjør man når man ikke kan få den man elsker og det brenner likegodt fordi om det ikke blir pleid eller man ses.

Hvordan kommer man over den man elsker mer enn noen annen?

[Gjest Gjest]

Så lenge du velger å opprettholde disse følelsene (noe du åpenbart gjør) så kommer de til å forbli.

Slutt å tenk på han som nummer en.

Slutt å insister på at all annen kjærlighet må være anderledes.

Slutt å insister på at du elsker han mest. Elsk deg selv mest.

Du er den eneste du har fra første til siste dag.

Det tar tid. Men det går over. Som alt annet.

[Pokahonta]

Spytt i den ene hånden, og ønsk i den andre. Se hva du får mest i!!

Tror du ender opp med å leve livet videre, og kom i gang så fort du kan!!

Pokah sparker deg bak!

[Gjest Gjest]

Aksepter at du aldri kommer over at du elsker ham mer enn noen annen. Godta det og det blir lettere å leve med. Jeg forelsket meg i en 12 år eldre mann da jeg var 11. Jeg tenkte da at jeg kommer sikkert til å glemme ham, jeg er bare en dum jentunge. Men etterhvert som jeg ble eldre, var forelskelsen der like godt. Da jeg begynte å være med andre menn, bleknet følelsene for ham.

En dag, 15 år etter, satt jeg i sofaen med lillegutt i armene og leste avisen, så jeg bilde av ham. Da slo det meg så til de grader at jeg elsker denne mannen fremdeles selv om jeg ikke hadde tenkt på ham på den måten på flere år. Jeg måtte legge fra meg ungen før jeg falt fullstendig sammen. Jeg gråt i timesvis, heldigvis var jeg alene hjemme. Jeg kunne ikke snakke med noen om dette og fant ut at den eneste måten jeg kan bearbeide det på, er å skrive det ned. Alt, uten å skjule noe. Det ble mange kjærlighetsdikt, men også om vennskap, savn, drømmer, skjønnhet og håp. Min mann vet ingenting. De er nå kollegaer og omgåes ofte.

Man glemmer ikke sin første kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Dette er ikke min første kjærlighet..ikke min første "fjortisforelskelse" forstå meg rett.

Det finnes de som passer meg bedre på det meste. De som er "bedre" som mennesker.

Men allikevel er det han som er den jeg ville valgt fremfor alle hadde jeg hatt muligheten.

Og allikevel må jeg klare å komme over den mannen jeg elsker så veldig høyt.

Det føles bare så vondt å vite at en alltid skal leve med denne savnen og at hjertet gjør vondt hver gang en innser hvordan ting er.

At man sitter med telefonen i hånden og bare lengter etter å ta kontakt igjen, men lar være.

Jeg vil bare så gjerne kunne glemme det hele.

[Gjest kadi]

Hei....

Jeg har egentlig ingen gode råd å gi deg,vil bare du skulle vite du ikke er alene

Jeg prøver å se på det på den måten at jeg er glad jeg har opplved hva kjærlighet er...

[Jigva]

Jeg hadde det slik.. forstå meg rett, jeg elsket min aller første kjærlighet, kom ikke over han. Han bor i Midt-Østen så var ikke så helt enkelt det der...

Jeg var fryktelig glad i andre, ja, jeg vil si at jeg elsket andre etter det. Men han lå fortsatt baki hodet og lurte. Jeg sammenlignet alle med han, han ble for meg symbolet på det perfekt.

Så plutselig en dag fikk jeg mulighet til å møte han igjen, han var i en by, på jobbreise, ikke langt fra der jeg bodde på den tiden.

jeg hoppet på flyet og møtte han.. herregud.. der forsvant forelskelsen gitt. Han er nok en fin gutt, eller mann nå.. men han var bare ikke for meg. Ingen mann kan leve opp til den perfeksjonen jeg hadde bygget han opp for å være i min hjerne.

Han hadde merkelige meninger, var tynn, spinkel og en forferdelig uvane ved at han røyka som en skorsteinspipe. Jeg dro hjem 2 dager før jeg egentlig skulle, orket ikke mer.. nå føler jeg meg så fri!

Vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi deg.. for meg hjalp det å møte han for å sprekke boblen, men da hadde jeg jo ikke sett han på mange år.

Hva med å tenke på alt det negative ved han, slutte å tenke på alt det positive, bestem deg for å skru av følelsene og etter en stund så blir det kanskje slik..

Håper det løser seg for deg tilslutt, for det er ikke ideelt å leve med følelsene låst opp et annet sted..

[Gjest utlogget]

Kjenner meg igjen. Jeg blir liksom aldri kvitt følelsene for x'en. Selv om jeg nå har vært gift i 5 år og ikke har sett han på lenge. Men jeg tenker aldri på han bevisst. Derimot våkner jeg ofte om morgenen med et gedigent savn i kropp og sjel etter å være hos han igjen. Selv om jeg ser han krystallklart med alle sine negative og (noen få) positive sider føler jeg at jeg aldri kommer til å slutte å elske den mannen. Selv om jeg er gift med verdens herligste mann, perfekt på alle måter. Slitsomt

[Gjest Gjest]

Et spørsmål til dere som sitter med "savnet".

Hvis dere kunne knipse med fingrene og vips, så var dere tilbake til mannen dere ikke greier å slutte å tenke på. Ville dere gjort det og DA forsøkt å løse opp i flokene som gjorde at forholdet tok slutt?

-mann

[Gjest TS]

Et spørsmål til dere som sitter med "savnet".

Hvis dere kunne knipse med fingrene og vips, så var dere tilbake til mannen dere ikke greier å slutte å tenke på. Ville dere gjort det og DA forsøkt å løse opp i flokene som gjorde at forholdet tok slutt?

-mann

JAAAAA. Uten tvil ville jeg gjort det...på tross av alt som er "feil".

Jeg hadde gjort alt jeg, for å være i armene hans. Det er på en måte alt som teller..

Så enkelt..og så vanskelig

[Gjest -Gullet-]

Skjønner veldig godt problemstillingen. Blei sammen med verdens herligste når eg var 14 år gammel. Vi holdt sammen i 10 år tross heftige krangler og to pauser på totalt 1 år. Er to år siden vi delte oss siste gangen nå, har klart å la være å tenke på han til vi møttes en fuktig kveld på byn. Alle følelsene kom som et skudd tilbake til tross for at min nye kjæreste satt hjemme og ventet. Var ikke utro, men føler på en måte at eg like godt kunne vært det. Var veldig i tvil på hva eg skulle gjør etter dette møtet; har eg de rette følelsene for min nye kjæreste? er det min x som er den rette for meg?

Konklusjonen min er så enkel: Kommer alltid til å Elske min x. Han var min første store kjærlighet, delte 10 år med han som eg aldri kommer til å glemme. Den dagen eg ser han med ei ny dame kommer eg nok til å bure meg inne og grine i flere timer, men ser frem til å dele livet mitt med den nye kjæresten min. Vi har det fantastisk ilag. Og elsker han enormt mye. Men en del av hjertet mitt kommer alltid til å tilhøre min x.

[Gjest Gjest_Snuppa_*]

Et spørsmål til dere som sitter med "savnet".

Hvis dere kunne knipse med fingrene og vips, så var dere tilbake til mannen dere ikke greier å slutte å tenke på. Ville dere gjort det og DA forsøkt å løse opp i flokene som gjorde at forholdet tok slutt?

-mann

Ja, og det har vi gjort begge to. Men etter 12 år fra hverandre så er mye andeledes. Det viktigste er kjemien, den er der sterkere en noensinne. Og alt annet tull har vi lagt bak oss.

Lykkelig som bare det

[Suzy]

Jeg forstår følelsen din veldig godt, men det beste rådet jeg kan gi er å forsone seg med at det bare er sånn.

Et sted i hjertet ditt er det et rom der han alltid vil være, men du må lukke døra dit og gå videre. Det kommer til å komme andre som får deg til å elske - men du kan ikke lete etter den følelsen du har med ham, den får du ikke hos noen andre og det må du bare finne deg i.

Gå videre og vær glad du har elsket.

[Gjest Gjest]

Et spørsmål til dere som sitter med "savnet".

Hvis dere kunne knipse med fingrene og vips, så var dere tilbake til mannen dere ikke greier å slutte å tenke på. Ville dere gjort det og DA forsøkt å løse opp i flokene som gjorde at forholdet tok slutt?

-mann

Aldri. Det at jeg savner av og til betyr ikke at jeg har glemt hvorfor forholdet ikke fungerte, og noen floker er uløselige.

Jeg ser ikke på savn og tanker om eksen som et hinder for å finne kjærligheten på nytt. Tvert imot, nå har jeg mer erfaring og blitt sikrere på hvem jeg er - dermed vil jeg også ha større sjanser til å finne noe 'bedre' i framtida. Gleder meg!

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er betryggende å lese at flere har det akkurat som meg. Jeg hadde hørt at tiden leger alle sår, og at jeg med tiden ville komme over han. Jeg tenker fremdeles på han, drømmer om han og savner han veldig. Selv om jeg absolutt ikke har lyst til det. Jeg har lyst til at savnet etter han skal forsvinne for godt. Gi meg muligheten til å ha lyst på andre menn. Er redd jeg har opphøyd han til den eneste ene. Noe som er ganske merkelig siden forholdet var rimelig dysfunksjonelt tror jeg. Egentlig den første store kjærligheten. Har aldri elsket noen så høyt, så lenge og intenst. Er livredd for at jeg aldri vil elske igjen. Det har gått mange år, både med og uten kontakt med eksen. Og jeg greier fremdeles ikke å skru av. Ingen rundt meg skjønner hvorfor jeg er så glad i han, de mente han ikke var bra for meg. Så kanskje jeg har bygget opp ett glansbilde?