Blir du så sliten noen ganger at du skulle ønske du kunne putte barna inn igjen?

[Lissi]

Dette er et spørsmål til de som vil ha barn, er gravide og har barn:)

Jeg vil ha barn, en gang! Jeg tenker at det er veldig krevende. Min venninne er gravid i 5 mnd og hun var bekymret for at dette er jo for alltid.

Er det vanlig å tro at man ikke orker det? Eller er redd for at man ikke skal klare det?

Er det sånn at man elsker sine barn så høyt at man ikke kan få nok av dem?

Eller tenker man noen ganger: aldri fred å få.

Å få barn bør være gjennomtenkt. Det er for resten av livet.

Er det normalt å ha panikk? Før man til og med er gravid?

[lille katt]

Jeg tror de bekymringene du beskriver er ganske normale . Selv har jeg aldri vært SÅ sliten at jeg gjerne skulle ha puttet dem inn igjen, men jeg har vært heldig og sluppet nattevåk (har en på 20 mnd) i min korte mammakarriere. Jeg tror nok nattesøvn har mye å si for overskuddet som småbarnsforeldre.

Jeg har dessverre møtt foreldre som stadig uttrykker holdningen "aldri fred å få". Det synes jeg er triste greier - hvorfor fikk de da barn? Heldigvis møter jeg oftere dem som ikke kan få nok av barna sine.

Mine bekymringer etter at jeg ble mamma er ganske annerledes enn hva jeg hadde forventet. Jeg hadde ikke forventet at en så grenseløs kjærlighet fører med seg en nesten like grenseløs angst for at noe skal skje med barnet/barna. Bekymringen om at "det er for resten av livet" eksisterer ikke for meg, den aller største skrekken er at det IKKE skal være for resten av livet...

Man elsker barna sine høyere enn himmelen, noe som gjør det så fantastisk å bli foreldre, men samtidig har man også så mye å miste, og så mye å frykte....

Nå er selvfølgelig folk forskjellige, og jeg tror nok det er mange foreldre som ikke går rundt med en slik "angst". Men det har ihvertfall vært sånn for meg, og det har vært litt overraskende.

Men hadde jeg valgt om igjen om jeg hadde visst det jeg vet i dag? Aldri! :rødme:

[Gjest Gjest_MrsC_*]

Nå har jeg kun hatt barn i ti nesten elleve måneder, men jeg har vært så sliten at jeg definitivt har tenkt tanken på å "stappe tulla inn igjen". Det var egentlig verst fra 3 til 7 måneder. Da hadde jeg perioder hvor senga var det eneste stedet jeg ønsket å være. Men man kommer jo over slike perioder. Og jeg hadde tenkt gjennom tingene godt på forhånd. Ihvertfall synes jeg det selv og hadde ingen "rosa skyer" angående småbarnsperioden.

Men alt i alt så bytter jeg ikke lille blide go' tuppa ut (det er bare noe jeg sier når alt er et ork).

[Gjest StoreSky]

Jepp som de andre sier, det er helt normalt å føle slik til tider, være usikker, bekymret, drita lei! De som påstår at det er en dans på rosa skyer lyver, eller putter ungen full av valium...

[lille katt]

De som påstår at det er en dans på rosa skyer lyver, eller putter ungen full av valium...

Jeg synes egentlig det er en dans på rosa skyer, jeg :rødme:, og jeg lyver ikke . Kunne selvfølgelig klart meg uten bekymringene, men ellers er jeg dessverre bare full av klisjeer når det gjelder mammatilværelsen .

[Nigo-san]

Er det sånn at man elsker sine barn så høyt at man ikke kan få nok av dem?

Eller tenker man noen ganger: aldri fred å få.

Ja takk begge deler

Jeg er glad når de står opp, og glad når de legger seg, for å si det sånn. Og jeg er glad hvis de reiser en liten tur vekk- men enda gladere for å ha dem tilbake!

Det er klart det er slitsomt til tider. Og det er ingen som kan få en så sinna og oppgitt som ens egne unger! Men det er heller ingen andre i verden du blir så glad i, og så stolt av.

Jeg var i lang tid alene med flere småbarn, og da var det hakket før jeg sovnet stående. Men på den annen side: hvem sa at livet ikke skulel være slitsomt iblant? Det er helt normalt å være sliten, og når belønningen er så stor som den er, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har ønsket å putte barna tilbake der de kom fra.

Jeg har heller ikke masse hvisomatte-dersomatte-bekymringer, jeg setter sjuåringen på bussen og tenker at det går sikkert greit. Og det gjør det. Nå har jeg ikke tenåringer riktig ennå, vi får se hvordan DET blir...

Til syvende og sist: det å være mamma er gøy! Utrolig gøy! Så lenge du ikke går 110% opp i mammarollen og sliter deg ut på uvesentligheter som hvilken ytterdress som er best og om det er farlig at ungen hikker mye, så er det en lærerik og morsom reise!

[Lissi]

Oj, har jo fått masse svar her. Flere sier det samme:)

Virker som gleden overskygger alt. Jeg ser noen skriver om bekymringer for at noe skal skje, det vil nok jeg også være redd for. Jeg er sånn som bekymrer meg endel. Men så lenge man er bevisst på at ting ikke skal ta overhånd.

Noen perioder er sikkert mer slitsomt enn andre, særlig når de må ha mat annenhver time om natta.

Men er kjekt å vite hva man går til. At man ikke tror det er en dans på roser.

Jeg elsker barn, og har alltid gjort det. Jeg tror at om jeg velger et barnløst liv, så kommer jeg til å bli veldig ulykkelig.

Grunnen til at jeg spør som jeg gjør er fordi jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg er sliten. Men et barnløst liv syns jeg høres ut som et tomt liv.

[thapara]

Det er vel også mye lettere om man har en mann som stiller opp (så man faktisk kan få ligge i sengen noen dager i strekk).

[Leanne]

Har vel tenkt tanken en gang eller to når ting sto på som verst, men det ble med tanken da jeg kom på hvor vondt det var å få de ut.... ville jo vært grusomt å putte de inn igjen :gjeiper:

Da barna var 3 og 1, jeg jobbet 60 % og var 100 % student, mannen jobbet 100 %.. Huset så ut som et helvete, jeg satt å skrev skole oppgaver til langt på natt... Gikk å la meg kl 2, våknet av 1åringen halv 4.... DA hadde jeg lyst til å bare rømme fra alt!

Men så fort jeg hadde tenkt tanken fikk jeg dårlig samvittighet..

Nå er vi over i en mer behagelig periode, barna er 4 og snart 2, klarer mye selv. Jeg jobber 80 % og er ferdig med studiene.. Så vi har gått fra en KJEMPE hektisk til et rolig familie liv.. og det føles godt

[Gjest Gjest_Fru Fryd_*]

Ja takk begge deler

Jeg er glad når de står opp, og glad når de legger seg, for å si det sånn. Og jeg er glad hvis de reiser en liten tur vekk- men enda gladere for å ha dem tilbake!

Det er klart det er slitsomt til tider. Og det er ingen som kan få en så sinna og oppgitt som ens egne unger! Men det er heller ingen andre i verden du blir så glad i, og så stolt av.

Og verre blir det når de blir tenåringer

Men samtidigt er det litt godt å ha "voksne" barn. Savner ikke den tiden de var små, men gleder meg mye til barnebarn.

[msDelenn]

Dette er et spørsmål til de som vil ha barn, er gravide og har barn:)

Jeg vil ha barn, en gang! Jeg tenker at det er veldig krevende. Min venninne er gravid i 5 mnd og hun var bekymret for at dette er jo for alltid.

Er det vanlig å tro at man ikke orker det? Eller er redd for at man ikke skal klare det?

Er det sånn at man elsker sine barn så høyt at man ikke kan få nok av dem?

Eller tenker man noen ganger: aldri fred å få.

Å få barn bør være gjennomtenkt. Det er for resten av livet.

Er det normalt å ha panikk? Før man til og med er gravid?

Tror det er en helt normal tanke som streifer nok alle. Klarer jeg dette??

Men alt blir naturlig del av livet ditt, og du , den, dere tilpasser hverandre.

Noen ganger er ikke et barn helt gjennomtenkt, det høres veldig kjedelig ut. Jeg er glad jeg fikk mine, og ingen av dem var tenkt på. Men jeg ville aldri ha gjort om det om jeg hadde sjansen.

[Susan Sto Helit]

Jeg har aldri tenkt tanken at jeg ville putte ungen inn igjen. Men jeg har av og til tenkt at "kan du ikke bare sovne eller noe, så det blir stille her..."

Men så likte ikke jeg å være gravid, så på mange måter var det bedre med en hylskrikende unge som gjorde deg utslitt en kort periode. (For så å være fantastisk igjen etterpå.)

Enig med Nigo-san jeg da.

Det er herlig å låne bort ungen, men ennå herligere å få han hjem igjen!

Man blir så sliten som man aldri har vært før av og til, men det er så kort av gangen, at det glemmes igjen fort.

Det er en stor forandring å få barn, og en man bør være litt forberedt på.

Men livet går uansett videre, og barn vokser utrolig fort. Plutselig er de store, og gir gleder og bekymringer på nye måter.

[Gjest Gjest]

Å putte dem inn igjen høres vel smertefullt ut for meg..

[Gjest Gjest_caskr_*]

Nei, det ække noe slitsomt, men jeg er alenemor, da, så det er jo ekstra lett for meg.

[Gjest Sisu]

[quote name='Nigo-san' date='06.10.2008 (20:53) ' post='6084238'

Jeg er glad når de står opp, og glad når de legger seg, for å si det sånn. Og jeg er glad hvis de reiser en liten tur vekk- men enda gladere for å ha dem tilbake!

[Pingting]

Skulle bare inn og lese tråd jeg, men nå ble jeg skikkelig verpesjuk... gaaaah.

Endret 7. oktober 2008 av Pingting

[Lissi]

Syns det var både gøy og koselig å lese denne tråden. Høre andres erfaring.

*dytte*

[Gjest Leken]

Har selv to barn på 10 og 4. selvfølgelig verdend nydeligste, men av og til også verdens mest frustrerende.

De kommer jo ikke med bruksanvisning eller veiledning, selv om en av og til ønsker det....

For det meste går alt på skinner, (jeg er alene med dem) og vi har mye glede av hverandre, høy fnisefaktor i stua.

Men, jeg fant ut at det er lov og si at "nå er jeg sliten, dette er vanskelig"/"jeg trenger litt hjelp" UTEN Å FÅ DÅRLIG SAMVITIGHET.

Vi er bare mennesker med alle våre utilstrekkeligheter.

Mitt motto i hverdagen: Det er bedre å være lykkelig, en å se lykkelig ut.

( jeg tror alt for mange sliter med å holde på en fasade, for meg ble alt bedre når jeg lot fasaden gå, og startet å leve)

[Lissi]

Har selv to barn på 10 og 4. selvfølgelig verdend nydeligste, men av og til også verdens mest frustrerende.

De kommer jo ikke med bruksanvisning eller veiledning, selv om en av og til ønsker det....

For det meste går alt på skinner, (jeg er alene med dem) og vi har mye glede av hverandre, høy fnisefaktor i stua.

Men, jeg fant ut at det er lov og si at "nå er jeg sliten, dette er vanskelig"/"jeg trenger litt hjelp" UTEN Å FÅ DÅRLIG SAMVITIGHET.

Vi er bare mennesker med alle våre utilstrekkeligheter.

Mitt motto i hverdagen: Det er bedre å være lykkelig, en å se lykkelig ut.

( jeg tror alt for mange sliter med å holde på en fasade, for meg ble alt bedre når jeg lot fasaden gå, og startet å leve)

Helt enig i dette:) Jeg sier ofte ting som det er, til noens frustrasjon.

Hvorfor opptre perfekt? Alle sliter jo med sine ting, og mange er sikkert redd for å ikke være gode foreldre. Alt handler ikke om det, men en mellomting om å ta vare på seg selv også oppi dette å få barn.

Det blir sagt at et barn krever mer oppmerksomhet enn det har behov for. Et barn har godt av å lære å leke med seg selv en times tid, samt bli selvstendig.

[Gjest *Mim*]

Nå er jeg høygravid og kommer definitivt ikke til å stappe noe som helst inn der - det er det ikke plass til.

Jeg liker å være mamma. Det hender det er slitsomt og frustrerende, men det er også det hyggeligste og morsomste som har hendt meg. De utvikler meg som menneske, og jeg er veldig spent på hvem jeg har i magen. Alle de andre har hver sine personligheter, og jeg håper at jeg kan fortsette å ha et nært og godt forhold til dem når de blir store.

Jeg kunne sikkert hatt det mer lettvint om jeg var barnløs, jeg kunne ha utdannet meg mer, reist mer. Og jeg synes en helg uten barn er topp! (det skjer maks en gang i året) Men jeg er veldig fornøyd med å få lov til å være sammen med ungene mine i hverdagen.