Når mor ikke vil

[Gjest Gjest_duffy_*]

Samboeren min har en sønn på 10 år, som deler tiden sin hos oss og mor 50/50. For oss voksne er dette en ideell løsning, men barnet ønsker det ikke sånn. Han synes det er slitsomt å bo to steder, noe jeg forstår godt. Vi gjør alt vi kan for å legge til rette for at han skal få treffe vennene sine hver dag selv om vi ikke bor i samme område som moren. Men det er slitsomt for han med all kjøringen og planleggingen. Han vil helst bo hos mor på heltid og bare besøke oss i helgene. Det føles litt sårt at han ikke vil være hos oss, men det er jo helt forståelig.

Jeg mener at vi må høre på han, men problemet er at hans ønsker ikke faller sammen med mors ønsker. Hun vil ikke ha økt samvær, for det gir henne mindre fritid og hun synes det er slitsomt å være så mye alene med oppdragelsen. Vi er villige til å være fleksible, sånn at gutten kan være hos oss når hun skal bort. Den løsningen synes ikke hun er god nok.

Vi ville gjerne hatt gutten boende hos oss på heltid, men det passer dårlig for han pga vårt bosted. Vi har ingen mulighet for å flytte i hvertfall det nærmeste året. På sikt kan vi kanskje få en bolig i samme område som moren bor.

Så hva gjør vi? Skal vi bare la gutten vite at han må fortsette i 50/50-ordningen, eller skal vi diskutere saken videre med mor og prøve å få henne til å skjønne barnets behov?

[Far til 2]

Samboeren min har en sønn på 10 år, som deler tiden sin hos oss og mor 50/50. For oss voksne er dette en ideell løsning, men barnet ønsker det ikke sånn. Han synes det er slitsomt å bo to steder, noe jeg forstår godt. Vi gjør alt vi kan for å legge til rette for at han skal få treffe vennene sine hver dag selv om vi ikke bor i samme område som moren. Men det er slitsomt for han med all kjøringen og planleggingen. Han vil helst bo hos mor på heltid og bare besøke oss i helgene. Det føles litt sårt at han ikke vil være hos oss, men det er jo helt forståelig.

Jeg mener at vi må høre på han, men problemet er at hans ønsker ikke faller sammen med mors ønsker. Hun vil ikke ha økt samvær, for det gir henne mindre fritid og hun synes det er slitsomt å være så mye alene med oppdragelsen. Vi er villige til å være fleksible, sånn at gutten kan være hos oss når hun skal bort. Den løsningen synes ikke hun er god nok.

Vi ville gjerne hatt gutten boende hos oss på heltid, men det passer dårlig for han pga vårt bosted. Vi har ingen mulighet for å flytte i hvertfall det nærmeste året. På sikt kan vi kanskje få en bolig i samme område som moren bor.

Så hva gjør vi? Skal vi bare la gutten vite at han må fortsette i 50/50-ordningen, eller skal vi diskutere saken videre med mor og prøve å få henne til å skjønne barnets behov?

Velkommen til "Vår verden". Vi er i en forholdsvis lik situasjon, men med den forskjellen at jeg er alenefar og barna ikke ønsker å bo mer hos mor.

Jeg forstår at mor vil beholde noen av de fordelene det er å praktisere 50/50. Det er utvilsomt på godt og viktig å ha nødvendig tid for seg selv, lade batteriene, kunne ta utdannelse, jobbe overtid med de fordeler dette gir mht økonomi og karriere, etc, etc, etc.

Jeg er som nevnt alenefar, og hadde utvilsomt hatt godt av mer fritid og hatt muligheten til å jobbe mer. Men barna ønsker ikke å bo mer hos mor. Derfor må jeg akseptere at barna får det siste ordet.

I deres tilfelle bør mor akseptere at barnet vil bo der/har mer tid med mor. Vi må ta mer hensyn til barna en periode, enn det det hensynet vi tar til oss selv.

[Gjest Semula]

Jeg lurer noen ganger på hvordan folk som ikke er skilt har det jeg. De har barna sine hele tiden de og har aldri barnefri...

Også tenker jeg på moren min som ble enke mens vi barna var små. Hun hadde heller aldri barnefri...

Mens nå så er det liksom noe som mange tar for gitt. Tid hvor de skal realisere seg selv.

Hva med å gi barna tid når man først har valgt å få dem?

[Gjest Gjest_duffy_*]

Jeg lurer noen ganger på hvordan folk som ikke er skilt har det jeg. De har barna sine hele tiden de og har aldri barnefri...

Også tenker jeg på moren min som ble enke mens vi barna var små. Hun hadde heller aldri barnefri...

Mens nå så er det liksom noe som mange tar for gitt. Tid hvor de skal realisere seg selv.

Hva med å gi barna tid når man først har valgt å få dem?

Dette har jeg også tenkt. Men jeg er litt redd mor tenker at vi prøver å mele vår egen kake for å få mer fri selv, mens det som er poenget er hva gutten vil. Vi har jo sagt at vi gjerne stiller opp som støttespillere når hun skal jobbe overtid, når hun skal ut med venner, på kino, skal reise bort osv. Men hun vil ha større frihet enn det.

Dette er da en mor som teller dager, og alltid kommer fram til at ting går i hennes disfavør. F.eks. er hun misfornøyd med at hun måtte ha gutten tre helger på rad i vår, fordi jeg og samboeren min var bortreist. At gutten hadde vært hos oss seks helger på rad før det var glemt. Vi krever ikke at hun skal ha gutten ekstra dersom han har vært ekstra hos oss. Han er min samboers sønn, og det er kjempebra at de får ekstra tid sammen. Og jeg trives også kjempegodt sammen med gutten, så vi hadde ikke hatt problemer med å ha han hos oss på heltid. Men til tross for dette er gutten mest knyttet til sin mor, og han vil gjerne bo der.

Og her sitter vi og lurer på hva vi skal gjøre. Kan jo ikke tvinge mor heller, og er samtidig redd det skal se ut som vi ikke ønsker å ha barnet hos oss. Det er fort gjort å bli mistenkt for å ha underliggende motiver. Er det virkelig så uvanlig at man tar hensyn til barnets beste at man ikke skal bli trodd når man gjør det?

[Gjest men]

Hvis mor vil beholde sin fritid (og det er strengt tatt ikke galt å kreve at far tar sin halvdel av den jobben det tross alt er å oppdra barn) er det lite dere kan gjøre.

Det er vel neppe aktuelt å si fra seg 50% for dere, slik noen gjør når de ikke lenger vil ha 50% for sin egen del.

Synd for gutten, selvsagt. Med hensyn til å ikke kunne flytte for dere, er det i de aller fleste tilfeller en relativ vanskelighet, ikke en absolutt umulighet. Og slik en prioriteringssak for dere, akkurat som det er en prioriteringssak for mor.

[Gjest Gjest_duffy_*]

Hvis mor vil beholde sin fritid (og det er strengt tatt ikke galt å kreve at far tar sin halvdel av den jobben det tross alt er å oppdra barn) er det lite dere kan gjøre.

Det er vel neppe aktuelt å si fra seg 50% for dere, slik noen gjør når de ikke lenger vil ha 50% for sin egen del.

Synd for gutten, selvsagt. Med hensyn til å ikke kunne flytte for dere, er det i de aller fleste tilfeller en relativ vanskelighet, ikke en absolutt umulighet. Og slik en prioriteringssak for dere, akkurat som det er en prioriteringssak for mor.

Det er grunner til at vi ikke kan flytte det nærmeste året. Men på sikt er det en mulighet.

Jeg synes heller ikke det er galt å kreve at far skal ta sin halvdel av jobben med å oppdra barn. Far ønsker tvert imot å ha sønnen MER. Men far er oppegående nok til å sette barnets behov foran sine egne behov.

En forelder som kjemper for å få ha sitt barn mest mulig sees ofte på som en omsorgsfull forelder som elsker barnet sitt grenseløst mye, selv om det kanskje er barnets beste å ikke bo mest hos denne forelderen. På den andre siden så føler jeg at en forelder som velger å se på sitt barns behov og sette til side sine egne ønsker og dermed se barnet sitt mindre, ofte blir sett på som mindre glad i barnet. Hvorfor er det sånn?

[Gjest Gjest]

Jeg lurer noen ganger på hvordan folk som ikke er skilt har det jeg. De har barna sine hele tiden de og har aldri barnefri...

Også tenker jeg på moren min som ble enke mens vi barna var små. Hun hadde heller aldri barnefri...

Mens nå så er det liksom noe som mange tar for gitt. Tid hvor de skal realisere seg selv.

Hva med å gi barna tid når man først har valgt å få dem?

Det går fint an å realisere seg selv - selv med barn på full tid og ingen avlasting.

Så mye sutring det er fra fedre som ikke "får ha barna" mer, skjønner jeg imidlertid godt at mødre som først har kommet inn i en ordning med 50/50 vil fortsette med det.

Damer blir nå stigmatisert enten de vil ha barna mest mulig eller om de mener begge foreldre er likeverdige.

Har man en 50/50 ordning så bør man holde på den, dersom begge foreldrene er skikket til å ha barn. Synd på ungen om han ikke trives hos faren, men vi velger ikke våre foreldre selv. Livet er ingen dans på roser!

[Gjest Gjest]

Jeg lurer noen ganger på hvordan folk som ikke er skilt har det jeg. De har barna sine hele tiden de og har aldri barnefri...

Også tenker jeg på moren min som ble enke mens vi barna var små. Hun hadde heller aldri barnefri...

Mens nå så er det liksom noe som mange tar for gitt. Tid hvor de skal realisere seg selv.

Hva med å gi barna tid når man først har valgt å få dem?

Men foreldre som ikke har skilt lag er da faktisk to om å ha barnet, og har dermed mulighet for mer tid for seg selv enn en alenemor/far. Det er også stor forskjell på å være aleneforelder med stort nettverk rundt seg som kan avlaste når det treng, og å være aleneforelder uten familie/venner i nærheten som kan avlaste. Og da skjønner jeg godt at man har lyst til å fortsette 50/50-ordningen.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer noen ganger på hvordan folk som ikke er skilt har det jeg. De har barna sine hele tiden de og har aldri barnefri...

Det har de vel! De kan gå ut om kveldene når de vil, de kan jobbe overtid, den ene kan ta med ett barn på noe mens den andre passer det andre...

Jeg som er alene, kan ikke gjøre noe uten to barn på slep. Når eldstemann skal hentes på aktiviteter som slutter sent, må jeg putte en søvnig minstemann i bilen og hente, selv om minstemann skulle vært lagt for lengst. Ut og treffe venner? Utelukket. Jobbe overtid? Glem det. Å komme seg på foreldremøter er en barnevakt-kabal.

Og nå får jeg nok høre at jeg sutrer. Men dette er ikke noe jeg sier noe om med mindre jeg treffer på sånne idiotiske holdninger som at det er de som bor sammen som har det slitsomt. Jeg har da prøvd det også, og det kan ikke sammenlignes.

Barnefri? Det har jeg forøvrig aldri. Ting skjer i livet som man ikke alltid har kontroll over, og mine barns far er ikke den han en gang var, for å si det forsiktig. Men jeg synes ikke det ville være urimelig å forvente et pusterom i ny og ne, selv om jeg hadde hatt det ville jeg fortsatt foretrukket å være en familie.

[msDelenn]

stakkars gutt:( Så egostisk tanke av hans mor.

Håper dere finner ut av dette. Ville vært fint å vite hvordan dette ble løst. Kansje flytte i nærheten av moren, slik at han kansje heller vil bo hos dere?

[Gjest Gjest_duffy_*]

Har man en 50/50 ordning så bør man holde på den, dersom begge foreldrene er skikket til å ha barn. Synd på ungen om han ikke trives hos faren, men vi velger ikke våre foreldre selv. Livet er ingen dans på roser!

Det handler jo ikke om at han ikke trives med faren sin. Det handler om at han må bli kjørt hver gang han skal til en venn. Det må avtales og ordnes. Han kan ikke bare stikke ut og sette seg på sykkelen om han vil det. Han kan ikke bare stikke tilfeldig innom en venn. Etter hvert som barna blir eldre blir venner viktigere. Gutten har nå kommet i en fase der venner er viktigere enn før. I tillegg synes han det er slitsomt å flytte fram og tilbake. Han vil gjerne ha tilgang på rommet sitt, tingene sine osv mesteparten av tida.

Å si at livet ikke er en dans på roser blir litt flåsete synes jeg. Nei, livet er ikke alltid enkelt. Gutten må gå gjennom mange utfordringer i livet, som alle andre barn opplever han vanskelige situasjoner iblant. Man kan ikke beskytte barna fra livet. Men vi kan legge til rette for dem på en ikke-egoistisk måte. Vi kan ofre litt av oss selv for at barna skal ha det bra. Vi har egentlig ikke lyst til å flytte herfra som vi bor nå, vi trives så godt her og bor billig. Likevel er vi villige til å flytte for guttens skyld, men har ingen mulighet til det det nærmeste året. Vi har undersøkt mulighetene, men det går bare ikke.

[Gjest Gjest_duffy_*]

Men foreldre som ikke har skilt lag er da faktisk to om å ha barnet, og har dermed mulighet for mer tid for seg selv enn en alenemor/far. Det er også stor forskjell på å være aleneforelder med stort nettverk rundt seg som kan avlaste når det treng, og å være aleneforelder uten familie/venner i nærheten som kan avlaste. Og da skjønner jeg godt at man har lyst til å fortsette 50/50-ordningen.

Men dette er ikke helt situasjonen i vår familie da.

1: Gutten ønsker en ordning der han er hos far annenhver helg.

2: Far og jeg har sagt at vi gjerne stiller opp når mor skal reise bort, jobbe overtid, ut på trening, gå på kino, besøke venner osv. Dette har vi alltid gjort, så jeg er ikke i tvil om at mor stoler på oss.

3: Mor har i tillegg annen familie som mer enn gjerne stiller opp som barnevakt.

Gutten er jo 10 år (snart 11) og klarer seg fint uten barnevakt noen timer på ettermiddagen/tidlig på kvelden. Han er stort sett ute med venner uansett. Kommer inn til middag, og så er det ut igjen til innetiden er der.

Satt på spissen så består forskjellen i hvor gutten skal spise middag og hvor han skal sove om natta. F.eks. kunne han spist middag hos oss hver dag den uka som egentlig var "vår" uke, så kunne han fått sove hos moren sin hver natt. Skolen hans ligger like ved morens hus, og han liker å starte dagen med å se på tegnefilmer mens han spiser frokost, for så å gå til skolen med en venn. Når han er hos oss må han følge vår døgnrytme, og bli kjørt til skolen. Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for en 10-åring.

[Gjest Gjest_duffy_*]

stakkars gutt:( Så egostisk tanke av hans mor.

Håper dere finner ut av dette. Ville vært fint å vite hvordan dette ble løst. Kansje flytte i nærheten av moren, slik at han kansje heller vil bo hos dere?

Vi tenker på å flytte ja, men har ingen mulighet til det før om et års tid, cirka. Men kanskje vi da kan få til en løsning som passer gutten bedre.

[Gjest Miley]

Hva med å la gutten bo hos dere på heltid, mens dere ordner med flytting. Som noen skrev tidligere, det er prioritering fra begges side.

[Gjest Gjest_duffy_*]

Hva med å la gutten bo hos dere på heltid, mens dere ordner med flytting. Som noen skrev tidligere, det er prioritering fra begges side.

Poenget er jo at gutten ikke har lyst å bo hos oss på heltid, det er for tungvint for han. Det vil vi respektere. Mor har nok heller ikke lyst at vi skal ha han på heltid, hun trives med 50/50.

Det er ikke så enkelt at vi bare kan ordne med flytting. Tro meg, vi har våre grunner som gjør at flytting er uaktuelt med det første. Det vil ta rundt et år før det blir aktuelt. Ja, det kan være en prioriteringssak. Som at jeg kan prioritere å rane banken for å få de pengene vi mangler.

Det er ikke alltid alt kan løses med å prioritere annerledes. På lang sikt ja, men ikke på kort sikt. Ikke i vår situasjon.

[Gjest Miley]

Poenget er jo at gutten ikke har lyst å bo hos oss på heltid, det er for tungvint for han. Det vil vi respektere. Mor har nok heller ikke lyst at vi skal ha han på heltid, hun trives med 50/50.

Det er ikke så enkelt at vi bare kan ordne med flytting. Tro meg, vi har våre grunner som gjør at flytting er uaktuelt med det første. Det vil ta rundt et år før det blir aktuelt. Ja, det kan være en prioriteringssak. Som at jeg kan prioritere å rane banken for å få de pengene vi mangler.

Det er ikke alltid alt kan løses med å prioritere annerledes. På lang sikt ja, men ikke på kort sikt. Ikke i vår situasjon.

Nå skrev jeg heller ikke noe om at dere skulle flytte i morgen, men vis dere likevel vurderer å flytte kan det jo hende at barnet kan bo der vis han ser mulighetene for at ting blir enklere på sikt.

[Gjest Gjest_duffy_*]

Nå skrev jeg heller ikke noe om at dere skulle flytte i morgen, men vis dere likevel vurderer å flytte kan det jo hende at barnet kan bo der vis han ser mulighetene for at ting blir enklere på sikt.

Han er 10. Han lever her og nå. Et år fram i tid er en hel liten evighet for en 10-åring.

Men ja, på sikt kan ting ordne seg på en mye bedre måte. Men det gjør ikke dagens problem noe mindre for 10-åringen.

[Gjest Miley]

Nå tenker jeg litt slik at vis foreldre og steforeldre nekter å se mulighetene, men kun ønsker å se utfordringene så klarer heller ikke en 10 åring dette. Vis mor ikke vil tilrettelegge og dere heller ikke vil, så står dere på stedet hvil.

Lykke til

[Gjest Gjest_duffy_*]

Nå tenker jeg litt slik at vis foreldre og steforeldre nekter å se mulighetene, men kun ønsker å se utfordringene så klarer heller ikke en 10 åring dette. Vis mor ikke vil tilrettelegge og dere heller ikke vil, så står dere på stedet hvil.

Lykke til

Ja, takk skal du ha!

(resten av innlegget orker jeg ikke kommentere engang...)

[Teriyaki]

Nå tenker jeg litt slik at vis foreldre og steforeldre nekter å se mulighetene, men kun ønsker å se utfordringene så klarer heller ikke en 10 åring dette. Vis mor ikke vil tilrettelegge og dere heller ikke vil, så står dere på stedet hvil.

Lykke til

Tror ikke du leser hva som står jeg? Du snakker om prioritering og tilrettelegging her..Jeg skal prøve å legge fram problemstillingen slik jeg har forstått det.

Ungen pendler fram og tilbake mellom mor og far + samboer/kone.

Guttens nettverk er i det området moren bor i, både skole og venner, derfor er det stress for gutten når han er hos far. Det må planlegges og det må kjøres.

I tillegg nevnes det at han er mest følelsesmessig knyttet til moren.

Derfor har gutten uttrykt ønske om at han ønsker å bo heltid hos mor, med helgesamvær annen hver helg hos far. Dette er sårt for far og trådstarter, fordi de ønsker å ha små mye tid med gutten de kan. De skulle faktsik gjerne ha hatt gutten på heltid. Men igjen, dette vil ikke gutten. Moren derimot ønsker ikke å ha barnet på fulltid, fordi hun liker ordningen akkurat sånn som den er.

Dette er jo så klart dumt for guttens del, men dette er noe far og trådstarter ikke kan gjøre noe med. Annet enn å prøve å legge fram saken så godt som mulig, og prøve å pressisere at dette er noe gutten virkelig har behov for.

Far og trådstarter har ikke mulighet til å flytte enda pga. økonomiske grunner, hvis jeg har forstått riktig. Der de bor nå, bor de billig.

De vurderer i tillegg å prøve flytting om et års tid, for da kan det gå bedre økonomisk sett, men som trådstarter sa, så er det en hel evighet for en liten gutt på 10 år.

Nå når jeg har oppsummert, så regner jeg med at du skjønner at det ikke alltid bare er å tilrettelgge og prioritere anderledes. Trådstarter har sagt ganske så klart at de handler etter guttens behov, ikke etter sine behov. Men for å oppfylle guttens behov, så må mor endre mening, og ta gutten til seg på heltid, men dette vil hun jo ikke. Det neste blir faktsik å vente et år, til dem har råd til å flytte nærmere.

Så til slutt...Som skilsmissebarn skjønner jeg godt hva gutten mener. Jeg fant det veldig slitsomt å flytte fram og tilbake hele tiden. Egentlig så hadde jeg som regel ikke lyst til å dra til far, fordi dette var så tungvindt for meg, og jeg følte ikke at jeg hadde et ordentlig hjem, siden jeg hele tiden måtte flytte hit og dit.

Du virker som en veldig flott og oppbegående person trådstarter!