hvordan si nei til barnevakt spørsmål?

[Gjest hunderre]

Jeg har søsken med barn, i alle aldre og varianter, og har sittet MYE barnevakt siden jeg var i mine unge tenår. da syntes jeg det var veldig stas å sitte barnevakt, men nå er det annerledes.

Jeg har ikke barn selv enda(jeg vet jeg ikke har avlastning, derfor venter jeg til jeg er virkelig klar), og bruker mye tid på jobb. det som gjør det litt vanskelig for meg å stille opp er at jeg har en kronisk sykdom som blant annet gjør at jeg ofte er dårlig i form og sliten. med andre ord, skal jeg være arbeidsfør må jeg hvile mye. i tillegg er jeg i et forhold hvor den andre er mye borte(og jeg selv), og tiden sammen med denne er derfor veldig viktig for meg. og dette er jo nettopp i tiden de ønsker barnevakt.

Søsknene mine vet om dette, men likevel blir det mye spørsmål om barnevakt. de ringer aldri ellers, kun når det gjelder barnevakt eller låne penger. i tillegg er det elementer ved begges barn som gjør det ekstra slitsomt å sitte barnevakt. det er koselig, men krever mye energi.

For å være helt ærlig har jeg ikke lyst lengre å sitte barnevakt i det hele tatt, men heller ha med tantebarna på ulike aktiviteter(kino/svømmehall osv) istedetfor å bare oppfylle mine søskens behov i helger og kvelder for barnevakt.

Jeg synes det er veldig vanskelig å ta dette opp med mine søsken, fordi de ikke forstår min situasjon. jeg har fått ganske klare signaler om at de tror jeg alltid har fri(og penger) selv om de vet at jeg har brukt mye tid på utdannelse og jobb/frivillige ting osv. i tillegg har jeg dårligere økonomi enn dem totalt sett. når det gjelder penger er det lett å si nei, men når det gjelder barnevakt ser de dette som en selvfølge for dem selv(famlilie skal alltid stille opp), og at et nei betyr at jeg ikke bryr meg om barna deres.

Jeg synes det er veldig rart å forvente at jeg skal stille opp når søsknene har arbeid og mangler barnevakt – ettersom jeg selv har hatt en full dag/uke med mye reiser/overtid osv?

Jeg har vel hintet til dette før, men da kommer svar som ”ja, jeg er og sliten” osv. mitt poeng er, at det er ikke mine barn, ergo ikke mitt ansvar. jeg har tatt mine valg som jeg selv står asnvarlig for, og samme med dem. men det er så vanskelig å si ifra, nettopp fordi jeg vet jeg bare blir den ”slemme”. de synes jo sikkert også at mitt liv er overpriveligert, men det er da ikke min feil at de har valgt sitt liv med barn i ung alder?

Hvordan forklare denne problemstillingen uten at de blir sure?

[Gjest *Mim*]

Du bør absolutt ikke være barnevakt hvis du ikke vil!

Hvis søsknene dine er lite forståelsesfulle, vet jeg ikke om jeg hadde giddet å ta det opp som en stor diskusjon. Hadde bare sagt at jeg hadde andre planer neste gang de ringte, men foreslått at jeg kunne ta dem med på et eller annet da og da.

[Supramundane]

Dette syns jeg du skal styre selv.

Det er lov å si nei!

Jeg tror ikke jeg hadde forklart det noe mer enn "dessverre, jeg har ikke anledning akkurat nå".

[Mrs. K]

Foreslå at de sitter barnevakt for hverandre eller lyg på deg andre planer hvis de ikke vil høre at du sier nei.

[sodapop]

Her må du kunne si rett ut at

"jeg er i full jobb,med en kronisk sykdom og jeg behøver helgene til å hente meg inn igjen på. Finner gjerne på ting med ungene når jeg har overskudd til det,men det blir ikke barnevakt med overnatting på en god stund."

Om de kommer med argumenter som at "de også er trøtte" Så be de slutte å feste/reise bort/være med på selskapeligheter.

Helgene er hellig,spesielt for de som er i full jobb. Å passe unger gjør enkelte ganger til at du er mer uthvilt fredag enn mandag....

[Fluffie]

Bare si det ikke passer aa sitte barnevakt. Hvorfor det ikke passer kan vaere alt fra at du er for sliten til at du har andre planer, det er noe de ikke har noe med.

[Jade]

Synes sodapop sitt svar her over var veldig bra. Det er ærlig, og det fins ikke argumenter imot.

Hvis de sier at du ikke bryr deg om tantebarna dine, så får de bare si det. De mener det nok ikke. Det er bare noe de sier for å gi deg dårlig samvittighet.

Jeg har en kusine som stadig vekk spurte om jeg kunne sitte barnevakt for sine jenter. Jeg orker ikke sitte barnevakt når jeg er sliten (jeg jobber, hun gjør ikke) bare fordi hun skal få feste hver helg. Jeg sier ganske enkelt at det ikke passer. Jeg sier ikke hvorfor. Om det ikke passer fordi jeg har andre planer, eller fordi jeg rett og slett er sliten, er min sak.

[Lissi]

Jeg føler med deg. Jeg har også en kronisk sykdom, som ikke vises utenpå, men jeg også blir veldig sliten.

Jeg har samme problemet, blant annet at jeg ikke klarer avtale så langt frem i tid, fordi jeg ikke vet formen den uka. Min søster ble litt sur for dette, men de få gangene jeg ikke kan si ja så lang tid i forveien er vi blitt enig om at jeg er backup og hun prøver å få noen andre, hvis de skal viktige ting.

Hun må bare forstå at jeg ikke alltid er på topp til å ha to barn over for helga. Sist gang jeg hadde dem så sa jeg ja til en natt, men ikke to dager.

Sett grenser. La folk bli sure. Man får aldri gjort alle fornøyd uansett:)

[Belit]

Spørs om du får satt de riktige grensene uten at de blir sure - det virker ikke som at selvinnsikt er dine søskens sterkeste side.

Enten får du si "det passer dessverre ikke" hver gang de spør, uten å utbrodere hvorfor det ikke passer noe nærmere. Da blir de sikkert sure, og lurer på hvorfor du plutselig er så kjip. Eller så får du ta den vanskelige samtalen med dem og ta sjansen på at de blir sure med en gang - men som samtidig gir dem muligheten til å tenke over det du sier og ta det til etterfølgelse. Da får du også muligheten til å si rett ut at du liker å være sammen med barna deres, men at du gjerne vil ta dem med på aktiviteter som både du og barna kan ha glede av heller enn å sitte der mens de sover. Det er virkelig ikke ditt problem at foreldrene vil feste mer enn de har muligheten til når de har små barn!

Jeg tror på ærlighet med kjærlighet. Er du oppriktig kan du få en bedre situasjon på sikt. Går du for avvisning risikerer du at maset aldri stopper, men at forholdet både til søsknene dine og tanteungene dine blir stadig mer begredelig uten at noen gode veier ut av situasjonen åpenbarer seg underveis.

[Nigo-san]

Er veldig enig med Belit, hun skrev det så bra.

Når jeg leser innlegget ditt, tenker jeg at dine søsken ikke er så flinke til å sette seg inn i andres situasjon. Og du har "nevnt det" og du har "hintet", men det spørs om det hjelper, da. Det virker ikke slik. Og da må de har klarere beskjed. Du trenger jo ikke ta full frontal attack og la innestengt frustrasjon flomme ut, men bare forklare rolig hvordan du opplever situasjonen.

Som mamma til fire må jeg bare kommentere dette:

For å være helt ærlig har jeg ikke lyst lengre å sitte barnevakt i det hele tatt, men heller ha med tantebarna på ulike aktiviteter(kino/svømmehall osv) istedetfor å bare oppfylle mine søskens behov i helger og kvelder for barnevakt.

- for jeg synes det er så utrolig bra! Å jo, det er deilig med helt barnefri innimellom, men det har jeg så å si aldri. Derimot er besteforeldre og venner veldig glad i å ta med en og en, eller to og to, ut for å gjøre noe gøy- og det er jo mye mer spennende for barna, og gir dem muligheten til litt "alenetid".

Et tips (i tillegg til å forklare i rene ord hva du tenker om saken) er jo å spørre direkte når det er noe du har lyst til å gjøre. Ta en telefon og spør om Emma på ni år har lyst til å se Wall-E på kino med deg på onsdag. Da får du gjort noe morsomt med henne, uten å være barnevakt, uten å måtte passe på lillebroren hennes også, og etterhvert blir du en skikkelig go'tante som barna setter stor pris på!

[Gjest Gjest_madre mia_*]

Hva feiler det folk? Aldri i livet om jeg ville gitt fra meg gullungene i helgene når vi endelig har tid til å være sammen med dem og gjøre det vi har lyst til.

Jeg satt også ufattlig mye barnevakt for min eldre bror da ungene hans var små (5 stk). De krevde det og syntes det var helt på sin plass siden jeg ikke hadde barn selv og "bare meg selv å tenke på". En dag fikk jeg nok og måtte si fra at hvis jeg hadde hatt lyst å stelle barn døgnet rundt, hadde jeg hatt barn selv, men det har jeg ikke. De ble kjempesure, men det fikk ikke hjelpe. De skjønte etterhvert at barna er ens eget ansvar, ikke noen annens.

Men jeg er enig i at det kan være lønnsomt med den gode samtalen framfor et følelsesutbrudd. Si det som det er på en vennlig, men bestemt måte. Kom de heller i forkjøpet og foreslå aktiviteter som du synes er ok å gjøre sammen med barna, når det passer deg. Feks ringe å si at tirsdag neste uke kan vesla være med til ......

Jeg skjønner ikke at festligheter er så viktige i helgene og at man på død og liv må ha barnevakt. Da er man ikke moden til å ha barn. En gang i blant er rimelig for forholdets skyld, men man kan ikke kreve at andre skal stille opp og hjelpe. De fleste synes nok det er ok å sitte barnevakt noen timer en lørdagskveld i ny og ne, men at man overtar hele skokken hele helga, er vel drøyt etter min mening.

[Rosalie]

Vi har to nieser i nærheten som vi har passet en del hele helger, slik at foreldrene skulle kunne reise på kjærestetur, vennepartur eller jobbtur med partner. Men til slutt begynte vi å si nei, for det var jo ingen takknemlighet å spore (hva annet skulle vi ha å ta oss til, liksom, uten barn som vi var). Det toppet seg da "helgetur" viste seg på tirsdag ettermiddag at varte fra onsdag etter barnehagetid til veldig sent søndag kveld. Da fikk de høre, og vi trodde de hadde lært. Men nei, da. Neste gang de trengte helgebarnevakt, var jeg og samboer invitert i bryllup, hvorpå de presterer å lire ut av seg "må dere dra begge to i det, da?" Min kjære samboer som er forholdsvis avbalansert eksploderte totalt, og etter det har de ikke turt å spørre for annet enn en og annen kveldsvakt.

[Jade]

Neste gang de trengte helgebarnevakt, var jeg og samboer invitert i bryllup, hvorpå de presterer å lire ut av seg "må dere dra begge to i det, da?" Min kjære samboer som er forholdsvis avbalansert eksploderte totalt, og etter det har de ikke turt å spørre for annet enn en og annen kveldsvakt.

Det var jo toppen på frekkhet! :O Er sjokkert over hva enkelte kan lire av seg!