Nå når 50/50-barna begynner å bli store...

[Gjest Gjest]

Dette er ikke et innlegg imot 50/50-deling etter samlivsbrudd. Det er heller ikke et innlegg som favoriserer den ene av foreldrene som omsorgsperson framfor den andre.

Når det er sagt, skal jeg innrømme at jeg er skeptisk til at barn, i hvertfall dersom de er under 10-12 år gamle, skal ha to hjem. Min intuitive oppfatning, er at barn har best av å føle at de har ett hjem, men at de likevel har hyppig samvær med samværsforelderen. Om nå det er mor eller far.

50/50-deling er ganske vanlig i dag (i hvertfall blant de av mine venner og bekjente som har splittet), men var det ikke for en del år siden. Nå begynner de første 50/50-barna å bli store, og de vil kunne si noe reflektert og i retrospekt om denne erfaringen, på en annen måte enn de kunne da de var små barn og var midt oppe i det, og dessuten kanskje ikke visste om annet, det var normalen for dem (noen). Jeg leste for litt siden (i et ukeblad, har derfor ingen link) et langt innlegg av en ung kvinne på 21 år, hvor hun beskrev sin oppvekst i to hjem. Innlegget var ganske sårt, og det fikk meg til å tenke. Hun mente at ustabilitet og tildels rotløshet var elementer som var veldig tydelige i oppveksten hennes, og skulle i ettertid ønske at hun ikke hadde måttet pendle mellom to hjem.

Denne historien er selvfølgelig subjektiv og jeg trekker ikke av den grunn konklusjonen at 50/50-løsning er uheldig for alle barn. Men jeg lurer fordi jeg står midt oppi en slik situasjon selv, og ønsker å velge så riktig som mulig for barna.

Derfor; kanskje det er noen her som selv har hatt en oppvekst i to hjem? Eller har noen tips om artikler, linker etc. som kan sies å være "vitnesbyrd" av nå voksne personer som har hatt en slik oppvekst? Som i ettertid, som voksen, nå kan si noe om hvordan det var å pendle hele barndommen mellom to hjem?

[Far til 2]

Dette er ikke et innlegg imot 50/50-deling etter samlivsbrudd. Det er heller ikke et innlegg som favoriserer den ene av foreldrene som omsorgsperson framfor den andre.

Når det er sagt, skal jeg innrømme at jeg er skeptisk til at barn, i hvertfall dersom de er under 10-12 år gamle, skal ha to hjem. Min intuitive oppfatning, er at barn har best av å føle at de har ett hjem, men at de likevel har hyppig samvær med samværsforelderen. Om nå det er mor eller far.

50/50-deling er ganske vanlig i dag (i hvertfall blant de av mine venner og bekjente som har splittet), men var det ikke for en del år siden. Nå begynner de første 50/50-barna å bli store, og de vil kunne si noe reflektert og i retrospekt om denne erfaringen, på en annen måte enn de kunne da de var små barn og var midt oppe i det, og dessuten kanskje ikke visste om annet, det var normalen for dem (noen). Jeg leste for litt siden (i et ukeblad, har derfor ingen link) et langt innlegg av en ung kvinne på 21 år, hvor hun beskrev sin oppvekst i to hjem. Innlegget var ganske sårt, og det fikk meg til å tenke. Hun mente at ustabilitet og tildels rotløshet var elementer som var veldig tydelige i oppveksten hennes, og skulle i ettertid ønske at hun ikke hadde måttet pendle mellom to hjem.

Denne historien er selvfølgelig subjektiv og jeg trekker ikke av den grunn konklusjonen at 50/50-løsning er uheldig for alle barn. Men jeg lurer fordi jeg står midt oppi en slik situasjon selv, og ønsker å velge så riktig som mulig for barna.

Derfor; kanskje det er noen her som selv har hatt en oppvekst i to hjem? Eller har noen tips om artikler, linker etc. som kan sies å være "vitnesbyrd" av nå voksne personer som har hatt en slik oppvekst? Som i ettertid, som voksen, nå kan si noe om hvordan det var å pendle hele barndommen mellom to hjem?

Jeg synes det er flott at du søker informasjon på dette området. Det viser at du forsøker å være åpen for andre løsninger enn det myndighetene ønsker å påtvinge barn og foreldre.

Jeg har desverre ingen link til referat på dette området, og informasjon som det du finner på sider som dette kan naturligvis være manipulert av foreldre som av helt andre årsaker enn erfaring kan være motstander eller tilhenger av alternative omsorgsformer.

Går du inn på www.f2f.no vil du finne et forum som er sterkt preget av samværsfedre som ønsker felles omsorg og mer tid sammen med barna og "som kjemper med hakke og spade" for å oppnå dette.

Går du på www.aleneforeldreforeningen.no vil du finne et forum bestående av alenemødre som ønsker aleneomsorg som eneste alternativ og "som kjemper med nebb og klør" for å oppnå dette.

Det er med andre ord 2 forskjellige foreninger som har stikk motsatt mening om dette tema, og som består av fedre på den ene siden og mødre på den andre siden.

Begge forumene er sterkt preget av hat mot tidligere ex'er, så det er lite trolig at du kan få en objektiv vurdering på noen av stedene. Hvilken løsning som ivaretar barna på beste måte må du derfor selv vurdere.

Selv opplevde min søster og jeg felles omsorg på et veldig tidlig tidspunkt. Min søster praktiserer det samme for egne barn, og jeg skulle gjerne gjort det om barna ikke hadde motsatt seg det.

Men jeg og min søster er bare to av mange tusen som har egne erfaringer, og kansje andre har andre erfaringer. Det jeg imidlertid kan si er at konfliktene som oppstår i forbindelse med et samlivsbrudd blir MYE mindre om en ikke påtvinger barn begrenset omsorg fra den ene forelderen.

Min mor og far hadde som de fleste andre et forholdsvis høyt konfliktnivå når bruddet mellom dem ble et faktum. Men konfliktnivået roet seg VELDIG fort ned sammenliknet med hva venner av oss opplevde da deres foreldre brøt forholdet og barna ble boende hos mor. Mange av våre venner praktiserer også felles omsorg idag fordi de:

a) Savnet sin far på tross av foreldrenes konflikt

b) Håpet at konfliktnivået ikke ble slik som de hadde opplevd det som barn

c) Våre venner (spesielt mødrene) ønsket å kunne leve et nesten normalt liv med egen fritid, utdannelse og karriere.

d) Våre venner (spesielt ferene) ønsket å ta del i en oppvekst barna hadde som de viste deres egne fedre savnet.

Når det er sagt valgte både min søster og jeg èn bolig når vi ble noe eldre. Årsaken var ene og alene venneflokken vår. Min søster ble boende hos pappan vår, mens jeg ble boende hos mamman vår.

Jeg mener at det er ingen løsning som er "riktig" eller "gal" i utgangspunktet. Det som er galt er at vi ikke møter barnas ønsker og vurderter disse ønskene så objektivt som mulig uten hensyn til oss selv.

Felles omsorg er dessuten enkelere å gjøre om uten konflikter på et senere tidspunkt. Det er mao langt fler konflikter der en av foreldrene ønsker å delta etter å ha "valgt" eneomsorg enn de tilfellene der det oppstår konflikt etter å ha "valgt" felles omsorg.

Men dette er altså "vår erfaring" og du vil finne utrolig mange meninger om dette når du leter på nettet. Det som gir størst uttelling er om du kan snakke med foreldre i deres nærmiljø og få deres versjon av hvilke erfaringer de har. Barnas erfaringer er desverre begrenset til noen få, og disse "erfaringene" er som sagt noen ganger ikke reelle fordi de forsøker å fremstille erfaring innefor en løsning som de ikke har erafring med. Ikke minst det siste året hvor loven har vært oppe til revurdering på dette området.

[Essie_]

Da mamma og pappa skilte seg ble vi barna boende hos mamma, og var hos pappa annenhver helg. Det var nok slik jeg ønsket at det skulle være også, men tror det var mye fordi pappa flyttet sammen med sin nye kjæreste og hennes to barn. Det var litt overveldende for meg, tror jeg. Jeg visste ikke om at de bodde sammen før jeg var i pappas nye hjem for første gang, og kjæresten og barna ikke dro hjem om kvelden.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til faren min, men jeg tror skilsmissen mellom dem skapte litt midlertidig avstand mellom ham og meg. Jeg er nok i dag litt nærmere mamma. Jeg vet ikke om dette skyldes bofordelingen disse årene, men er glad jeg ble boende hos mamma - pappa flyttet en time unna og jeg hadde ikke likt å begynne 50% på en ny skole.

Vet ikke om dette hjelper deg noe, mest sannsynlig ikke. Men jeg vil frem til at det er fordeler og ulemper ved begge løsninger. Men ved en 50/50-løsning bør foreldrene bo i nærheten av hverandre.

[Minni-Mus]

jeg har ikke skilte foreldre selv, så slik erfaring kan jeg ikke komme med, men jeg kan komme med noe som stebarna mine selv har sagt, de er 12 og 14 år gammle. De har bodd 50/50 i maaange år, de årene virker å ha vært greie for barna, men det har vært mye konflikter om små og store ting. Litt kaos ang, oppfølging og skole osv. Nå er det gått over et halvt år siden barna begynnte å bo fast hos foreldrene av sterklt ønske fra 12åringen, som bor hos oss. Han har vist stor framgang i utvikklingen på skolen og blitt et helt "nytt" barn. han sier selv det var stress og rot å måtte dra hit og dit annenhver uke. 14åringen synes også ting er bedre nå som hun har 1hjem, men likevel mye og god kontakt med begge foreldre. Ungene er annenhver helg hos den foreldere de ikke bor sammen med daglig. Så etter selv ha opplevd dette på nært hold selv vil jeg tro at kanskje mange barn har det slik, litt stressende å være kasteball mellom mor og far annenhver uke.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Går du på www.aleneforeldreforeningen.no vil du finne et forum bestående av alenemødre som ønsker aleneomsorg som eneste alternativ og "som kjemper med nebb og klør" for å oppnå dette.

Dette er feil - . Jeg oppfordrer alle lesere og selv gå inn på linken Far til 2 oppgir og leser. Far til 2 har ett helt galt bilde av dette og er fullstendig låst i dette.

Synd at du bruker slik forvrengt fakta i din argumentasjon, Far til 2 - du mister jo all troverdighet.

[lulle]

Det er påfallende at barn når de kommer i tenårene velger å ha et hjem. Om dette skyldes venner eller andre ting er så sin sak.

Begge mine barn bor 50% hos meg oMig faren. Jeg opplever dem som rastløse. De har et høyt tempo hele tiden. Alltid avltaler, og det virker som de i liten grad klarer å slappe av. Min oppfatning er at jeg skulle ønske de hadde et hjem. Tror at denne rastløsheten vil følge dem lenge i livet.

Min påstand er at de færreste av barn som er oppvokst i 50/50 hjem vil praktisere det ovenfor sine barn om de skulle oppleve et brudd.

[Far til 2]

Dette er feil - . Jeg oppfordrer alle lesere og selv gå inn på linken Far til 2 oppgir og leser. Far til 2 har ett helt galt bilde av dette og er fullstendig låst i dette.

Synd at du bruker slik forvrengt fakta i din argumentasjon, Far til 2 - du mister jo all troverdighet.

Jeg tar gjerne debatten mht disse organisasjonene og om hva som er rett og galt og hva de står for i en annen tråd.

[Gjest Gjest]

når mine foreldre skilte seg ble vi boende i huset vi vokste opp og hadde samvær når vi ønsket med den andre foreldren. Har et kjempe godt forhold med begge mine foreldre.

Personlig ville ikke jeg klart delt bosted. Jeg liker ikke endringer og liker å ha 1 hjem å komme hjem til.

Har flere venner som har frarådet meg 50/50 mht egne barn. De opplevde dette veldig stressende og trivedes ikkei den situasjonen. De har fortalt at de ville heller aldri ha dette som noe for sine egne barn.

Personlig så er det der jeg sette foten ned. Enten eller, ikke begge steder.

[Gjest regine ii]

En venninne av meg levde med delt bosted noen år. Hennes opplevelse av det var definitivt ikke særlig positiv, men i begynnelsen turte hun rett og slett ikke si dette, og levde derfor med det. MEner at det gjorde hun i ca 2 år, før hun sa fra, og flyttet permanent til sin mor.

Det hun har sagt i voksen alder er at hun ble presset til det, av foreldre som skulle dele henne "rettferdig", og at det ble vanskelig for henne å si nei, fordi hun da fikk ansvaret for å såre den hun ikke ville være fast hos.

Hun sier også at rastløsheten disse årene med "to hjem" eller egentlig - ikke noe hjem, har fulgt henne også i voksen alder. Hun føler egentlig at hun ikke er "hjemme" noe sted, det sitter fortsatt i at hun hele tiden er på vei.

Jeg tror at det vil komme mange slike opplevelser etterhvert, og mange som opplevde at barndommen var preget av endeløse krangler, mellom foreldre som skulle være "rettferdige" men overhode ikke greier å samarbeidet.

Jeg har også sett noen barn med delt bosted på nært hold, og en kan vel si at de ikke nødvendigvis er så fryktelig rolige og harmoniske noen av dem. Det varierer selvsagt, men mitt bestemte inntrykk er at det kreves svært mye av BARNA når foreldrene skal dele dem rettferdig mellom seg.

[Gjest Gjest]

Min personlige opplevelse er at barn med ett hjem er langt mer agressive og vanskelige enn de som har to hjem.

[Lizzee]

Mitt inntrykk er at mange barn selv velger å ikke ha 50/50 lenger når de kommer ut i tenårene. Dvs. at det går fint når de er små men blir vanskeligere å ”få dem med på” når de blir eldre. Det er i hvert fall det som har skjedd med mine barn.

Min eldste kom selv og sa at han bare ville ha et hjem (et soverom med alle tingene sine) da han gikk i 10. klasse etter å ha hatt 50/50 i ca 4 år. Hans syntes det ble så mye stress å flytte frem og tilbake annenhver uke. Samværsbiten han har med meg tar vil litt sånn på sparket. Han kommer kanskje annenhver helg. Eller et par kvelder i uka. Det er sånn man må være litt åpen på når man har tenåringer.

Nå er også sønn nr. 2 inne på samme tanke – å bo fast hos meg og være hos faren sin annenhver helg. Av samme årsak som storebroren.

I vårt tilfelle så var det barna selv som valgte 50/50 den gangen vi startet med det.

Hører fra barna mine at det er flere av deres venner som har hatt 50/50 som selv ønsker å gå bort fra dette, spesielt når de begynner på videregående.

Det jeg lurer litt på enkelte ganger er om de tidligere også har syntes at 50/50 har vært stressende. Tenk om mange barn synes det er stessende men er med på det av hensyn til de voksne...?

[Gjest Gjest]

Det jeg lurer litt på enkelte ganger er om de tidligere også har syntes at 50/50 har vært stressende. Tenk om mange barn synes det er stessende men er med på det av hensyn til de voksne...?

Det spørsmålet kan jo stilles andre veien også; vil mange barn ofre samvær med den andre foreldren til fordel for det praktiske ved at de har ett hjem?

[Helen]

Min eldste sønn som er 12 år har bodd 50/50 siden han var 2 år. Dette har fungert helt fint, det har aldri vært noen konflikter eller krangler mellom meg og faren. Vi er sammen på foreldremøter og samarbeider veldig godt med BUP, vår sønn utredes for asberger.

Jeg og far har hele tiden vært enige om at hvis det ikke fungerer 50/50 så skal sønnen vår få bestemme selv hvor han vil bo. Sønnen vår er også klar over dette, men han foreløpig så vil han ha det slik han er vant med.

Jeg har også ei datter på 16 år (ikke samme far) hun har bodd hos sin far siden hun var 3,5 år. Men de siste 4-5 årene har hun bodd mer eller mindre 50/50 utfra eget ønske.

Siden hun er såpass gammel så bestemmer hun dette selv så da har hun valgt det slik.

I enkelte perioder er hun mest hos meg fordi det passer best for henne akkurat da.

[Gjest regine ii]

Undersøkelser viser at samværsløsningen i seg selv ikke spiller så stor rolle - så lenge foreldrene greier å holde fred seg i mellom! Men - klarer ikke foreldrene det, så blir en delt bostedsordning en katastrofe - for BARNA. Da blir de nemlig stående midt mellom bråkete foreldre. Det unngår barna i langt større grad med en mer tradisjonell løsning.

Delt bosted kan selvsagt fungere, og gjør det for en del. Samtidig syns jeg det er tankevekkende det som også kommer fram i denne tråden, at barn slutter med det når de blir eldre. Man kan jo da fundere på om det - for en del - ville vært bedre med ett hjem i utgangspunktet, men at de, når de er yngre, har vanskeligere for å "såre" foreldrene sine enn når de blir eldre.

Barn trenger i de aller fleste tilfeller god kontakt med begge sine foreldre. Det kan imidlertid ikke bety at barn MÅ bo like mye hos hver av foreldrene. Det er opp til oss - som faktisk er voksne - å tilrettelegge for at dette er mulig, samtidig som vi, igjen fordi vi er voksne, også evner å sette våre behov for våre barn til side. Det er ikke gitt at delt bosted er det eneste saliggjørende, i mange tilfeller vil det vel heller være tvertimot.

Endret 6. oktober 2008 av Helen

[lulle]

Du far til 2, argumenterer heftig for ditt syn på saken. Jeg forstår at dette må være en "fanesak" for deg. Hva med å være litt ydmyk for at dette ikke er riktig for alle.

Selv om du og din søster praktiserte dette da dere var små, kommer det jo helt klart frem av denne tråden, at de fleste når de blir tenåringer, sier i fra at de vil bo en plass. Burde ikke det være et varselssignal til oss foreldre. Det er ofte, ikke alltid vi som foreldre som bestemmer samværsmåten. (Mine barn bestemte 50/50 selv, og jeg tror det er pga. lojalitet, men ikke en diskusjon her) Når barna blir store nok til å si fra, velger de ett hjem. For meg vil det si at valget "jeg" tok var galt. - og først når de blir modne nok, tør de å si fra.

Jeg gjentar meg selv. Jeg vil påstå at om noen år forsvinner denne "mote" samværsformen. Og jeg er temmelig sikkert på at barn som er vokst opp på den måten, for de fleste, vil det være uaktuelt å la barna sine ha det samme samværsform.

Jeg slår et slag for at foreldrene beholder bostedet til barna, pendler selv på å være der. Løsningen er at de kan kjøpe/leie en annen liten leilighet som de kan dele på når de ikke har barna.

Blir det nye partener, kan de peleie forholdet når de ikke har samvær med barna.

Satt litt på spissen ja, men saken er at jeg tror de færreste foreldre ville orke å flytte annenhver uke.

[Scorpina]

Tråden ryddet ihht reglene

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest]

Jeg slår et slag for at foreldrene beholder bostedet til barna, pendler selv på å være der. Løsningen er at de kan kjøpe/leie en annen liten leilighet som de kan dele på når de ikke har barna.

Blir det nye partener, kan de peleie forholdet når de ikke har samvær med barna.

Satt litt på spissen ja, men saken er at jeg tror de færreste foreldre ville orke å flytte annenhver uke.

Signerer denne!

[Gjest Gjest_Spirrevipp_*]

Jeg slår et slag for at foreldrene beholder bostedet til barna, pendler selv på å være der. Løsningen er at de kan kjøpe/leie en annen liten leilighet som de kan dele på når de ikke har barna.

Blir det nye partener, kan de peleie forholdet når de ikke har samvær med barna.

Satt litt på spissen ja, men saken er at jeg tror de færreste foreldre ville orke å flytte annenhver uke.

Å pleie forholdet til en ny kjæreste når det bare er kjæreste går kanskje. Men deter de som gifter seg på nytt og for flere barn også da. Da er det ikke akkurat det mest praktiske å flytte ut og inn av annet hjem annenhver uke. Dyrt blir det også om man skal koste på seg flere hjem. Det hjemmet man skal eie sammen med eksen, det nye hjemmet man eier med ny ektefelle og så har kanskje eksen også etablert seg igjen med nye ektefelle. Jeg tror ikke noen har råd til det jeg. Også tenk om den nye kjæresten man finner også skal ha det sånn med delt omsorg da. Det blir veldig mange boliger å holde styr på.

Kanskje alle bare burde flytte i kollektiv???

[Lizzee]

Undersøkelser viser at samværsløsningen i seg selv ikke spiller så stor rolle - så lenge foreldrene greier å holde fred seg i mellom! Men - klarer ikke foreldrene det, så blir en delt bostedsordning en katastrofe - for BARNA.

Yes! Her er jeg helt enig.

Det er stemningen mellom foreldrene som bestemmer hvordan barna har det. Ikke nødvendigvis hvem de bor mest hos.

Og foreldre som klarer å ha en god tone og et godt samarbeid de klarer å få til hverdagen for barna sine uten at man dermed må ha 50/50 for at barna skal få et godt forhold til begge foreldre.

Og konflikter oppstår ikke nødvendigvis i det man skal avtale samvær og omsorgsløsninger. De som i utgangspunktet har en konflikt vil videreføre konflikten til diskusjonen om omsorg. De som ikke har en så stor konflikt vil klare det lettere.

Jeg har både hatt hovedomsorg, hatt 50/50 og er samværsforelder så jeg har vært innom alle løsningene. Det barna mine alltid har påpekt er at de har det godt og harmonisk fordi de ikke har foreldre som krangler men som er venner. De har aldri opplevd at de har måttet ta parti med en av foreldrene sine eller at de har vært del av en konflikt når vi har snakket om boforhold. Sånn sett så har det for dem ikke betydd så mye hvor stor prosentgrad de har bodd hos hvem. Men hva de praktisk har trivdes med.

[Far til 2]

Du far til 2, argumenterer heftig for ditt syn på saken. Jeg forstår at dette må være en "fanesak" for deg. Hva med å være litt ydmyk for at dette ikke er riktig for alle.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal gjennta meg selv, men jeg har nesten i hver eneste tråd som omhandler dette sagt at ingen løsniong passer alle. Men jeg er overbevist om at vi må slutte å nekte et slikt alternativ på den måten vi gjør idag.

Det er helt greit for meg at det finnes motforestillinger. Uten det hadde vi ikke tatt hensyn til alle. Men vi må også ha et lovverk som ivaretar de som ønsker felles omsorg, - selv om en av foreldrene vil ha en slik rolle alene.

Selv om du og din søster praktiserte dette da dere var små, kommer det jo helt klart frem av denne tråden, at de fleste når de blir tenåringer, sier i fra at de vil bo en plass. Burde ikke det være et varselssignal til oss foreldre. Det er ofte, ikke alltid vi som foreldre som bestemmer samværsmåten. (Mine barn bestemte 50/50 selv, og jeg tror det er pga. lojalitet, men ikke en diskusjon her) Når barna blir store nok til å si fra, velger de ett hjem. For meg vil det si at valget "jeg" tok var galt. - og først når de blir modne nok, tør de å si fra.

Dette er jeg uenig i.

For det første tror jeg barn på generelt grunnlag er like glad i begge foreldrene. Et samlivsbrudd går like hardt innpå barna som foreldrene, og redselen for å miste mye av kontakten med den ene forelderen kan være tung. Mange barn ønsker å få en mykere overgang til et liv uten mamma og pappa i samme bolig. dette kan de oppnå ved bl.a. å velge 50/50 (eller felles omsorg som jeg velger å kalle det selv om det ikke er eksakt det samme).

For det andre vil mindre barn ikke ha samme utbygde nettverk mht venner som det eldre barn har. Små barn er mer knyttet til mamma og pappa, og ønsker å beholde den tryggheten dette gir.

For det tredje vil større barn ha ønsker om mer selvstendighet. Dette tilsier at de ønsker å løsrive seg til en viss grad fra foreldre uansett bostedsløsning. Ikke overaskende er det lettere å løsrive seg om en har en forelder å forholde seg til enn to foreldre.

Jeg gjentar meg selv. Jeg vil påstå at om noen år forsvinner denne "mote" samværsformen. Og jeg er temmelig sikkert på at barn som er vokst opp på den måten, for de fleste, vil det være uaktuelt å la barna sine ha det samme samværsform.

Jeg og min søster vokste opp med denne samværsformen, og vi tilbyr det samme fordi vi trivdes med det. Men det passer sikkert ikke for absolutt alle, og da må vi ta hensyn til dette og praktisere det blandt de barn som ønsker det.

Men vi må få på plass et lovverk som ikke nekter barna dette. det har vi ikke idag.

Jeg slår et slag for at foreldrene beholder bostedet til barna, pendler selv på å være der. Løsningen er at de kan kjøpe/leie en annen liten leilighet som de kan dele på når de ikke har barna.

Blir det nye partener, kan de peleie forholdet når de ikke har samvær med barna.

Satt litt på spissen ja, men saken er at jeg tror de færreste foreldre ville orke å flytte annenhver uke.

Da synes jeg du bør velge en slik løsning. Om om du synes det blir slitsomt bør kansje barna bli boende hos ex.