Barn, studier, jobb. Sliten. Hva nå?

[Gjest Tidligere fast bruker.]

Jeg er relativt nyskilt alenemor til to barn under skolealder, er fulltidsstudent og deltidsarbeidende.

Nå er jeg redd for at jeg har tatt på meg for mye.

Jeg kjefter på barna, er utålmodig med dem og reagerer på filleting. Liker det ikke. Det er ikke sånn jeg vil oppdra dem, det er ikke meg.

Jeg har begynt å spise for mye, fordi jeg er stresset og sliten.

Nå føler jeg at det begynner å hope seg opp med skoleoppgaver som ikke blir gjort i tide, jeg får ikke lest nok, og det beste hadde kanskje vært å ikke jobbe så mye som jeg gjør. (Har vanskelig for å si nei når jeg blir spurt.)

Er det noen her som har vært i min situasjon?

Var det sånn at noen perioder var tøffere enn andre, men at det stort sett gikk greit?

Er redd for å si fra meg deltidsjobben nå, bare for å oppdage at det bare var tøft i en overgangsfase. Deltidsjobben er nemlig veldig relevant i forhold til studiene, og jeg trives veldig godt med jobben i seg selv. Men på toppen av alt annet blir det for tiden litt mye.

Det irriterer meg at jeg har satt meg selv i en sånn posisjon som dette, der jeg føler at jeg er i en lei knipe.

Jeg har så vidt kommet i gang, hvordan kan jeg sette bremsene på allerede?

Skuffer meg selv, på en måte! (Det satt langt inne å innrømme overfor meg selv at jeg kanskje har gapet over for mye- å innrømme det for omverdenen, kan nok ta enda mer tid!)

Vil klare alt, gjøre det som er best for både barna og min egen fremtid.

Det henger jo sammen, på en måte.

Hvis jeg ikke lykkes med det jeg gjør på jobb, vil jeg heller ikke være i stand til å gi barna det de trenger i fremtiden. Dette er min sjanse.

Så er det den siden av saken, at det barna trenger NÅ, er en mamma som klarer å være tilstede; avslappet, kjærlig og stort sett rolig. Sånn jeg vanligvis er.

Lurer så fælt på hva jeg skal gjøre?

Lytte til fornuften og ta èn dag av gangen i en periode fremover, og se det an, om det bare er en periode som er ekstra tøff nå?

Eller lytte til hjertet, som forteller meg at barna trenger meg veldig akkurat nå, og at det ikke hjelper dem akkurat nå at jeg jobber i tillegg til å være fulltidsstudent?

Jeg mener at det å være mamma er den viktigste jobben jeg har, og jeg vil ikke at deltidsjobben skal gå ut over mammarollen på en negativ måte.

Samtidig ser jeg klart at det muligens kan bli vanskeligere for meg i "min" bransje i fremtiden hvis jeg sier fra meg denne deltidsjobben nå.

Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Fortvilet!

[Perhaps]

Det hørtes tøft ut. Har du en mor, far eller annet familiemedlem som kan avlaste deg med å passe barna annenhver uke? Man kan ikke være super på alle områder på en gang. Noen ganger må man velge.

[Nigo-san]

Nå vet jeg ikke hvor mye du jobber og hvor viktig det er med den erfaringen du får fra deltidsjobben, men utifra det du skriver ville jeg vurdert å si den fra meg. Eventuelt kan du jo prøve å holde ut fram til jul, og se hva du tenker da. Da er det jo på en måte et "naturlig" skifte også.

At denne deltidsjobben kanskje kan bety mye for deg senere, er etter mitt syn ikke nok til å veie opp for konstant dårlig samvittighet, være sliten, få det lite trivelig hjemme. men jeg forstår så godt ønsket ditt om å få det til.

Jeg har vært i din situasjon, og etter mye om og men ga jeg opp studiet. Det var tungt å svelge, ikke minst for stoltheten min, men jeg fant ut at det faktisk var her og nå som var viktigst. Det er ingenting som er for sent om noen år, men akkurat der og da fungerte ikke hverdagen, og sånn orket jeg ikke ha det. Men det er jo ikke sikkert at det er sånn for deg i det hele tatt. Ønsker deg lykke til uansett hva du velger!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar, dere to over!

(Nigo-san: Har hittil jobbet mellom 25 og 30 timer, dette var for slutten av august/hele september.)

Å gi opp studiet er IKKE et alternativ, det har jeg heller ikke vurdert et sekund.

Jeg har rett og slett overvurdert kraftig hva jeg er i stand til å klare, i den situasjonen jeg/vi er i for tiden.

Vi har jo nettopp flyttet også.

Barnas liv er rystet helt inn til kjernen, og jeg vil bare være den beste mammaen jeg kan være for dem akkurat nå.

Har en idiotisk stolthet som hindrer meg i å ta en prat med sjef på jobb, jeg får det jo til, men til hvilken pris? Det er jo slett ikke sikkert at jeg vet konsekvensene av å presse meg selv videre, per i dag.

Jeg frykter et ublidt møte med en viss vegg, og dit vil jeg ikke.

[LittleMaggie]

Hva vil veie tyngst for fremtidige arbeidsgivere; konkret yrkeserfaring, eller utdannelsen?

[Nigo-san]

Å gi opp studiet er IKKE et alternativ, det har jeg heller ikke vurdert et sekund.

Nei, og jeg mente ikke det som en løsning i ditt tilfelle, altså. Bare som en illustrasjon på at noen ganger må noe bort. For min del var tilværelsen blitt en evig maratonløp med småbarn, studier og deltidsjobbing, og resultatet ble at alt gikk på halv tolv og jeg var dønn misfornøyd. Det er grenser for hva man klarer å få til.

Hvis du kan, med en prat, få redusert ekstrajobbingen din til et nivå som passer for deg- eller evt si den helt opp, så synes jeg virkelig du skal vurdere det. Skjønner godt den stolthets-greia, man vil så inderlig gjerne være Superwoman og imponere alle- men når man er alene med barn har man ikke lov til å nærme seg den veggen du snakker om. For hva skjer da?

Huff, nå var jeg veldig streng her. Les med snille briller. Jeg mener bare at hvis du synes at dette er for tungt, og er redd for hva som blir konsekvensen av det, så har du på en måte ikke noe valg. Ekstrajobb med muligheter er supert, men kanskje ikke akkurat nå? Det kommer tog på et senere tidspunkt også! Selv om du kanskje har fått en veldig god sjanse med denne jobben, så er det ingenting som ikke tilsier at du kan få en slik jobb på en tid der det ikke går så mye utover deg og barna dine.

[Gjest Gjest]

Jeg var også alene med ett barn, fullt studerende og med en liten ekstra jobb. I tilegg ble jeg fordømt av omgivelsene og fotalt hvor lite flink jeg var av pedagoger i barnehagen der barnet mitt gikk.

Bet tennene sammen selv om det kostet med tårer og svette, INGEN skulle få knekke meg, jeg satt oppe om natten, planla dagene mine og klarte det.

Hører til historien at jeg fikk en høy stilling etter kort tid, ble anerkjent og respektert for min medmenneskelighet, tipper de fordømmende pedagogene satte kaffen i halsen.

Alt går så lenge du er flink til å planlegge.

[Honey Bee]

Jeg er også heltidsstudent og alene med barn.Tar en bachelor og dette er min siste sjanse.Jeg tenkte også på å jobbe ved siden av...hovedsaklig annenhver helg da,ikke deltid.Som aleneforsørger har man jo gode økonomiske støtteordninger og jeg bestemte meg for og heller leve litt sparsommelig i 3 år enn å jobbe meg ihjel.De to eldste barna har en far som skal til Afghanistan og de to yngste har foreløpig ikke noe særlig samvær med far.Disse faktorene var jeg inneforstått med før studiene begynte,og det kreves mye av meg på hjemmefronten.Da var valget enkelt...jobbe får jeg gjøre når jeg føler at jeg har tid.Barn først,så studier.

Hvis du er nyskilt har du vel rett på overgangsstønad,bostøtte osv...du trenger ikke jobbe deltid?

[Pingting]

Kan det være en løsning å ta studiene på deltid?

[Gjest Gjest]

Det høres ikke ut som du foreløpig jobber så veldig mye (mtp 25 - 30 timer for 5-6 uker), og dessuten høres det også ut som om du selv kan velge å påta deg oppdrag innen denne jobben? Kanskje du ikke trenger å gi den opp helt, men redusere den noe?

Jeg har vært i tilsvarende situasjon som deg, studerte heltid, var alene med to små barn og hadde ekstrajobb, var helt nødt pga. økonomien, selv om den ikke var relevant ift. studiene. Faren til barna var lite på banen, han hadde dem ca. 1 helg i måneden, så der var det ingen avlastning. Det var utrolig tøft mens det stod på, men jeg brukte venner for alt de var verdt, for å få avlastning med barna (dvs for å få tid til å jobbe og studere). Jobben var en av sånn type at jeg kunne jobbe hjemme på kveldene etter at ungene var i seng. Jeg tok ikke studiene med meg hjem, jeg fikk gjort alt i løpet av formiddagen mens ungene var i barnehagen. Studiedagene mine varte dermed fra 8.30 - 15.30, og av de 7 timene var det bare ca. halvparten som var forelesninger, resten av tiden jobbet jeg med oppgaver og leste. Og altså, på kveldstid jobbet jeg. Uke etter uke etter uke etter uke, i to år.

Så fant plutselig faren ut at han hadde sett ungene "litt" lite, og ønsket 60/40 deling. Nå har jeg barna 60%, holder på siste året med studier, og har fortsatt deltidsjobb på si. Men hvilken forskjell!

Vil anbefale deg å prøve å få gjort alt av studier mens ungene er i barnehagen, slik at du ikke trenger å ta dem med deg hjem, men kan prioritere jobben etter at ungene er i seng. Det blir ikke mye tid igjen til annet, men kanskje er det verdt det for en tid?