Hva gjør man når

[Gjest Gjest]

Ens egen mor nærmest manipulerer en til å ikke skulle være sammen med kjæresten sin som en har vært sammen med i 3 år, fordi hun ikke liker familien hans?

MIn mor har lenge gått rundt å sagt negative ting om min kjæreste og hans familie, har prøvd å ignorere det, hun har sagt ting som: "dette er ikke liv laga" "du kan ikke mene at du vil leve med ham resten av livet" etc. Men her for 2 uker siden, sa hun noe som fikk meg til å tenke, samt ble ekstremt såret.

Hun sa: "Hvis du fortsetter å være sammen med ham, har du ikke familie lenger. Jeg kommer aldri til å gi min velsignelse for at dere skal gifte dere"

Det såret meg. Han er ung og har vært dum noen ganger, aldri gjort noe ulovlig og aldri gjort meg noe vondt. Han har aldri slått meg, eller noe. Min mor mener at det ikke er normalt at en krangler og er uenige når en er såpass unge og skal bare være forelsket. Men syns det er litt vanskelig å ta råd fra henne, med tanke på at hun har vært gift to ganger. Den ene gangen ble hun skilt og andre gangen endte hun opp som enke, men var gift med en pedofil og voldelig mann.

Min kjæreste og jeg har våre problemer, men det er som oftest det samme vi diskuterer om igjen og om igjen. Han er alltid god mot meg, støtter meg, er snill, gavmild etc.

Mor blir skeptisk hver gang jeg får noe av ham, fordi hun mener at det skal antagelig gjøre opp for noe han har gjort. Hun er alltid negativ, hvis jeg sier jeg skal til ham må jeg være hjemme etter en eller to timer, hvis jeg drar til venninner så kan jeg overnatte eller være der til langt på natt. hvis jeg er ute med ham, sender hun sms og ringer bare kanskje 20 min etter at jeg er ute av døren. Det har dessverre endt opp med at jeg noen ganger sier jeg skal til venninner og drar til ham i stedet, hun kan ikke fordra ham, og det sårer, men det sårer veldig å lyve for min egen mamma. Men, jeg føler jeg er i midten og ikke vet hva jeg skal gjøre. Er bare vondt å få valget mellom kjæresten og familie. Etter at min far døde føler jeg ikke at jeg har så altfor mye familie. Men jeg trenger den jeg har, men mor er krass og sint mot meg fordi jeg ikke gjør det slutt. Vi har vært sammen i 3 år, jeg er 20 år og føler meg voksen nok til å ta mine egne valg. Men hun manipulerer føler jeg, og mange rundt mener det og.

hver eneste dag får jeg fraser som "han er ikke verdt det" "du vet ikke hva ekte kjærlighet er" "dette er ikke kjærlighet men avhengighet" "dette er ikke liv laga" "du kan ikke være seriøs med ham vel" osv osv osv.

Blir så trist... også sier hun ting som "han der kan du vel bli sammen med han kommer fra en ordentlig familie han er da pen osv osv." Hun vil at jeg skal få meg en med bedre utdannelse, men for meg er ikke penger alt. Han er baker, samt at han er meget handyman så han jobber med det. og kundene er stor fornøyd! men det er ikke bra nok ;(

er det noen som har noen råd, har vært i samme situasjon selv eller kjenner noen som er det??? trenger så sårt noen ord som kan hjelpe og trøste, eller kanskje noen råd...?

håper på svar

[Gjest Gjest]

Moren din høres ut som hun ikke har gjort de beste erfaringene selv, så kanskje hun prøver å leve gjennom deg, eller har vanskelig for å se at ditt forhold kan være bra, når hun selv har opplevd ting som ikke har fungert. Det høres også ut som hun har sine egne drømmer og idealer for hva som ville vært "bra nok" for deg (fordi det kanskje er det hun innerst inne drømmer om selv?), sånt er det bare å heve seg over... (litt på siden, men moren min har vært nokså urealistisk i forhold til meg; hun mener vel at jeg er et mirakel av en kvinne som burde vært sammen med en krysning av Gahr Støre og hvem-som-nå-måtte-være-Norges-fremste-intellektuelle-kunstner/akademia-mann, mens jeg aldri har fått noe særlig grunnlag hjemmefra til verken å ha den selvtilliten som skal til (mye usikkerhet), eller til å te meg i litt finere kretser ) Hvis man kjenner seg selv, er det lettere å finne det som er riktig for en, selv om det ikke er Drømmemannen fra kioslitteraturen.

Nå høres det jo ut som dere har noen problemer i forholdet, men antagelig ikke større enn at du klarer å vurdere selv hva som er bra for deg eller ikke. Jeg tror det er lettere for deg å se klart både fordeler og ulemper i det forholdet du er i, hvis du klarer å la være å ta innover deg din mors sterke meninger. Hvis du trenger feedback på forholdet, snakk heller med venninner enn moren din.

[Jade]

Så du skal ofre (kanskje) din livs kjærlighet, fordi mora di slår hånden av deg hvis hun ikke får bestemme hvem du skal bli sammen med? Det er da ikke din feil at hun har vært uheldig i tidligere forhold! Jeg hadde ikke latt mora mi bestemme ihvertfall. Og hvis hun hadde gjort alvor av å slå hånden av meg, så var hun uansett ikke den jeg trodde hun var. Familie er noen som vil en skal være lykkelig!

[Gjest men]

Har du mulighet til å flytte hjemmefra, slik at du får redusert maset, er det noe jeg ville ha vurdert i din situasjon.

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er du? Trenger ikke høre på mora di etter at du er 18 vettu.

[Frk Johansen]

Siden du er 20 år foreslår jeg at du flytter hjemmefra, du får stipend om du studerer og da får du din mor på avstand. Det må da være bedre å bo trangt og med dårlig råd enn med ei som hakker på deg hele tiden??

[Cata]

Siden du er 20 år foreslår jeg at du flytter hjemmefra, du får stipend om du studerer og da får du din mor på avstand. Det må da være bedre å bo trangt og med dårlig råd enn med ei som hakker på deg hele tiden??

Støtter denne. I 20-årsalderen er det "på tide" å komme seg ut av foreldrehjemmet uansett. Og som Frk. Johansen sier - da får du mamma-maset på avstand.

[Gjest heldig]

Mine svigerforeldre gav min kjæreste valget mellom meg og dem, av religiøse grunner (de er Jehovas vitner og foretrekker at det bare er en religion i familien, 2. Korinter 6,14). Min kjæreste valgte meg, og svigers har dermed avskåret seg selv fra god kontakt med de framtidige barnebarna.

[Gjest Gjest]

Hvorfor i alle dager bor du hjemme og lar henne bestemme når du er 20? På tide å komme seg ut fra mors rede nå!

[misiu]

Takk for svar alle sammen.

Det er desverre ikke bare å flytte for mitt vedkommende, da min mor er blitt avhengig av meg og trenger meg hjemme. Samt vil ikke såre henne på den måten. har en samvittighet som er der, men den plager meg jo og gjør at jeg får ris til egen bak.

Hun kommer med konstante beskyldninger osv. men samtidig er hun moren min og jeg trenger familien min. Har veldig liten familie og null kontakt med min fars familie, siden han er død.

Min bror har akkurat flyttet og syns dermed det er vanskelig å bryte.. men ser jo at det er det beste som burde skje.

Ja, jeg syns det er mye bedre å ha det litt trangt enn å oppleve daglig manipulering samt spill på min samvittighet.

Savner å være et enkelt individ, samtidig er det skummelt. men det syns vel alle det er/var mht å skulle stå på egne ben.

er godt i det, mht økonomi, siden jeg har fått fars arv, men er redd for at hun skal få rett mht at jeg ikke kan klare meg på egenhånd, noe jeg har hørt fra jeg var 14.. :/ men samtidig er det jeg som vasker huset, lager mat, passer på mormor i helgene som er pleiepasient men fortsatt boende hjemme (bor i generasjonsbolig) men nei vet ikke...

hvordan tok han det mht å bli avskåret av sin egen familie? og hvordan har dere håndtert det sammen?

Noen som har noen tips til hvordan jeg event. kan starte en prossess med å komme meg hjemmefra? er bare helt blank og egentlig gitt opp litt...

[Jade]

Du er voksen. Det er meningen at du skal flytte ut etter hvert og skaffe ditt eget liv. Hvis moren din er avhengig av deg, så har hun et problem som hun må ordne opp i. Og hvis ikke moren din klarer å gjøre husarbeid og stelle moren sin selv, så får hun skaffe en hjemmehjelp el.l. Det er ikke din jobb. (jo selvsagt skal man hjelpe til når man bor hjemme, men ikke bli boende fordi det da er ingen som kan gjøre det)

Hun har ingenting med å si at du ikke kan klare deg selv. For meg virker det som hun prøver å velte sitt problem over deg. Du har god økonomi, du er vant til å stelle hjemme. Klart du kommer til å klare deg selv! Og du kommer til å bli kvitt en byrde på skuldrene dine!

Jeg ville begynt å lete etter en leilighet. Enten kjøpe eller leie. Du har ikke godt av å bo med noen som bryter deg ned.

Endret 5. oktober 2008 av Jade

[Gjest Gjest]

Enig med Jade. Klart du klarer deg alene - du er vant til å ta ansvar, passe på/hjelpe moren din osv, og de aller aller fleste klarer fint å bo alene; både økonomisk og med tanke på det sosiale. Jeg er absolutt ikke noen tøffing, og har stort sett tjent langt under gjennomsnitt, men har alltid klart meg fint på egne bein. Det gjelder bare å tilpasse forbruket og boutgiftene til det man har råd til - mer magisk er det ikke.

Selvfølgelig klarer du det, og jeg tror det er mye mer skadelig for deg å bo hjemme når moren din har et slikt grep om deg, manipulerer deg og tar energien din fordi hun sliter selv. Jeg vet om folk på din alder som har bodd hjemme og hatt det greit, men da har de hatt et MYE mer positivt og ukomplisert forhold til foreldrene. Du trenger jo heller ikke bryte med moren din eller la være å hjelpe henne selv om du flytter - og at hun truer med å slå hånden av deg om du tar selvstendige valg tror jeg er tomme trusler all den tid hun er så avhengig av deg. Det er utrolig dårlig gjort av henne å nekte deg å bli voksen og selvstendig, og du bør ikke la henne få lov!

[Gjest Gjest_Siren_*]

Takk for svar alle sammen.

Det er desverre ikke bare å flytte for mitt vedkommende, da min mor er blitt avhengig av meg og trenger meg hjemme. Samt vil ikke såre henne på den måten. har en samvittighet som er der, men den plager meg jo og gjør at jeg får ris til egen bak.

Det at din mor er avhengig av deg er hennes sak. Du er i en alder hvor det er helt naturlig å flytte hjemmefra.

Du vil ikke såre henne, men hun får lov til å såre deg?

Jeg måtte en gang sette foten ned i forhold til min mor. Hun var avhengig av meg og nektet å motta hjelp fra andre. Til slutt var jeg selv så kjørt at jeg måtte sette foten ned. De første ukene var verst for meg med tanke på dårlig samvittighet. Jeg skal si dama kviknet til og begynte å ta tak i ting. Det var det beste jeg kunne ha gjort. Vi fikk et mye likeverdigere forhold etterpå og jeg opplevde å få aksept for mine egne valg.

Nå har jeg barn på din alder og må bare få tillegge at jeg synes moren din driver en skitten spill. Du skylder deg selv å ta vare på deg. I det her tilfelle så er flytting å anbefale. Du må tørre å våge. Du har kun dette ene livet og du vet hva som er riktig for deg.

[Gjest Gjest]

Vet du, mora di er avhengig av deg fordi hun har ikke noe liv selv. Og dette handler ikke om kjæresten din. For om du gir henne viljen sin nå og dumper ham. Så kommer dama til å fortsette med neste kjæreste... og neste...

Ta skrittet og flytt for deg selv. Gi beskjed til din mor at hun må skaffe seg et liv og ikke stikke nesen sin i ditt. Om hun foretrekker å sitte alene og bitter til hun dør fordi hun nekter å respektere deg. Så er det hennes valg. Det ER vondt når det blir sånn. Men enda vondere når man lar seg manipulere, bruke og hersje med. Dersom resten av din lille familie velger å følge henne og dumper deg fordi hun sier det... ja da er de ikke verdt å ha.

Du er ikke alene om den opplevelsen der...

[Cata]

Også enig med Jade. Jeg var selv pingle som ikke kunne tenke meg å flytte hjemmefra, men som 19 åring sto jeg nå der med kofferten i handa likevel for jeg skulle begynne å studere utenbys. Etter 2 uker gikk det opp for meg at jeg egentlig stortrivdes med hybeltilværelsen.

Det ER faktisk på tide å begynne sitt eget liv når man er i 20-års alderen. Og selvsagt klarer du deg selv - særlig når du har såpass bra økonomi at du ikke står på bar bakke. Om din mor slår hånden av deg for noe som er så naturlig som at du flytter hjemmefra nå når du er blitt voksen så sier det mer om henne enn om deg.

Rent praktisk så gjør du det så enkelt at du prøver å finne en jobb (hvis du ikke er student da) og så snart det er i boks så begynner du å lese hybel- eller leilighetsannonser, alt etter hva du har råd til. Etterhvert som du finner noe du liker så begynner du å gå på visninger for å se om du kan tenke deg å bo der. Dvs. du kan gjerne begynne å lese med en gang . Så enkelt er det faktisk. Et godt råd er også at du ikke får deg bolig akkurat i det nabolaget du bor nå. Flytt såpass langt vekk at din mor må ta buss for å komme på besøk (hvis dere bor i en by da). På den måten får dere litt avstand og du slipper at hun invaderer deg.

Det er jo ikke meningen at du aldri skal se din mor igjen om du flytter, du skal bare få litt mer avstand slik at du får rom til å skape ditt eget liv.

Lykke til.

[Gjest heldig]

hvordan tok han det mht å bli avskåret av sin egen familie? og hvordan har dere håndtert det sammen?

Å bli avskåret fra sin familie er en voldsom og overveldende opplevelse som setter dype spor i sjelen. Men i dette tilfellet var det både ventet og varslet. Det å bli avkrevd et slikt valg ("oss eller kjæresten") gjorde det også enklere å velge meg, ettersom folk som er glad i en, aldri ville ha stilt et slikt ultimatum.

Vi har håndtert det ved å ha et godt forhold hvor vi kan snakke om alt, også når det gjør veldig vondt og når vi er redd for hva den andre sier. For det viser seg at det ikke er farlig å snakke likevel, nemlig. Gode og vonde dager, ikke sant? Vi stiller ingen betingelser for å være glade i hverandre, men er også oppmerksomme på farene ved å la forholdet bare skure og gå. Det jeg prøver å si er: Når vi har et så godt forhold oss imellom, så takler vi at svigerfamilien holder avstand. Dessuten har vi jo min familie, som har tatt imot min ektemake med åpne armer. Og min ektemakes tanter og onkler, som også tar imot oss.

Jeg glemmer heller ikke hvilket valg min kjæreste/ektemake gjorde. Valgte meg foran foreldrene sine.

Et godt forhold er noe som må arbeides med kontinuerlig. Det er ikke gratis. Vi har skåret ned på tv-tittinga og snakker mer med hverandre enn vi ellers ville gjort. Vi leser bøker sammen og skriver av og til enkelte tekster sammen. Vi er stolte av hverandre.

Men det er klart det er vondt å være avskåret på den måten, når vi ikke engang har adgang til å fortelle vår oppfatning av situasjonen til dem som holder avstand, ettersom de allerede "vet nok" (de vet at jeg var den som ble valgt!). Det er klart det kan bli gråt og sinne og sorg og mange følelser. Det er klart at forholdet til den delen av familien er skadet for alltid, også om de skulle ombestemme seg en vakker dag. Det er ikke uten grunn at mange avhoppere fra slike trossamfunn pådrar seg psykiske problemer gjennom den behandlingen de ble utsatt for fra dem som ikke er avhoppere. Jeg vet at det kan bli depresjoner av det hos min ektemake, som mistet familien sin.

Så da kommer det egentlig an på dette: Hvem er man mest glad i? Den som elsker en uten forbehold, eller den som krever at man skal oppføre seg på en bestemt måte og helst bryte med den som elsker en uten forbehold? Spørsmålet i seg selv er egentlig helt galt, for vi er jo glade i svigers! Vi er kjempeglade i dem. Men selvfølgelig på en annen måte enn vi er glade i hverandre. Og vi vet at de har det kjempetøft som føler at de må behandle barnet sitt på den måten. Men det er deres valg. Det ble deres valg da ultimatumet ble stilt og de tvang barnet sitt til å "velge". Det var de som satte betingelser, ikke vi.

Det finnes ingen 100% lykkelig utgang på noe slikt, bare en utgang som føles riktigere enn den andre. Og den utgangen som føltes mest riktig her, var altså at vi fortsatte med å være et par.

Det er jo ikke direkte overførbart til din situasjon, men det er kanskje mulig at du likevel kan ha litt nytte av det jeg har fortalt.

Til slutt, som et apropos: Om det sitter avhoppere fra Jehovas vitner her og trenger et sted å møte andre i samme situasjon: http://xjw-help-norway.phpbb.net/