Vanskelig situasjon

[Gjest Gjest_Eline]

Min stesønn har vært nødt til å flytte inn hos oss pga. konflikter hjemme hos mor.

Han er i slutten av tenårene. Jeg har selv ett barn som er voksen og som nå lever sitt eget liv.

Dette har kommet som ett enormt sjokk på meg, og jeg føler det rett og slett som en invasjon. Vet at det sikkert er galt å tenke sånn. Men slik er det en gang.

Jeg orker ikke å leve sånn her, og har sagt til samboeren min som jeg har vært sammen med i 12 år, at jeg kan flytte ut til de har funnet ut av saker og ting. Så får vi heller være kjærester. Altså, frem til gutten har funnet seg ett sted og bo og en fast jobb (han har droppet ut av skolen).

Men dette er for min samboer helt uaktuelt, og han frykter han kommer til å mislike gutten fordi han har ødelagt forholdet vårt.

Hva skal jeg gjøre da?

Ble litt kort dette men, hva skjedde med at ungene er alt? Er det en slags "moralsk" greie som alle sier. Det er en uskreven regel. Men når det virkelig kommer til det, er det jeg som er viktigst plutselig??

Men jeg orker i allefall ikke å leve slik.

Håper på å få noen synspunkter her.

[Whitechick]

Du skriver ikke så veldig utfyllende hva som er problemet.. Kan skjønne at dette kom som ett sjokk på deg hvis det skjedde plutselig. Men hva med å støtte mannen din og hjelpe sønnen din med livet sitt? Det er jo nå dere skal stå sammen.. ta deg sammen!

[Gjest Gjest_Solsikka_*]

Jeg synes også at du bør være der for samboeren din og sønnen hans.

-Èr jo gjerne slik når en finner seg partnere med unger fra før,at en må regne med litt på det området.

Men nå er jo gutten som du sier,i slutten av tenåra,så antakeligvis går det ikke lenge før han er ute av "redet".

Men ALLE unger trenger jo oppfølging,så det er absolutt viktig å være der for han

uansett.

Dermed må du jo bare regne med at han vil ty til far sin og forhåpentligvis at faren hans vil støtte han også.

[Mamma1]

Kan godt forstå at det kommer som et sjokk når du plutselig får "barn" i huset etter du er ferdig med det. Men jeg hadde nok ikke flyttet ut, man skal vel stå sammen om det meste syns jeg.

Snakk med mannen din og bli enige om noe som funker for dere, snakk også med sønnen hans om hva som skal til for at det skal bli bra. Det er vel ikke så lenge til han flytter ut uansett?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Min stesønn har vært nødt til å flytte inn hos oss pga. konflikter hjemme hos mor.

Han er i slutten av tenårene. Jeg har selv ett barn som er voksen og som nå lever sitt eget liv.

Dette har kommet som ett enormt sjokk på meg, og jeg føler det rett og slett som en invasjon. Vet at det sikkert er galt å tenke sånn. Men slik er det en gang.

Jeg orker ikke å leve sånn her, og har sagt til samboeren min som jeg har vært sammen med i 12 år, at jeg kan flytte ut til de har funnet ut av saker og ting. Så får vi heller være kjærester. Altså, frem til gutten har funnet seg ett sted og bo og en fast jobb (han har droppet ut av skolen).

Men dette er for min samboer helt uaktuelt, og han frykter han kommer til å mislike gutten fordi han har ødelagt forholdet vårt.

Hva skal jeg gjøre da?

Ble litt kort dette men, hva skjedde med at ungene er alt? Er det en slags "moralsk" greie som alle sier. Det er en uskreven regel. Men når det virkelig kommer til det, er det jeg som er viktigst plutselig??

Men jeg orker i allefall ikke å leve slik.

Håper på å få noen synspunkter her.

Jeg synes din vinkling på dette er utrolig egoistisk og selvsentrert og lite "team". Du setter din samboer i en vanskelig situasjon; mellom barken og veden når det gjelder hans barn. Jeg synes du burde være mer smidig og mindre selvsentrert - hvis du er i ett godt forhold du fortsatt ønsker å være i. Det er klart dette er ett slag under beltestedet på din sambo med slike holdninger til hans barn. Lite lojalitet.

Vel, det er mitt synspunkt.

[Gjest Portis]

Du visste vel om dette barnet før dere ble sammen.

Og har den ene parten et barn fra før, så må man også vite at det alltid er en sjans for at dette barnet vil plutselig en dag være en stor del av hverdagslivet.

Tenker også på denne gutten, jeg ville tro at når han er i en slik vanskelig situasjon, så vil det være en trygghet for han med to mennesker som er glade i hverandre også bryr seg om han.

Om du evnt flytter ut, om så bare for en periode, hva tror du denne gutten vil føle og tenke? Og hva om gutten ikke flytter ut med det første?

[NemoLinn]

Må nok støtte meg til de andre svarene du har fått her.

Holdningen din og tankene dine virker veldig lite støttende på samboeren din.

Det er hans sønn, og hans sønn betyr alt for han som far.

Men de tankene du har om at du føler det som en invasjon, det har du min fulle forståelse for. Når situasjonen ikke blir som man forventer, så blir man litt sjokkert og man føler man har ikke sagt ja til dette liksom. Da tror jeg det er viktig at du snakker med samboeren din og få lette på hjertet, og at dere sammen vil kunne finne en løsning som passer.

[Gjest Gjest]

Du får ikke mye støtte her.

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg hadde ikke orket å ha stesønnen min boende her fast. Han er tenåring.

Selvsagt vet man om barnet, men situasjonen forandrer seg veldig når det er snakk om en gutt som flytter inn pga konflikt med moren.

[Gjest men]

Dette kommer du ikke ut av uten betydelige riper i lakken. Elsker du mannen, bør du også respektere at han må være far for sønnen sin denne perioden.

Din manns holdning er heller ikke nevneverdig flatterende. Det er han som har et foreldreansvar, ikke sønnen som ødelegger forholdet ved å komme hjem.

Forstår deg slik at du reagerer på at far setter deg over sønnen. Slik er det av og til, selv om offisiell policy er at barna er alt. Kanskje er forholdet til sønnen svekket på grunn av at de har bodd fra hverandre, kanskje er han bare ikke så sterk på å elske noen som trenger i stedet for å gi like mye tilbake, det spiller egentlig ingen rolle. Om følelsene går opp og ned, er ansvaret der like fullt.

Hvis du har vært sammen med denne mannen i 12 år, har kanskje han hatt rom for ditt barn også?

[Gjest Portis]

Hva om ditt barn hadde kommet hjem og virkelig trengt både deg og din mann?

Hva om han hadde flyttet ut fordi han ikke orket dette?

Hadde du bare sagt, okey, flytt ut, jeg velger sønnen min, eller hadde du bedt sønnen din om å komme seg ut av huset og klare seg på egen hånd og dermed valgt mannen din?

[Teriyaki]

Hva er det som gjør at du ikke kan ha stesønnen din som du har vist om/kjent i 12 år hos deg en periode når han trenger det? Er han virkelig så ille da?

Synes det høres meget rart ut.

[Nabodama]

Det er ikke stesønnen din som ødelegger forholdet deres ved å flytte hjem til fa. Det er du som gjør det, ved å flytte ut.

Som andre sier, hva hadde du gjort om det var ditt barn, og mannen din ville flytte ut fordi barnet ditt trengte å bo hjemme hos dere en stund? Hadde du hatt mye respekt for ham da?

[Nigo-san]

Du er stemor. Den invasjonen du snakker om, må du bare tåle, fordi mannen din har et barn fra før. Om han er aldri så kjip og lat og i slutten av tenårene, så er han barnet til den mannen du har valgt.

Det kommer problemer, og de må dere ta opp, men å feige ut helt i starten blir for meg bare latterlig. Samme med mannen din, egentlig, som vil mislike sin egen sønn fordi han har "ødelagt" forholdet mellom dere ved sin blotte tilstedeværelse.

Jeg er veldig, veldig glad for at min egen, unge, barnløse, karrierebevisste stemor ikke tenkte i dine baner da jeg kom flyttende inn mer eller mindre over natten i hennes toromsleilighet.

[Gjest Gjest]

Det er snakk om et barn, en tennåring som har problemer.

Far vil takle dette sier han og prøver, mens du sitter å sutrer og sturer.

Hva me å hjelpe til istedenfor å true med at du vil flytte!?

Om det var DITT barn, hadde ikke du hjulpet ditt eget barn på beste måte og ville du følt det greit derson DIN kjæreste hadde vendt deg ryggen?

[tingeling]

Kanskje vi skal spørre om hvor gammelt dette barnet er før vi hogger hodet av TS?

Hvis gutten er 18 år og bruker tiden sin foran PC/TV, spiser dem ut av huset og ikke løfter en finger for å hjelpe til (ganske vanlig tenårigsoppførsel) så skjønner jeg at TS klatrer på veggene av frustrasjon.

Hvis det er tilfelle så ville jeg satt meg ned sammen med mann og gutt og lagt noen regler for hvordan tre voksne oppfører seg når de lever sammen. Og så er det kanskje på tide at gutten får seg en jobb?