jente på 16

[Gjest Gjest_rådløs_*]

Min mann har ei datter på 16. Hun er som tenåringer flest full av hormoner og temperaturen kan bli høy. Vi har regnet dette som "vanlig" tenåringsopprør.

Men nå har slekta begynt å reagere på oppførselen hennes... Både besteforeldre, tanter og onkler som vanligvis ikke ville sagt noe om oppførselen til noen av barna i slekta har nå gitt uttrykk for at de er skuffet over henne. Hun har løyet til tanter og onkler og stjålet småting og etterpå latt som om det var ting hun hadde fått av noen andre. Besteforeldrene har alltid vært gavmilde og gitt barnebarna noen ekstra kroner i lommepenger til ferieturer og slikt. Nå er besteforeldrene så skuffet over at hun ikke engang har sendt en sms som takk for 700 kroner hun fikk, at de ikke vil gi henne mer før hun viser seg mer takknemlig.

Jenta er veldig materialistisk. Hun vil ha, vil ha, vil ha. Vi har ikke råd til å opprettholde en sånn livsstil som hun ønsker, så hun er stort sett alltid misfornøyd med det vi kan tilby. Uansett

Jeg tror oppførselen skyldes at hun har blitt bortskjemt helt siden hun var liten. Har en del holdepunkter for den påstanden, som jeg ikke ser noen grunn til å gå nærmere innpå her.

Far har prøvd å snakke med jenta om disse tingene, men hun fortsetter å forlange. Far gir sjelden etter, mest fordi han ikke har råd. Han føler seg som en fisk på tørt land når han skal snakke med tenåringsdatteren sin. Hun lyver ofte, men for det meste har vi bare "indisier" og ikke konkrete bevis, så det er vanskelig å konfrontere henne med dette.

Det jeg lurer på er: Hvis jenta er grunnleggende bortskjemt (fra foreldrenes side), er det noe man kan gjøre for å få henne på rett vei? Eller er løpet kjørt nå når hun er 16 og snart voksen? Må hun bare få lov til å velge selv hvilken holdning hun skal ha, eller kan vi påvirke henne? Jeg som stemor føler ikke at jeg når inn til henne, så dette er ikke ting jeg vil ta opp med henne. Men er det noe far kan gjøre for å endre på hennes storforlangenhet? Jeg mener at han og hans eks selv er skyld i at jenta har blitt som hun har, men er det noen som har erfaringer fra snuoperasjoner som har lyktes?

[Gjest 19åring]

Hei!

Jeg er selv barn av to foreldre som ikke er sammen, og jeg har en utrolig snill og fin stemor. Jeg forstår det slik at jenta hovedsaklig bor sammen med moren? Det gjorde jeg også.

Jeg vil bare si at du må være forsiktig med hva du sier til henne om dette, og ikke være den som skal ta det opp. . Jeg er veldig glad i stemoren min, men jeg tror det er menneskelig å føle at ''denne dama'' ikke skal uttale seg;P

Min stemor er en fantastisk mor for søsknene mine, sannsynligvis bedre objektivt enn min egen mor har vært..så det har ikke noe med det å gjøre. Men dersom faren skal snakke med henne må dere la henne føle at han har kommet på det selv;) Ellers må dere være forsiktige slik at hun ikke begynner å unngå å komme til dere, for hun bestemmer vel selv nå om hun vil være sammen med dere i det hele tatt, og jeg regner med at dere ønsker å ha samvær med henne.

Min far og mor kommer fra veldig forskjellige familier, slik at jeg regner med at endel av den oppførselen jeg var vant til hjemme hos min mor ble oppfattet som negativ når jeg var hos min far, som har ganske mye strengere tøyler på småsøsknene mine en det jeg var vant til!

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg kan gi, men jeg tror at du skal prøve i det lengste å unngå direkte konfrontasjon, heller bruke litt dårlig skjult psykologi!

For eksempel ved å snakke om en annen tenåring som gjorde slike ting som hun har gjort, men ikke forstå hvordan en så gammel jente kan gjøre sånt:P

Altså, la henne vite at de dårlige tingene hun gjør blir lagt merke til, men ikke beskylde henne. Ta henne gjerne inn i deres ''voksenverden'' ved å gi henne ansvar for ting, og inkludere henne i sosialt samvær blant de voksne i familien. Jeg synes slik adferd som du forteller om høres litt barnslig ut for en 16åring..

Ang. storforlangenhet: Når hun sier at hun vil ha det eller det, si ''har du penger da?'' hehe..hun er gammel nok til å tjene sine egne lommepenger.

Dersom ingenting skjer må dere selvsagt vurdere å konfrontere henne, men jeg er redd for at dette kan føre til at hun støter dere fra seg..

Håper jeg kan ha vært litt til hjelp.

[Gjest TS]

Takk for tips, 19-åring!

Jeg har ikke tenkt å være den som skal ta opp disse tingene med henne nei. Vi har et ok forhold, men altfor skjørt til at jeg kan ta opp sånne vanskelige ting med henne. Men jeg synes det er så synd at hun ødelegger så mye for seg selv med oppførselen sin. Hun er ei søt, intelligent og talentfull jente som har en verden full av muligheter foran seg. Det er på en måte så lite som skal til for at hun skal kunne få positive tilbakemeldinger som kan gi henne selvtillit på en god måte, istedet for den overlegenheten hun viser i dag. En dose takknemlighet og en dose ydmykhet, så hadde så mye vært annerledes.

Vi har prøvd litt den typen dårlig skjult omvendt psykologi, der vi har snakket om ting andre gjør og vært litt hoderistende til slikt. Da er hun sååå enig med oss, for SÅNN oppførsel liker ikke hun. Men så gjør hun det samme selv. Når far har sagt til henne at hun ikke kommer noen vei med å kjefte eller klage for å få den dyre merkebuksa hun vil ha, så er standardsvaret at "men jeg MÅ jo gjøre det, fordi du er så..." og så kommer et eller annet negativt uttrykk rettet mot faren. Hun legger liksom ansvaret på andre for hvorfor hun oppfører seg som hun gjør.

Man kan si det sånn at vi er to slitne voksne her i huset, så nå ser vi veldig fram til at hun skal bli mer voksen og moden med alderen. Men vi er litt redd for at det skal ta lang tid med det utgangspunktet vi har.