Følelesene som bare forsvant.....

[Gjest gjesten55]

Min samboer gjennom 9 år fortalte meg for tre dager siden at følesene for meg var vekk. De hadde bare forsvunnet i løpet av 2-3 uker. Fra å hatt det veldig fint sammen, minus noe problemer. Han har ingen andre, og jeg tror ham når han sier det. Ikke har jeg vært utro eller på noen måte vært ekkel med ham. Hvordan er det da mulig å miste følelser så fort?

[girlnextdoor]

Kanskje det har skjedd noe "i" han..psyken eller noe.. Kanskje han får de tilbake..forhold behøver ikke nødvendigvis å være en dans på roser hele tiden selv om det stort sett har vært sånn.. Men det er sånt som bare skjer av og til også. Han hadde iallefall guts nok til å si det til deg og ikke finne seg andre på si, som mange gjør når ikke forholdet er like spennende og fantastisk lenger.. Kanskje du kunne vist en ny side av deg selv? Mulig det vekker interessen og romantikken igjen..

[Gjest gjesten55]

Nei da, samlivet vårt er ingen dans på roser. Vil si det er slik som for par flest. Likevel skjønner jeg det ikke selv om det har vært litt opp og ned de siste årene. Kanskje det er derfor. Tja, skal tenke på det med ny side av meg selv ;-)

[Gjest Portis]

Vet du .. jeg kan forstå han på en måte. Vanskelig for mange å forstå at følelser bare forsvinner, og mener at det er noe man må jobbe seg gjennom.

Jeg opplevde det samme, det var jeg som mistet følelsene. Vi var sammen i 8 år, og en dag så bokstavelig talt våknet jeg og innså at dette var ikke riktig.

I etterkant så har jeg etter mye tenking på hvorfor, kommet frem til at jeg over lengre tid hadde hatt den følelsen, men hadde alltid skyvet den unna og fokuserte på forholdet.

Derfor gikk det så fort når jeg endelig innså at jeg ikke kunne fortsette forholdet.

[Gjest gjesten55]

Vet du .. jeg kan forstå han på en måte. Vanskelig for mange å forstå at følelser bare forsvinner, og mener at det er noe man må jobbe seg gjennom.

Jeg opplevde det samme, det var jeg som mistet følelsene. Vi var sammen i 8 år, og en dag så bokstavelig talt våknet jeg og innså at dette var ikke riktig.

I etterkant så har jeg etter mye tenking på hvorfor, kommet frem til at jeg over lengre tid hadde hatt den følelsen, men hadde alltid skyvet den unna og fokuserte på forholdet.

Derfor gikk det så fort når jeg endelig innså at jeg ikke kunne fortsette forholdet.

Hei

Mener du at du tenkte mange ganger på å gjøre det slutt før det endelig skjedde? Hadde dere det veldig bra i forholdet inni mellom, altså før du gjorde det slutt?

[Gjest Portis]

Jeg tror at jeg gikk å innbilte meg at alt var bra, når det egentlig ikke var det. Flere forsøkte å fortelle meg det men jeg bare feide det vekk.

Ikke var jeg klar over det på den tiden mens vi var i et forhold.

Tror nok aldri jeg tenkte på å gjøre det slutt, men i ettertid så husket jeg at jeg drømte en gang i blandt om å bo for meg selv, være singel, men at jeg tenkte at det er sikkert noe alle drømmer en gang i blandt.

Vi hadde det veldig fint i perioder og da var virkelig alt bare fint. Men vi hadde så og si aldri sex. Det også avfeide jeg med en gang ... det er slik det bare er i langvarige forhold tenkte jeg.

Til vanlig bodde vi bare sammen, ingen sex og ingen kosing. Ser i ettertid at vi bodde vel mer eller mindre sammen som roommates og venner.

Den dagen det gikk opp for meg at jeg ikke kunne forstette forholdet, så følte jeg en lettelse.

Vanskelig å forklare alt her, men fra jeg våknet opp den dagen og innså hva som var best for meg så gikk det nok faktisk 2-3 uker til jeg snakket med ham.

Det var 2-3 uker med MYE tenking og sjelegranskning. Det var da jeg plutselig "så" alt det som var galt i forholdet.

Skikkelig vanskelig å beskrive alle følelser og tanker rundt dette her skriftlig

[Gjest gjesten55]

Jeg skjønner nå hva du mener. Det har vel ikke vært så ille for samboeren min, men han har hatt tanker om å gi opp forholdet noen ganger i løpet av det siste året. Men generelt har vi hatt det bra, det er vi begge enige om.

Er klar over at det er lett å være etterpåklok. Men hadde han snakket ut med meg om hvordan han følte det da problemene dukket opp, hadde vi kanskje hatt det lettere nå. Men hvem vet. Så mye skyldes kommunikasjonsproblemer.

Vi går nå i terapi. men jeg har liten tro på at det vil hjelpe oss. Tror nok dessverre at toget har gått.

[Gjest haust]

Jeg skjønner nå hva du mener. Det har vel ikke vært så ille for samboeren min, men han har hatt tanker om å gi opp forholdet noen ganger i løpet av det siste året. Men generelt har vi hatt det bra, det er vi begge enige om.

Er klar over at det er lett å være etterpåklok. Men hadde han snakket ut med meg om hvordan han følte det da problemene dukket opp, hadde vi kanskje hatt det lettere nå. Men hvem vet. Så mye skyldes kommunikasjonsproblemer.

Vi går nå i terapi. men jeg har liten tro på at det vil hjelpe oss. Tror nok dessverre at toget har gått.

Hei, jeg har en lignende erfaring, som jeg fort tenker jeg kan dele. Kjæresten min (gjennom noe kortere tid), gjorde det slutt, uten å ha en annen, mer fordi han lurte på hvordan det ville være å være alene, å være med en annen osv. Han sa at han visste ikke helt hva han følte lenger, at han nok ikke elsket, sånt som er vondt å høre. Og jeg sa ja og ha, var lei meg, men kunne ikke holde igjen. Det gjorde forresten meg godt og, å være fra hverandre. Mye jeg så annerledes, både ved han, meg selv, oss. Men: Det ser nå ut til at vi blir sammen igjen. Han kom til meg og sa at han vil gjerne det. At han trengte å se det på avstand, det han hadde, hvem jeg var, han var osv. Jeg føler meg ikke helt trygg, men jeg merker at vi begge har nye og videre tanker, og jeg synes det er verdt å prøve.

Noen ganger er det slutt for alltid, andre ganger ikke. Han kunne forresten aldri si at han var sikker på vi ikke kom til å bli sammen igjen. Kanskje det er en indikasjon? Jeg vet ikke. Håper uansett det kommer noe godt ut av det som hender deg, selv om du ikke ser det nå.

[Confidence]

Jeg tror at jeg gikk å innbilte meg at alt var bra, når det egentlig ikke var det. Flere forsøkte å fortelle meg det men jeg bare feide det vekk.

Ikke var jeg klar over det på den tiden mens vi var i et forhold.

Tror nok aldri jeg tenkte på å gjøre det slutt, men i ettertid så husket jeg at jeg drømte en gang i blandt om å bo for meg selv, være singel, men at jeg tenkte at det er sikkert noe alle drømmer en gang i blandt.

Vi hadde det veldig fint i perioder og da var virkelig alt bare fint. Men vi hadde så og si aldri sex. Det også avfeide jeg med en gang ... det er slik det bare er i langvarige forhold tenkte jeg.

Til vanlig bodde vi bare sammen, ingen sex og ingen kosing. Ser i ettertid at vi bodde vel mer eller mindre sammen som roommates og venner.

Den dagen det gikk opp for meg at jeg ikke kunne forstette forholdet, så følte jeg en lettelse.

Vanskelig å forklare alt her, men fra jeg våknet opp den dagen og innså hva som var best for meg så gikk det nok faktisk 2-3 uker til jeg snakket med ham.

Det var 2-3 uker med MYE tenking og sjelegranskning. Det var da jeg plutselig "så" alt det som var galt i forholdet.

Skikkelig vanskelig å beskrive alle følelser og tanker rundt dette her skriftlig

Synes du er flink jeg

Tenkte jeg skulle skrive om en helt tilsvarende opplevelse, men du skriver så bra at jeg bare sier : Slik var det med meg også! Plutselig gikk det opp for meg, det var en lettelse og det gikk som med deg veldig fort.

[Gjest gjesten55]

Det sies at det som får et forhold til ikke å gå i oppløsning er at begge ikke mister følelsene samtidig, og det er det nok mye rett i.

Men nå merker jeg at mine følelser for ham svinger voldsomt, fra ingenting til bra. Har mistet noe av troen på at det skal bli bra mellom oss, men innerst inne håper jeg jo. Vi prøver å gjøre ting sammen som er lystbetont. Har noen råd å komme med i den forbindelse?

[Gjest Gjest]

Synes du er flink jeg

Tenkte jeg skulle skrive om en helt tilsvarende opplevelse, men du skriver så bra at jeg bare sier : Slik var det med meg også! Plutselig gikk det opp for meg, det var en lettelse og det gikk som med deg veldig fort.

Var også du samboer i et par år, der dere var mer roommates enn samboere?