Hvordan kan jeg tilgi min kjære?

[Gjest Gjest_Mette_*]

Hei,

Har vært sammen med min kjære i 6 år. Vi har ingen barn. Vi bor heller ikke sammen.

For fire år siden tok jeg ham i en forferdelig løgn....om en annen kvinne, og det ødela nesten forholdet vårt. Han angret og sa at han var lei seg. Jeg tok ham tilbake, men har egentlig ikke kommet meg videre. Jeg stoler ikke på ham, noe som reflekteres i hver minste ting vi gjør sammen. Jeg overreagerer på ting som andre ser som bagateller. Jeg blir lettere usikker når han gjør ting som jeg ikke vet om, eller har noe med. Vi har kranglet masse i ettertid, men ingen har gitt opp forholdet...ennå. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn.

Jeg vet at jeg kan ikke leve sånn i lengden. Det har gått fire år!!! Det gjør så vondt å være den som mistror, og den som blir mistrodd. Det er vel pga dette at forholdet vårt ikke har utviklet seg. Vi ønsker å bo sammen, å gifte oss, starte en familie, slik som mange ofte gjør når man har vært sammen så lenge.

Jeg ønsker ikke å gå fra ham, fordi jeg elsker ham. Alt jeg ønsker er å tilgi ham (og tilgi meg selv), men jeg finner ikke tilgivelse i hjertet mitt. Alt jeg finner er bare smerte, sorg og sinne.

Noen som har noen gode råd og innsiktsfulle betraktninger? Ikke si meg at tiden leger alle sår, for det gjør den ikke i dette tilfellet.

[Gjest Gjest]

Jeg har det på samme måte. Vi har vært sammen i to og et halvt år, og jeg har ikke kommet over det ennå, fikk vite da vi hadde vært sammen i 1 år. Vi er samboere.

Jeg er kjempesjalu og får vondt inni meg hver gang han drar ut på byen med folk fra jobben.

Folk sier jo at har en tilgitt, så skal en legge det bak seg og ikke dra det opp igjen hele tiden. Men, det er bare ikke så lett! Jeg er livredd for å ende opp med barn, utro mann og skilsmisse..

Så jeg vet hvordan du har det. Selv om jeg kanskje er litt på det stadiet at jeg vurderer om forholdet er noe å satse på.

Jeg har desverre ingen gode råd, da hadde jeg jo ikke slitt med det selv. Men jeg ville ha jobbet med det og blitt ferdig med med det før jeg flyttet sammen med han. Det blir utrolig mye vanskeligere når en bor sammen. Kanskje ville jeg også vurdert om du elsker han nok til å kunne leve i usikkerhet?

[Hanselot]

Jeg har desverre ingen gode råd, da hadde jeg jo ikke slitt med det selv. Men jeg ville ha jobbet med det og blitt ferdig med med det før jeg flyttet sammen med han. Det blir utrolig mye vanskeligere når en bor sammen. Kanskje ville jeg også vurdert om du elsker han nok til å kunne leve i usikkerhet?

Jeg skjønner det er vanskelig å leve i usikkerhet, men det bør absolutt ikke bare være opp til deg om du elsker han nok til å leve i usikkerhet. Skal du gå rundt og være usikker så bør du vurdere om du elsker han nok til å la ham slippe å leve med din usikkerhet. Jeg vet ikke på hvilken måte han har gjort opp for seg, men om du ikke kan tilgi så bør du slippe ham. Han skal ikke måtte krype for det han har gjort til evig tid.

[Gjest Gjest_Mette_*]

Skal du gå rundt og være usikker så bør du vurdere om du elsker han nok til å la ham slippe å leve med din usikkerhet. Jeg vet ikke på hvilken måte han har gjort opp for seg, men om du ikke kan tilgi så bør du slippe ham.

Takk for svar begge to. Ja, jeg har vurdert mange ganger å bare la ham gå. Det er så vondt å såre ham og meg selv på den måten. Hver gang jeg har nevnt det, begynner han å gråte og si at det er ikke det han vil. Han er villig til å holde ut i forholdet i håp om at ting skal bli bedre, men nå har det gått så lang tid, og jeg føler at vi sitter fast og kommer oss ikke videre. Jeg føler at jeg må løse dette her før vi i det hele tatt tenker på å flytte sammen eller får barn.

Jeg ønsker så inderlig å tilgi, men vet ikke hvordan. Min kjære er et flott menneske som fortjener så mye mer enn det jeg har å gi. Han har gjort alt han kan for å rette opp det gale han har gjort, og likevel er det ikke nok. En del av meg er fryktelig redd fortsatt. Jeg har fortalt ham at jeg ikke er i stand til å fungere skikkelig i et forhold slik jeg har det nå.

Har prøvd å snakke med venner, familie og t.o.m psykolog. De sier at jeg må bare jobbe meg gjennom det, og bruke tiden til hjelp. Ja, det er lettere sagt enn gjort tydeligvis siden jeg sliter fortsatt. Jeg har nesten gitt opp håpet nå...Aner ikke hva jeg kan gjøre mer.

Føler med alle som har det på samme måte. Jeg håper dere også vil finne ut av det en dag.

[Hanselot]

Hei igjen,

Du virker som en veldig reflektert jente og har tenkt masse på dette. Det viser ihvertfall at du prøver.

Han er tydeligvis veldig glad i deg og er villig til å strekke seg langt for at du ikke skal gå selv om det selvsagt er vanskelig for ham. Det er noe du bør ta med deg videre.

Når man blir utsatt for ett svik som utroskap kan være så kan veien for å få tilliten tilbake veldig lang. Jeg var kanskje litt bastant fordi førsteinntrykket mitt av innlegget ditt var at du hadde prøvd alt du kunne for å tilgi, men du ville egentlig ha noen råd for andre ting du kunne prøve. Tenkte jeg skulle prøve å holde meg til det du var ute etter

Å slå opp er ikke bestandig den beste utveien, men du kan ikke ha det sånn til evig tid, hverken for deg selv eller hans skyld.

Jeg tror kanskje du må jobbe med å godta at det som har skjedd det har skjedd og forstå at han angrer veldig og du er den viktigste i hans liv. Det er ikke bestandig den beste løsningen men hva har han foreslått for å få deg til å stole på ham igjen? Hvor åpen er dere feks for å ha det åpent i forhold til å lese hverandres meldinger og mailer? Er det noe han kunne gått med på? Jeg vet med meg selv at dersom han ikke har noe å skjule og elsker deg så hadde han ikke hatt noe imot det. Du vet bedre enn noen av oss andre her hvilke følelser han har for deg. Er du i i noen slags tvil så ligger det som regel noe bak.

Er du konkret redd for at han skal være utro igjen? Sitter du ofte hjemme og frykter han er på vift mens han feks er ute? I hvilke tilfeller er det du tviler på ham?

Tillit kan bygges opp igjen, stein for stein, men det er viktig at alle løse steiner plukkes ut sånn at man kan bygge ett godt fundament igjen.

Endret 2. oktober 2008 av Hanselot

[Gjest boti]

Hei,

Kan ikke si annet enn at jeg skjønner deg så forferdelig godt. Det å ikke kunne stole på den andre tar fullstendig drepen på et forhold. Jeg vet ikke om det var utroskap hos dere, eller noe annet?

Hos oss var det noen måneder da det var slutt mellom oss, men likevel hadde vi klare avtaler om hva som var greit, og om at alt skulle fortelles dersom noe skjedde. Han løy løpende til meg i den perioden om hvor han var, hvem han var med og hva han gjorde (når det gjaldt damer, og da spesielt én). Han fortalte det heller ikke selv senere, jeg fant det ut ad omveier. Og selv når han lovet på kryss og tvers og i mente at alt var fortalt, så var det likevel ikke det. Stadig nye løgner dukket opp.

Det er et års tid siden nå, og jeg vet ikke om noe mer etter dette, men føler meg fremdeles ikke sikker på om han faktisk har fortalt alt. Og jeg sliter med å stole på ham i alt annet også, selv om det ikke er noe jeg heller vil. Det er så vondt, så vondt, og gnager i hjel forholdet vårt.

Ingen gode råd dessverre, men vet veldig godt hvordan du har det.

Klem

[Gjest Gjest]

Etter lang erfaring pa den fronten tilgir jeg ikke slik dritt behavior.

[Gjest Gjest_Anita_*]

Hei,

Har vært sammen med min kjære i 6 år. Vi har ingen barn. Vi bor heller ikke sammen.

For fire år siden tok jeg ham i en forferdelig løgn....om en annen kvinne, og det ødela nesten forholdet vårt. Han angret og sa at han var lei seg. Jeg tok ham tilbake, men har egentlig ikke kommet meg videre. Jeg stoler ikke på ham, noe som reflekteres i hver minste ting vi gjør sammen. Jeg overreagerer på ting som andre ser som bagateller. Jeg blir lettere usikker når han gjør ting som jeg ikke vet om, eller har noe med. Vi har kranglet masse i ettertid, men ingen har gitt opp forholdet...ennå. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn.

Jeg vet at jeg kan ikke leve sånn i lengden. Det har gått fire år!!! Det gjør så vondt å være den som mistror, og den som blir mistrodd. Det er vel pga dette at forholdet vårt ikke har utviklet seg. Vi ønsker å bo sammen, å gifte oss, starte en familie, slik som mange ofte gjør når man har vært sammen så lenge.

Jeg ønsker ikke å gå fra ham, fordi jeg elsker ham. Alt jeg ønsker er å tilgi ham (og tilgi meg selv), men jeg finner ikke tilgivelse i hjertet mitt. Alt jeg finner er bare smerte, sorg og sinne.

Noen som har noen gode råd og innsiktsfulle betraktninger? Ikke si meg at tiden leger alle sår, for det gjør den ikke i dette tilfellet.

Hei. Jeg opplevde noe lignende med samboeren min, en løgn som varte lenge, men som ikke var så stor. Men hardt var det, en tillit sprakk og jeg var mye sint inni meg fordi jeg ikke ville ha slike følelser.

For det første så jobbet jeg mye med at jeg skulle ha tillit til han hele tiden, før dette skjedde. Jeg var kjempe grei på slikt, og ønsket å ha et sundt forhold.

Men når dette skjedde, var det som om han dret litt i Tilliten mellom oss, og jeg måtte bære på dritten hans.

Det tok lang stund før jeg klarte å bearbeide det, i småting kan det dukke opp- men da vet vi begge at det kommer pga den saken og episoden.

For å komme gjennom det må man snakke, snakke så mye som du trenger å snakke. Få han til å skjønne at du trenger hans hjelp til å komme videre, og at dere må være "to" om å redde forholdet etter denne situasjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner det er vanskelig å leve i usikkerhet, men det bør absolutt ikke bare være opp til deg om du elsker han nok til å leve i usikkerhet. Skal du gå rundt og være usikker så bør du vurdere om du elsker han nok til å la ham slippe å leve med din usikkerhet. Jeg vet ikke på hvilken måte han har gjort opp for seg, men om du ikke kan tilgi så bør du slippe ham. Han skal ikke måtte krype for det han har gjort til evig tid.

Jeg synes at du har mange gode råd, keep it going.

Men akkurat denne delen reagerte jeg litt på, og føler behovet for å si min mening om dette.

Du skjønner at det er vanskelig å leve i usikkerhet, det er bra. Du skjønner også dette med at når man lever i usikkerhet, kan det ødelegge for han også, samme som for henne. At ingen av dem har det fint når den ene er usikker- og det er også bra. For det er ikke lett å være den andre heller, den som har såret og ikke vet lenger hvordan man skal få den andre til å stole på seg mer!

Så det har du helt rett i.

Men når man vil redde forholdet, ikke gi opp- når man har jobbet så lenge med et forhold, da elsker man hverandre! Og jo mer man jobber, jo vanskeligere er det å gi slipp- for når man har jobbet så langt, når er det på tide å få en slutter?

Ts: Dere må ha "tro", være positive. Etter all sliten, er det lett å få hele forholdet til å ryke med å tenke slike tanker. At det ikke er sundt lenger, for begge fortjener å være lykkelige- ikke triste.

Nå må dere reise dere opp begge to og være løsningsinnstilte, Hva er det han kan gjøre? Hva er det du kan gjøre? Sett mål.

Så et råd tidligere i en annen tråd: Om å skrive en lapp som dere leser hver dag. Han skriver en til deg, og du skriver en til han. Lappen skal leses hver dag, og minne dere på hva som skal jobbes med og hva du kan gjøre for å få det bedre. På denne måten glemmer man ikke, og man jobber med noe konkret om gangen- ikke alt sammen på en gang!

[Gjest Gjest_Mette_*]

Takk til dere alle for gode ord, og takk til dere som deler sine erfaringer.

Det er "godt" å vite at jeg ikke er den eneste, selv om det føles slik mange tider.

Å slå opp er ikke bestandig den beste utveien, men du kan ikke ha det sånn til evig tid, hverken for deg selv eller hans skyld.

Jeg tror kanskje du må jobbe med å godta at det som har skjedd det har skjedd og forstå at han angrer veldig og du er den viktigste i hans liv. Det er ikke bestandig den beste løsningen men hva har han foreslått for å få deg til å stole på ham igjen? Hvor åpen er dere feks for å ha det åpent i forhold til å lese hverandres meldinger og mailer? Er det noe han kunne gått med på? Jeg vet med meg selv at dersom han ikke har noe å skjule og elsker deg så hadde han ikke hatt noe imot det. Du vet bedre enn noen av oss andre her hvilke følelser han har for deg. Er du i i noen slags tvil så ligger det som regel noe bak.

Er du konkret redd for at han skal være utro igjen? Sitter du ofte hjemme og frykter han er på vift mens han feks er ute? I hvilke tilfeller er det du tviler på ham?

Ja, du har helt rett, Hanselot. Vi kan ikke ha det sånn i evig tid. Min kjære har holdt ut i forholdet, fordi han elsker meg. Jeg har også holdt ut på et vis. Hadde jeg ikke elsket ham så mye som jeg gjør, hadde jeg ikke prøvd så lenge og så hardt. Men et sted må grensen gå.... Fire år er lenge og vi (kanskje mest jeg) begynner å lure på hvor jeg skal sette punktum, hvis jeg aldri klarer å tilgi ham.

I løpet av disse årene har vi snakket om det, vi har kranglet om det, vi har grått over det, vi har kjempet; vært nær ved å gi opp, men likevel valgt å fortsette. Mine venner spør meg hvorfor jeg gidder. Jeg har spurt meg om det samme tusen ganger. Kjærlighet har fått en helt annen betydning for meg. Jeg hadde ikke trodd at jeg var i stand til å si "jeg elsker deg" til en person som har såret meg så dypt, som har behandlet meg så dårlig, som har gjort meg så ulykkelig. Har som sagt prøvd å gi slipp på ham, men hittil klarer ingen av oss å slippe hverandre.

Han har gjort absolutt alt for å bygge opp tilliten vår. Han har vært åpen om alt fra mailer, meldinger, venneavtaler, jobbavtaler...Jeg kunne ikke bedt om noe mer enn det. Men jeg er likevel redd...Min frykt er såpass komplekst at det er vanskelig å forklare hva jeg konkret er redd for. At han skal være utro igjen? Absolutt! At jeg skal bli forlatt, bedratt, avvist, holdt for narr, ført bak lyset, såret, ydmyket av den jeg elsker høyest av alt? Absolutt! Og hva kan jeg gjøre for å beskytte meg mot at dette ikke skjer igjen? Absolutt INGENTING! Det finnes ingen garantier...

Dere vet...Min kjære valgte å være utro. Da han valgte å bringe en tredjeperson inn i forholdet vårt, var det ikke bare tilliten som forsvant, men mye mer enn det. Jeg følte at forholdets identitet (oss som par) ble ødelagt. Sjelen i forholdet, det som gjorde oss unike sammen ble også ødelagt. Det var liksom ikke noe spesielt med oss lenger. Respekten for forholdet forsvant. Jeg følte ikke at jeg kjente min kjære lenger, at han var i stand til å gjøre noe så grusomt mot meg. Min egen selvfølelse og selvtillit som kjæreste forsvant som et dugg. Det verste av alt var at vi hadde det jo så bra sammen i utgangspunktet. Han tok meg bare for gitt og ville prøve noe annet. Og hun var der, vår såkalte venninne som var villig og tilgjengelig for ham, til tross for at hun visste at han hadde meg.

Han har kuttet henne ut nå. Og han angrer...Gud, som han angrer. Jeg synes egentlig mest synd på ham enn på meg selv. Han straffer seg selv ennå, gjennom å kutte kontakt med alle jentevenner, prioriterer mine ønsker og setter meg foran sine egne behov. Jeg ønsker jo ikke å se ham ha det sånn. Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Vi lengter etter å få ting tilbake slik de var før, før djevelskapen kom inn. Det er ikke lenger tosomhet i dette forholdet når det er et monster som står mellom min kjære og meg.

Ts: Dere må ha "tro", være positive. Etter all sliten, er det lett å få hele forholdet til å ryke med å tenke slike tanker. At det ikke er sundt lenger, for begge fortjener å være lykkelige- ikke triste.

Nå må dere reise dere opp begge to og være løsningsinnstilte, Hva er det han kan gjøre? Hva er det du kan gjøre? Sett mål.

Dette skal ikke være lett, men jeg har utrolig nok fortsatt "tro". Uten tro hadde vi nok gitt opp for lenge siden. Vi har mistet så mye og det tar tid å bygge det opp igjen. Det er en trøst å høre ham si at han ikke blir den av oss som gir opp. Jeg beundrer motet hans, det gjør jeg.

Han sa at hun betydde ingenting for ham. Men hans utroskap har vært forferdelig ødeleggende for oss, og vi sliter fortsatt med konsekvensene. Det er ikke sunt slik vi har det nå. Jeg vet det så utrolig godt. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men jeg har kommet til det punktet at jeg faktisk ber for oss. Jeg ber og håper at vi klarer oss gjennom dette...

Jeg vil også be for alle dere som går gjennom det samme.

Takk for alle gode ord. Jeg skal ta dem med meg.

Hilsen

Mette