Slutt med verdens beste mann

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Typen og jeg traff hverandre for omtrent ½ år siden. Aldri tidligere har jeg følt det samme for en mann. Han har alle de egenskapene jeg ser etter, og er verdens beste pappa til sitt barn. Vi har veldig mye til felles, og har for det meste hatt det veldig fint sammen. Barnet og jeg har også fått veldig god kontakt.

Men vi har også hatt det vanskelig. Han sliter med nedstemthet og mange bekymringer. Dette kom først til syne noen måneder ut i forholdet. Han framstår som likegyldig og vi har ikke hatt den nærheten jeg så gjerne vil ha. Når jeg har forsøkt å prate om de problemene vi har lukker han seg helt inne i seg selv og er umulig å få en reaksjon ut av. Han har sagt at han ikke er klar for å gå til lege med problemene sine. Nedstemtheten (eller depresjonen) har han hatt ca. 4 år, men har aldri snakket med noen om det, ei heller sine venner eller familie.

Så for en uke side ble det slutt mellom oss etter at vi hadde en diskusjon (ikke krangel) om forholdet vårt. Ikke mange dagene forut for bruddet hadde vi pratet om framtiden og om at vi etter hvert skulle flytte sammen. Noen dager etter bruddet kom han til meg (på min oppfordring) og jeg fortalte han ting jeg hadde tenkt at jeg hadde gjort feil. Jeg nærmest tryglet han om at vi skulle gi det et nytt forsøk, for jeg vet at vi begge er veldig glade i hverandre. Men han sa at han ikke maktet mer og greide ikke fokusere på noe. Han var veldig nølende på om dette virkelig var det han ville og om han var klar til å gi slipp på meg. Han har flere ganger tidligere sagt at han er redd for at han ikke kan være den kjæresten jeg fortjener. Men det er bare han jeg vil ha.

Jeg er skriver dette mest av alt fordi jeg er bekymret for han, og jeg føler meg fullstendig rådvill. Er det noen av dere som har erfaringer med lignende forhold eller synspunkter på denne saken? Samtidig må jeg si at det er ingenting jeg heller vil enn at vi finner tilbake til hverandre. Jeg er sikker på at vi kunne hatt en framtid såframt han kunne fått bukt med problemene sine. Men jeg kan jo ikke tvinge han til å oppsøke hjelp, spesielt nå når vi ikke er sammen… Og jeg føler meg rimelig sikker på at hans følelser overfor meg ennå er til stede. Han har ikke gitt meg noen forhåpninger på at vi kan finne tilbake, men likevel er det en stor del av hjertet mitt som sier at jeg ikke skal gi han opp. Vi har ikke hatt kontakt på noen dager, og jeg er redd for at han skal føle seg presset om jeg sender melding for å høre hvordan han har det. Før eller siden må vi møtes ettersom han har mange ting hos meg (som han ikke tok med seg da han var innom etter det ble slutt).

[Gjest Gjest]

Typen og jeg traff hverandre for omtrent ½ år siden. Aldri tidligere har jeg følt det samme for en mann. Han har alle de egenskapene jeg ser etter, og er verdens beste pappa til sitt barn. Vi har veldig mye til felles, og har for det meste hatt det veldig fint sammen. Barnet og jeg har også fått veldig god kontakt.

Men vi har også hatt det vanskelig. Han sliter med nedstemthet og mange bekymringer. Dette kom først til syne noen måneder ut i forholdet. Han framstår som likegyldig og vi har ikke hatt den nærheten jeg så gjerne vil ha. Når jeg har forsøkt å prate om de problemene vi har lukker han seg helt inne i seg selv og er umulig å få en reaksjon ut av. Han har sagt at han ikke er klar for å gå til lege med problemene sine. Nedstemtheten (eller depresjonen) har han hatt ca. 4 år, men har aldri snakket med noen om det, ei heller sine venner eller familie.

Så for en uke side ble det slutt mellom oss etter at vi hadde en diskusjon (ikke krangel) om forholdet vårt. Ikke mange dagene forut for bruddet hadde vi pratet om framtiden og om at vi etter hvert skulle flytte sammen. Noen dager etter bruddet kom han til meg (på min oppfordring) og jeg fortalte han ting jeg hadde tenkt at jeg hadde gjort feil. Jeg nærmest tryglet han om at vi skulle gi det et nytt forsøk, for jeg vet at vi begge er veldig glade i hverandre. Men han sa at han ikke maktet mer og greide ikke fokusere på noe. Han var veldig nølende på om dette virkelig var det han ville og om han var klar til å gi slipp på meg. Han har flere ganger tidligere sagt at han er redd for at han ikke kan være den kjæresten jeg fortjener. Men det er bare han jeg vil ha.

Jeg er skriver dette mest av alt fordi jeg er bekymret for han, og jeg føler meg fullstendig rådvill. Er det noen av dere som har erfaringer med lignende forhold eller synspunkter på denne saken? Samtidig må jeg si at det er ingenting jeg heller vil enn at vi finner tilbake til hverandre. Jeg er sikker på at vi kunne hatt en framtid såframt han kunne fått bukt med problemene sine. Men jeg kan jo ikke tvinge han til å oppsøke hjelp, spesielt nå når vi ikke er sammen… Og jeg føler meg rimelig sikker på at hans følelser overfor meg ennå er til stede. Han har ikke gitt meg noen forhåpninger på at vi kan finne tilbake, men likevel er det en stor del av hjertet mitt som sier at jeg ikke skal gi han opp. Vi har ikke hatt kontakt på noen dager, og jeg er redd for at han skal føle seg presset om jeg sender melding for å høre hvordan han har det. Før eller siden må vi møtes ettersom han har mange ting hos meg (som han ikke tok med seg da han var innom etter det ble slutt).

Bare vis han at du er der, selvom du ikke er der. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Vis at du bryr deg, selvom du ikke er tilstede hele tiden. Gi han tid, ikke "mas".

Nei, det er ikke lett.

Hilsen en mann som selv er nedfor og deprimert

[Gjest Gjest]

Bare vis han at du er der, selvom du ikke er der. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Vis at du bryr deg, selvom du ikke er tilstede hele tiden. Gi han tid, ikke "mas".

Nei, det er ikke lett.

Hilsen en mann som selv er nedfor og deprimert

Takk for svar! Jeg er bare så usikker på hvordan jeg skal få det fram...

[sykkeldama]

Hei.

Depresjon er noe jeg selv også sliter med. Jeg har vært deprimert i flere år. Min første ordentlige kjæreste mistet til slutt tenninga og troa på meg og slo opp - fordi han følte han gjorde meg deprimert. Det var vondt. Jeg har hatt noen kjærester etter det. Den siste det ble slutt med, slo opp pga. at han var deprimert og sjalu. Både for ham og meg henger depresjon og sjalusi tett sammen, vanskelig å si hva som kom først. Jeg så fremtid med ham, men han kunne ikke leve med de vonde følelsene. Jeg oppfordret ham til å oppsøke psykisk hjelp (jeg begynte selv i terapi på den tida pga. at jeg også var deprimert), og han sa at det skulle han - en gang. Jeg vet ikke om han noen gang kom så langt. Han ønsket ikke å ha kontakt med meg etter bruddet, det var så vondt å tenke på meg. Han følte alltid at jeg ikke var fornøyd med ham og trodde jeg hadde hatt det mye bedre med eksene mine, særlig på det seksuelle plan. Jeg vil ikke si det var tilfellet.

Og akkurat nå er det JEG som er i hans sko! Nå er det jeg som er sykelig sjalu og deprimert pga. min nåværende kjærestes fortid/ekser. I hovedsak pga. sexlivet. Jeg ser hele tida tilbake, slik holder depresjonen seg levende. Jeg ser hva jeg hadde og ikke hadde, og jeg ser hva kjæresten min hadde. Det er meget sårt, og det er vanskelig å ta neste skritt. Jeg svinger masse - mellom himmel og helvete, ofte er jeg innom begge ytterligpunkter daglig. Jeg har hele livet lengtet etter kjæreste, det var meninga med livet for meg, men jeg gikk gjennom ungdomsårene alene. Det skapte mange sorte hull i meg som jeg har slitt med å fylle i ettertid, med det resultat at jeg ikke føler meg i stand til å være en voksen. Jeg har ikke engang en inntekt! Orker ikke tanken på jobb.

Depresjon er det verste som fins, og jeg har flere ganger hørt fra kjærester: Jeg gjør deg ikke lykkelig, kanskje vi ikke bør være sammen. Det gjør selvsagt enda mer vondt. Det føles som jeg har en sykdom som ingen klarer å leve med og ingen klarer å kurere - en sykdom som dødsdømmer min drøm.

Min depresjon kommer av at jeg føler alle andre har det så mye bedre enn meg (og kjæresten), jeg klarer ikke være til stede i øyeblikket så ofte. Og orgasme kan jeg ikke huske sist jeg hadde (om jeg har hatt det overhode), og hver kveld kjenner jeg kroppen min som en spent bue som lengter etter noe den ikke får. Den er svært ensom. Og jeg vet at eksene til min nåværende kjæreste fikk orgasmer bare han slikket dem, min klitoris virker ikke, det føles bare ubehagelig, og jeg tenker: Hvorfor gjør han det? Og så blir jeg så trist, så trist... Og kjærligheten han vil gi meg er umulig å ta imot, jeg faller inn i mørket gang på gang og kommer meg ikke videre i livet, har stått stille i seks år nå... Jeg har prøvd terapi, to år, det hjalp bare midlertidig, psykologen friskmeldte meg i vinter: Nå takler du livet! Jeg vandret ut og falt, igjen. Falt inn i et nytt forhold som hanglet allerede den første måneden. Nå sitter jeg og hører på rolig, svulstig musikk og gråter, danser og synger lufta ut av meg. Kjæresten er på jobb.

Jeg snakker med "alle" om depresjonen og vanskelighetene mine, men det er som om jeg aldri blir tømt. Jeg trenger å synge, danse, skrive, utagere. Men ordene kommer ikke lenger lett til meg heller.

Dette var ikke noen råd til hva du og din eks skal gjøre, beklager det, det var bare tanker fra hodet på ei som også er deprimert. Dagene humper og går. Jeg er samboer med kjæresten, men det går ikke bra. Jeg hadde mye alenetid før, da var det lett å slippe meg løs, få ut mye av dritten. Det føles godt at han ikke er her i dag, jeg er fri. Det er triste sannheter. Mine mest levende øyeblikk har jeg på scenen - i et kostyme som ikke er meg og med sminke som gjemmer bort den egentlige meg... Jeg har aldri klart meg i forhold med mennesker, men jeg klarer meg ikke alene heller... Det er som om jeg alltid savner noe, noe mye større...

[Gjest Gjest]

Takk for svar! Jeg er bare så usikker på hvordan jeg skal få det fram...

Hva med å sende en sms hvor du spør hvordan han har det?

[Gjest Gjest]

Hva med å sende en sms hvor du spør hvordan han har det?

Det er som mas å regne..

Det du KAN gjøre, er å sende en sms hvor du skriver "Hvis det er noe jeg kan gjøre for deg, må du si ifra" ..

Da gir du han beskjed om at du er der, men at du på en måte venter på hans utspill.