dårlig taper

[Gjest Gjest_Lill_*]

Samboerens barn på 10 år elsker å spille brettspill sammen med oss. Vi sitter ofte på kveldene og koser oss rundt bordet. Det er en kjempefin måte å tilbringe tid sammen. Vi har det så koselig!

Helt til 10-åringen oppdager at h*n ikke kommer til å vinne... Da blir det sure miner, h*n halvveis saboterer spillet og stemningen blir langt fra koselig. Vi pleier da å spørre "vil du avslutte spillet nå?". Men det vil h*n ikke. Det skal spilles ferdig. Så blir det slutt på tullet, men barnet koser seg definitivt ikke lenger. Når spillet så avsluttes ved at en av de andre ved bordet tydeligvis har vunnet, subber 10-åringen misfornøyd bort fra bordet. Nekter å være med på å rydde sammen spillet, og surmuler ei stund etterpå. Surmulingen varer heldigvis ikke lenge, og så er alt ok igjen.

Både jeg og barnets far begynner nå å nesten grue oss til neste spillekveld. Spillingen skal jo være kos og hygge, men når det ender som det gjør så ...

Vi har prøvd å snakke med barnet om at det viktigste er jo å ha det gøy sammen, vi trenger ikke bry oss om hvem som har flest poeng etterpå osv. Vi fokuserer lite på seier og tap. Men det er ikke barnet enig i. Å vinne er viktig. Barnet vinner jo selvsagt iblant, men vi føler ikke det er rett å la barnet vinne hver gang for å holde humøret oppe. En 10-åring bør da lære seg at man må takle å tape også?

Noen som har tips til hva vi kan gjøre for å hjelpe barnet til å få en mer avslappet holdning til det å tape? Vi har ikke lyst til å slutte å spille, men dette er slitsomt for både store og små.

[J.K. Rowling]

Hadde det vår seksåring som gjorde slik så hadde en annen oppførsel vært premissen for flere spillekvelder. Misforstå meg rett, ikke at jeg hadde gått rundt og vært sur og terpet på dette i lang tid. Men neste gang vi skulle spille hadde jeg sagt at hun kan bli med om hun ikke klager og surver over tap.

[Gjest Gjest]

Jeg har spilt med noen sånn unger gjennom årene. Foreldrene har trodd de har vært snille fordi de har latt barna vinne hver gang de har spilt noe, og latt dem jukse så mye de vil. Så kom jeg, slemme tante gjest, og slo dem ned i skoa. Da ble furteleppa lang.

Så tok vi en diskusjon på hva de synes er mest ok:

1) At de får jukse og vinne fordi de voksen gjør alt for ikke å vinne over dem.

eller

2) Spille sammen med voksne og lære spillet skikkelig og vinne på ordentlig uten juks eller at de voksne lar dem vinne.

Hver gang har ungene valgt alternativ 2 etter å ha tenkt seg litt om.

Husker en unge sa til meg en gang at det ikke var noe gøy å spille med foreldrene, for de lot ungene vinne.

Spill skikkelig med ungene, lær dem å tape og lær dem å holde seg til spillereglene. Og fremfor alt: Unn dem den deilige følelsen det er når de virkelig vinner - da stråler øynene som stjerneskudd, og de er så lykkelige at de nesten sprekker.

[Gjest Gjest_Vilja_*]

Sett hardt mot hardt.

Krev at ungen må være god taper og god vinner på spillkvelder, når ungen taper så er det ikke lov med sure miner, og ungen må gratulere vinneren (og vinneren må ta imot gratulasjon uten arroganse eller tull).

Det er fint at ungen har konkurranse-instinkt, men man må også lære seg å være god taper.

[Gjest Gjest]

Herregud, hvorfor kan ikke gutten få surmule litt. Han blir jo større, og 10-åringer er veldig opptatt av at de skal vinne, spes. sammen med venner.

Å være en dårlig taper skjerper bare konkurranseinstinktet.

En annen ting er jo å rydde opp etterpå, det må dere forlange av han å gjøre.

[Gjest kona]

Det er ikke noe moro å spille med noen som alltid surmuler når de taper, og jeg syns ikke det er riktig overfor de andre heller. Et av mine barn var en skikkelig dårlig taper og det ble halloi hver gang han tapte. Jeg nektet å la han vinne eller gjøre sånn at han vant, men jeg hjalp han til å se hvordan han skulle spille best mulig selv. Og så måtte han finne seg i at de andre søsknene eller mor og far vant innimellom. Det gikk seg heldigvis til men det var noen harde tak til tider. Jeg skjønner jo at det ikke er morsomt å tape hver gang, og det er derfor viktig å gi dem innspill på hvordan de spiller for at de skal klare å vinne. Samtidig må de lære seg at hvis at de vil at noen skal spille sammen med dem så må de oppføre seg.

Det har vært perioder hvor jeg har hatt mareritt ved tanken på stigespill.

[Gjest Gjest]

Sett som krav på forhånd at det ikke skal bli noen surmuling, selv om man ikke vinner. Forklar for barnet at når noen vinner, må noen tape, og at det faktisk er kjedelig for dere å tape også, selv om dere ikke viser det. Hvis han/hun ikke klarer å endre atferd - speil atferden hans/hennes, vis hvor dumt det ser ut når man oppfører seg som han/hun gjør en gang som han/hun ligger godt an og du selv holder på å tape. Bli sur, heng med geipen og si dumme ting. Et barn vil gjerne bli overrasket og forundret over at du plutselig endrer atferd, det er ofte lettere å se det utenfra hvordan det ser ut. Men gjør det bare én gang, og ikke ap etter barnet når han/hun selv er i dårlig humør og gjør dette. Vis heller ikke andre hvordan han/hun oppfører seg, dette er en sak dere imellom i familien. Godta at barnet kan bli litt stille og kanskje ikke helt sprudlende når han/hun taper, men ikke godta uakseptabel oppførsel.

Nå tenkte jeg plutselig på når jeg selv har PMS, og reagerer på helt teite måter... Hvis noen kommenterer det idet det skjer blir jeg bare enda sintere, mens hvis de snakker om det når jeg er i godt humør kan jeg le av det og si at det ikke er meningen og at jeg ofte er fullt klar over det når det skjer, men det er hormonene som herjer i kroppen og gjør at jeg reagerer annerledes enn jeg ellers ville gjort. Hvis det er en jente som reagerer som hun gjør, kanskje det er puberteten som gjør sitt inntog?

[Gjest Lill - TS]

Takk for innspill!

Vi skal prøve ut rådene her. Ett om gangen, så får vi se om noe synker inn. Noe må i hvertfall skje, ellers kommer det til å ende med at det går laaaang tid mellom hver gang et spill havner på bordet. Det ville vært synd.