Går det ann å lære seg å bli glad i barn?

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor. Men jeg er ikke glad i barn, og liker ikke stebarnet mitt. Jeg er også sjalu, og vil egentlig ikke ha ungen der. Men jeg elsker mannen min høyere enn alt.

Han elsker også meg høyere enn alt. Jeg har prøvd å gjøre det slutt flere ganger, fordi jeg mener at dette ikke går. Han har tilrettelagt masse for meg, ser ungen sin mindre osv. pga. meg. Familie og alle rundt har begynt å reagere. Men han sier han ikke klarer å miste meg, og at han tror vi kunne fått det veldig bra sammen. Hvis jeg bare kunne begynt å akseptere. Men jeg er jo ikke engang glad i barn?? Ja. Jeg visste han hadde barn fra før da jeg ble sammen med han, men jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig!!

Så. har noen noen gode råd til å takle dette??

[Honey Bee]

Jeg hadde fint klart å gjøre det slutt med en mann som setter kjæresten sin før barnet sitt.Men du er kanskje ikke av samme oppfatning??

Endret 30. september 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Om jeg hadde vært i den situasjonen at kjæresten min ikke likte barn, eller ville at jeg skulle se dem mindre - da hadde kjæresten vært ute av døra med et støvelavtrykk i baken.

Om dette virkelig er sant: Du bør skamme deg. Gjør det slutt. Du ødelegger et barn med holdningene dine.

Endret 30. september 2008 av Helen

[Harlekin]

Er det ikke det, så anbefaler jeg nesten at mannen ikke ser barnet sitt mer. Det kan da umulig være verre med en ikke-eksisterende far enn en mann som ikke vil ha noe med barnet sitt å gjøre, og bare omgår det på grunn av tvang.

Forresten trenger man ikke generelt å være glad i barn, man kan bli glad i barnet som menneske.

Endret 30. september 2008 av Helen

[Gjest Gjest_Kita_*]

Jeg er heller ikke generelt glad i barn. Jeg er ikke blant dem som dikker og duller med babyene til folk jeg knapt kjenner, og jeg kan styre min begeistring for hylende unger på butikker og kafeer. Men det betyr ikke at jeg ikke blir glad i barn jeg har en nær relasjon til. Jeg er glad i mine tantebarn, i barna til nære venner og nær familie, og jeg er glad i mine stebarn.

Når det gjelder stebarn så trenger man naturlig nok tid på å bli glad i dem. Det dukker ikke opp over natta. Man trenger å jobbe med forholdet til barna over tid. Derfor bør man ikke flytte sammen før det er etablert et rimelig godt forhold til barna.

Når du sier at du ikke liker stebarnet ditt, at du ikke vil ha ungen der og at du er sjalu... Vel, da høres det ut som du har en enorm jobb foran deg. For det er du som voksen som har ansvaret her. Du og barnets far. Man kan lære å bli glad i barn, men det er en forutsetning at man ØNSKER det. Sånne følelser dukker ikke opp av seg selv mens du sitter med negative tanker. For å kunne bygge opp positive følelser og nære bånd må du gi av deg selv, være villig til å stille deg selv i andre rekke og se at en annen person er viktigere enn deg selv. Det høres ikke ut som du er klar for den utfordringen på det du skriver. Dette burde vært etablert før dere giftet dere.

Men så må jeg bare si at jeg synes det er hårreisende at mannen din ser barnet mindre pga deg! Jeg er selv stemor, og er glad i mine stebarn. Men antakelig ikke like mye som jeg ville vært i egne barn (har ingen selv). Likevel ville jeg ikke nølt med å akseptere at barna hans skulle bodd hos oss på heltid dersom det ble aktuelt. Det er ikke en ønskesituasjon (barna trenger både mor og far), men jeg ville aldri drømt om å be far ha barna sine mindre enn han selv ønsker for min skyld. Jeg kunne ikke levd med min egen samvittighet om jeg gjorde det. Og jeg kunne ikke respektert barnas far om han satte min sjalusi og vrange holdning foran barnet sitt.

Råd til deg? Sørg for at barnet får like mye samvær med far som før. Ta deg en solid tenkepause der du avgjør om du er villig til å sette deg selv etter barnet, og når du vet svaret på det vet du også svaret på om du og din mann bør fortsette å være sammen eller gå hver til sitt.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Jeg tror at du ikke ønsker å like barnet og ikke vil bli glad i det pga. sjalusien du har i utgangspunktet. Du ønsker ikke å dele kjæresten din med barnet, som var der før du kom inn i bildet. Og kjæresten din som av hensyn til deg kutter ned på tiden han har sammen med barnet, er ingen skikkelig mann etter mitt syn. Hvis jeg hadde vært i den situasjonen at min nye kjæreste ikke taklet omgangen jeg hadde med mine barn og ville at jeg skulle kutte ned på den pga. sjalusi, så hadde det vært bye bye med en gang. Jeg klarer fint å leve uten komplikasjoner av dette slaget, mine barn er min førsteprioritet.

Mine barns far har flyttet sammen med en dame fem timers kjøring unna og han har ikke plass til å ha barna og knapt nok med tid til dem, men jeg vet ikke om det er henne som hindrer han eller om den tidligere omsorgsfulle pappa'n har hatt et drypp og glemt alt han sa før han dro. Det er like ille for mine barn uansett hvordan det ligger an.

[Gjest Gjest]

Jeg syns både du og barnefaren her er utrolig egoistiske. Min kjæreste har tre barn med sin eks, og som deg er heller ikke jeg så overvettes begeistra for barn, MEN jeg respekterer deres og farens behov. Det var også grunnen til at jeg ikke ville flytte sammen med ham i første omgang, men bor hos han når han er uten barn og hjemme hos meg selv når han har samvær og heller tar en tur til dem når de er hos ham og er med på turer og diverse kamper i idrettene barna driver med. Og det siste halve året har jeg vært der bare mer og mer når faren har samværet også. Jeg har sakte men sikkert blitt en del av deres hverdag hos faren, og de i min hverdag. Nå har vi begynt å snakke om å bo sammen på heltid, og nå kan jeg faktisk tenke meg det. Jeg ville aldri forlanget at han skulle bruke mindre tid på barna for min del, faktisk ville det ringt ei klokke hos meg om han valgte bort den tiden han har med barna sine. Det er tross alt ikke mange årene det er snakk om. Skal også sies at faren og moren samarbeider veldig godt om barna, og at moren ikke motarbeider meg og viser både meg og barna at hun setter pris på det jeg gjør for barna (ikke at det er så fryktelig mye). Hadde de ikke kommet så godt overens eller om hun hadde motarbeidet min tilstedeeværelse, ville det nok vært mye tyngre.

[Gjest Gjest]

Nei, du elsker deg selv høyere enn alt. Det høres ut som du er ganske umoden. Hvis du ikke liker barn, må du ikke gå inn i et forhold med en som har barn! Og hvis du er i et forhold med en som har barn, så er det barnet en del av ham. Det er som å si "jeg er glad i deg, men ikke den ene leggen, kan du kutte av den leggen, så skal vi få det bra...". *rister på hodet*

[Gjest Lellon]

Du skulle ta å gå og skamme deg. Aksepterer du ikke ungen så har DU et problem som du må jobbe med. Jeg fatter ikke hvordan folk ikke kan like baren. De er jo skjønne og bare herlige enten de er bråkebøtter eller ikke. Jeg elsker unger og alle andre burde gjøre det samme. Gå til psykolog du

[TiaMaria86]

Jeg er også stemor, til 2 unger jeg var redd og 100% sikker på at jeg ALDRI kom til å akseptere, eller elske på noen som helst måte, jeg var derimot klar til å respektere og akseptere deres forhold til faren sin og oppføre meg deretter. Jeg vil si at jeg var verdens største idiot for å være helt ærlig, men jeg var også så uerfaren med barn, sjelden hatt noe som helst med dem å gjøre, faktisk kunne ikke barn før brydd meg mindre..

Barna gjorde det dog sinnsykt lett for meg, fra dag en behandlet de meg som mor2 omtrent, de har delt sine sorger og gleder med meg, gitt meg innsyn i deres verden, og det tok ca 3 hele dager med dem rundt meg før alle følelsene jeg hadde for barn forsvant som dugg for solen. Jeg som før ikke kunne tenke meg ett liv MED BARN, kan nå ikke makte å tenke meg ett liv uten stebarna mine. De smeltet det så altfor frosne hjertet mitt. Og det er kun deres ære for dette! Jeg møtte dem med skespis, tenkte at de kom aldri til å like meg, eller ville ha meg der, men jeg møtte verdens mest fordomsfrie og åpne barn som tok meg rett inn i varmen, jeg visste ikke hva som var min del å gjøre for at det skulle skje derfor er jeg glad de tok de første 10 stegene til vårt i dag fantastiske familieforhold.

Men jeg er heldig, jeg er en av verdens heldigste stemødre sann sett, jeg trengte ikke å gjøre noe i begynnelsen, jeg trengte bare å se, og ta i mot de de gav meg. Som oftest er dette helt omvendt!! Kanskje du bare trenger mer tid med stebarnet ditt, TS? Du trenger faktisk å bli helt kjent med barnet, du må kommunisere og forstå barnet, før du kan akseptere. Jeg tror du blir gledelig overrasket om du gir det en sjanse. Forøvrig så KAN jeg forstå at du ikke kan akspetere barnet, men da burde du ikke bli hos faren heller, samme hva han sier om kjærligheten til deg. Det sies at lykkelige foreldre, skaper lykkelige barn. Men i denne situasjonen har far skjøvet barnet sitt helt vekk til fordel for deg. Enten må han elske deg, virkelig elske deg over alt i denne verden, eller så ser han ikke selv hva han driver med. Jeg har uansett ikke tenkt å sitte her og forsvare det der, enten så må du bare bite i gresset og holde ut med at barnet får samværet det har KRAV på med sin far, og heller holde det for deg selv, ellers få får du gjøre en større del for det selv. Du tar faktisk vekk en av foreldrene fra dette barnet, selv om du sier du har foreslått å gjøre det slutt så er tydeligvis denne fyren heelt på knærne etter deg. Men det rettferdiggjør ikke det dere 2 sammen gjør mot barnet. Kan du ikke være så snill å tenke over denne saken en gang til, og i det minste gjøre ett FORSØK på å tolerere barnet..? Det hadde betydd hele verden for barnet, og jeg nekter å tro at far ikke sitter der dratt mellom to stoler og ikke vet hva han selv skal velge...

Ed skriveleifer

Endret 29. oktober 2008 av TiaMaria86

[Gjest Gjest_Marielle_*]

At ma generelt sett ikke bryr seg om barn er nå en grei sak.

Du trenger ikke være særlig glad i ungen til samboeren din heller. Ingen som krever det vel?

Men at du er sjalu på et bar????? Hvorfor det????

Den eneste trusselen dette barnet utgjør for deg er vel at samboeren din vil velge barnet foran deg om han skulle bli stilt ovenfor et valg. Og om du går rundt og misliker barnet og er synlig sjalu, ja da skal du se at han ikke orker deg til slutt - dendagen hverdagen kommer og dere ikke er nyforelsket mer! Han har valgt å se ungen sin mindre for å please deg... Hadde du hatt litt mer stolthet og litt mer ryggrad så hadde du aldri krevd noe sånt!!!

Du må forstå at man føler forskjellig kjærlighet for en kjæreste og for et barn. Sånn sett så konkurrerer dere ikke om hans kjærlighet. Men du kan få et problem fordi du tydelig ikke forstår at når han bruker tid på barnet sitt så føler du deg tilsidesatt.

Hvordan har ditt eget forhold til foreldre vært? Hvordan hadde du hatt det om din mor eller far hadde skjøvet deg til side fordi de hadde fått ny kjæreste som ikke likte deg?

[Gjest Catwoman]

Forresten trenger man ikke generelt å være glad i barn, man kan bli glad i barnet som menneske.

Jeg er ikke generelt kjempeglad i barn. Men jeg er veldig glad i de barna jeg kjenner. Fordi de er ikke bare barn for meg, men små mennesker med pesonligheter jeg kjenner og er glad i.

Ellers tror jeg ikke forholdet deres er noe å bygge på. At han skal være mindre sammen med barnet sitt, fordi du ikke liker det, er ikke riktig.

Blir du sammen med noen med barn må du forvente at barnet også vil bli en del av livet ditt, ønsker du ikke det bør du finne deg en mann som ikke har barn fra før.

[Mamma1]

Huff for en skremmende stemor og far...

[Gjest imli]

Jeg er heller ikke "glad i barn", synes for øvrig det er en teit beskrivelse. Man sier jo ikke at man er "glad i voksne"? Nei, barn er som voksne de; noen liker man og noen liker man ikke.

Det er forståelig at dette er en vanskelig situasjon. Men hva synes mannen din om dette da? Tror dere trenger en alvorsprat. Du kan sikkert greie å, om ikke elske barnet, så i alle fall akseptere det og klare å omgås det på en god måte. Det greier alle, bare de vil. Har ikke du og ungen noen felles interesser og kan gjøre noe sammen? Evnt alle tre.