Skal jeg bli eller gå?

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Jeg er fortvilet over den situasjonen jeg er i. Jeg er gift på 7 året og vi har vært sammen i 13 år. Vi har 2 flotte barn sammen, men vi sliter veldig i forholdet vårt.

Det startet bare 2 år etter at vi ble sammen, vi hadde fått vår sønn og vi var en familie. Jeg oppdaget at han var kronisk sjalu og manipulerende. Jeg kunne ikke jobbe sammen med mannlige kolegaer før han ble sjalu. Vi hadde aldri nok sex(3 gang i uka, av og til 4), jeg var aldri hjemme nok osv.. Alle disse beskyldningene tok slik på at jeg etter enda et år så gikk jeg fra han. Vi var fra hverandre i et år. Men så er det en gang slik at jeg er veldig glad i han og vi snakket masse sammen før vi ble sammen igjen, han lovte bot og bedring. Ikke skulle han "mase" om sex, ikke skulle han være så sjalu osv.. De neste to årene hadde vi det flott, det var litt masing om sex men jeg tenkte det er så lite.. men så bestemte vi oss for å gifte oss. Vi fikk et barn til og alt så ut til å bli bra. Jeg tenkte at nå som jeg er gift med han så slutter han vel å mase og med denne sjalusien, men nei. Vi har hatt mange "oppgjør" og han lover hver gang at han skal bli bedre og jeg trur på han, men det går noen mnd så er det slutt igjen og vi har en ny oppvaskrunde. Min mann blir veldig sur og sint hvis jeg sier nei til sex, nå etter 13 år har vi fortsatt sex 3 ganger i uka, men det er vist ikke nok. Han er ofte sur og det tar han ut over meg og vår sønn.

Vår sønn som nå er 12 år er redd for sin far og nekter å gjøre lekser når det er kun de to hjemme, faren har en tendens til å bli høylytt til vår sønn. Han har en trygghet der når jeg er til stede og jeg er på en måte en megler mellom de to. Min mann har aldri slått oss, så vet dere det. Men han er manipulerende, flink til å vri ord i sin favør osv. Han må også få bekreftelse fra meg flere ganger daglig om jeg er glad i han, bare han, for bestandig, og jeg må også svare på om jeg har noen andre. Er dette normalt?

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke vil dette mer, men jeg er så usikker på om jeg da velger feil? Jeg har tenkt på dette i 4-5 mnd og jeg har heller ikke funnet noen annen mann. Jeg kan bare ikke se at jeg vil overleve dette mer. Jeg blir en annen person når han kommer hjem, jeg må veie alt jeg sier og jeg er en veldig utadvent person.

Er det noen som har noen råd?? Jeg har nevnt familierådgiving men det vil han ikke.

Kan noen hjelpe??

Usikker

[Jigva]

Okey, ta det jeg nå skriver kun som en historie, ikke legg mer i det.

Jeg er absolutt ikke erfaren nok eller vet nok om din situasjon til å fortelle deg om du skal gå eller ei.. er vel ingen på KG som er det tror jeg.

denne historien er kun for å gi et perspektiv, noe å tenke på.

Min kollega var lenge gift med en mann, de fikk 2 sønner.

Det gikk mange år, plutselig en dag, da var eldste sønnen rundt 15 og yngste rundt 10, fant kollegaen min ut at mannen var utro. UT bar det med mannen.

Kollegaen min la hele tiden merke til at mannen var veldig sint og verbalt høylydt mot den eldste sønnen. Sønnen sa lite, han var generelt ganske stille ifølge kollegaen min. Kollegaen min, altså moren til guttene (som jeg vil kalle henne heretter) valgte å overse dette, hun klarte som oftest å avvæpne mannen når hun var hjemme og "han hadde så mange sider som var så fantastiske ved siden av dette" Hun så rett og slett ikke alvoret av hva som skjedde.

Da mannen endelig ble kasta ut fant hun ut at eldste sønnen hadde narkotika-problemer, var ganske alvorlig veldig lenge. Hun fikk null hjelp fra stat og kommune (noe som passer i en tråd for seg selv) Uansett, hun og en helsesøster fikk tilslutt igang en ordning der gutten skulle møte opp på et behandlingshjem, han møtte ikke opp. De fikk ikke tak i han. Moren satt oppe hele natten og tidlig på morgenkvisten kom han hjem.

Han var høy, men uvant fra det som hadde vært før når han var høy, så begynte han nå å prate med moren sin, virkelig prate, prate og prate.

Og en av tingene han sa var "IKKE ta pappa tilbake, ikke la han flytte inn igjen" han gjorde barndommen til noe grufult, han hadde følt seg trakasert av faren, aldri følt seg hjemme. Han så ikke lenger på faren sin som faren sin.

Etter den samtalen fikk moren et nytt perspektiv på ting, det var aldri lenger et spørsmål at faren skulle flytte hjem, selv om følelsene levde i beste velgående fortsatt.

Nå var eldste gutten veldig følsom av seg og han tok derfor enda mer skade av farens sinne. Den dag idag er sønnen helt av alt som heter stoff, han har en nydelig liten sønn selv (er verdens mest tålmodige far) har en jobb som betaler godt, han og moren er ikke lenger sammen, men eneste grunnen til det er at følelsene bare ikke var der lenger.

Så det er en realitet, det er en sann historie, jeg sier absolutt ikke at det er sånn for dine barn, men det er uansett godt å få flere perspektiver.

For den eldste sønnen var det ikke noe bedre i verden enn at faren var utro og moren kasta han ut for endelig hadde han et hjem å komme til.

[Confidence]

Jeg er fortvilet over den situasjonen jeg er i. Jeg er gift på 7 året og vi har vært sammen i 13 år. Vi har 2 flotte barn sammen, men vi sliter veldig i forholdet vårt.

Det startet bare 2 år etter at vi ble sammen, vi hadde fått vår sønn og vi var en familie. Jeg oppdaget at han var kronisk sjalu og manipulerende. Jeg kunne ikke jobbe sammen med mannlige kolegaer før han ble sjalu. Vi hadde aldri nok sex(3 gang i uka, av og til 4), jeg var aldri hjemme nok osv.. Alle disse beskyldningene tok slik på at jeg etter enda et år så gikk jeg fra han. Vi var fra hverandre i et år. Men så er det en gang slik at jeg er veldig glad i han og vi snakket masse sammen før vi ble sammen igjen, han lovte bot og bedring. Ikke skulle han "mase" om sex, ikke skulle han være så sjalu osv.. De neste to årene hadde vi det flott, det var litt masing om sex men jeg tenkte det er så lite.. men så bestemte vi oss for å gifte oss. Vi fikk et barn til og alt så ut til å bli bra. Jeg tenkte at nå som jeg er gift med han så slutter han vel å mase og med denne sjalusien, men nei. Vi har hatt mange "oppgjør" og han lover hver gang at han skal bli bedre og jeg trur på han, men det går noen mnd så er det slutt igjen og vi har en ny oppvaskrunde. Min mann blir veldig sur og sint hvis jeg sier nei til sex, nå etter 13 år har vi fortsatt sex 3 ganger i uka, men det er vist ikke nok. Han er ofte sur og det tar han ut over meg og vår sønn.

Vår sønn som nå er 12 år er redd for sin far og nekter å gjøre lekser når det er kun de to hjemme, faren har en tendens til å bli høylytt til vår sønn. Han har en trygghet der når jeg er til stede og jeg er på en måte en megler mellom de to. Min mann har aldri slått oss, så vet dere det. Men han er manipulerende, flink til å vri ord i sin favør osv. Han må også få bekreftelse fra meg flere ganger daglig om jeg er glad i han, bare han, for bestandig, og jeg må også svare på om jeg har noen andre. Er dette normalt?

Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke vil dette mer, men jeg er så usikker på om jeg da velger feil? Jeg har tenkt på dette i 4-5 mnd og jeg har heller ikke funnet noen annen mann. Jeg kan bare ikke se at jeg vil overleve dette mer. Jeg blir en annen person når han kommer hjem, jeg må veie alt jeg sier og jeg er en veldig utadvent person.

Er det noen som har noen råd?? Jeg har nevnt familierådgiving men det vil han ikke.

Kan noen hjelpe??

Usikker

Jeg må si at jeg er sjokkert og lei meg når jeg leser det du skriver. Det du beskriver er absolutt ikke normalt! Når din sønn er så redd for sin far så er det ille. Stakkars gutt.

Denne trangen etter bekreftelse, den sykelige sjalusien og det at han har klart å gjøre deg tilen annen person en det du egentlig føler at du er.....Din mann virker å være psykopat på meg.

Du er ikke lykkelig og det virker jo egentlig som om du har bestemt deg for å gå fra han men ikke våger å ta spranget. Det synes jeg du skal våge før både ditt og barnas liv er ødelagt.

Få deg et bedre liv, for din egen skyld og ikke minst for barna.

John

[Pingting]

Veldig trist å høre om sånt!

Hva med å foreslå familieterapi eller parterapi? Hvis han blankt avviser den tanken, sier det egentlig nok, spør du meg... Det er trist når man er i et forhold som ikke er sunt, men så lenge det finnes en liten mulighet for forbedring (det vet du bedre enn meg), kan det jo være verdt forsøket?

[Jade]

Forslag: La han velge: forholdet eller familieterapi (for sønnen din også). Hvis han er glad i dere, vil han også jobbe for å få familien til å fungere - for alle!

[Chianty]

Trist å lese dette her. Slik skal det ikke være, ikke normalt i det hele tatt!

Veldig trist å høre om sånt!

Hva med å foreslå familieterapi eller parterapi? Hvis han blankt avviser den tanken, sier det egentlig nok

Vil nok si meg enig her, vi har også hatt problemer, ikke slik som dette men vi gikk til partnerterapi. Dette hjelper veldig mye for oss.

Mener, om dere vil satse på å være sammen, så vil han også gå med på dette ,vist han virkelig vil.

Sier han "neitakk" til dette, ville jeg ikke ha stolt på ham, men kastet ham ut!

[Confidence]

Forslag: La han velge: forholdet eller familieterapi (for sønnen din også). Hvis han er glad i dere, vil han også jobbe for å få familien til å fungere - for alle!

Fullstendig enig i dette.

Til han : Bli med, ta problemet alvorlig eller flytt ut!

Endret 1. oktober 2008 av Confidence

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Hei,

Takk for gode råd Vi skal nå til familieterapi i dag og jeg gruer meg helt forferdelig..

Han sier at rullgardinen er kommet opp og han vil gjøre alt for at familien skal holde sammen. Jeg har lyst til å tro på han, men det ligger en tvil å klør meg i ryggen. Han har jo sagt dette før også, bare at det som er nytt nå er familieterapi. Han har den siste tiden vært helt "borte", han sitter å tenker hele tiden også sier han at han slsker meg, jeg vet ikke, hvorfor sa han ikke det før jeg fortalte at jeg ville flytte fra han?

Usikker

[Gjest Gjest]

Hva med å ta en liten samtale med din sønn på tomannshånd? Kanskje han føler seg sviktet av deg fordi du godtar oppførselen til faren hans? Det er et vondt dilemma for ham, isåfall. Jeg sier ikke at det er sånn, men kanskje noe å tenke på. Jeg erfarte det samme sjøl da jeg var barn. Min mor godtok all galskapen til faren min, og jeg fikk inntrykk av at det var meg det var noe galt med siden jeg ikke godtok oppførselen hans.

Ærlig talt, jeg synes du har prøvd nok med å få det til å fungere. Hvordan tror du det ender, du som kjenner mannen din best? Kanskje det går fint etpar år og så er det påan igjen. Orker du det? Vil du utsette ungene for det? Hva med ditt eget liv, skal du bare ofre det?

[Luckyme]

Lykke til med familieterapi

Noen ganger er familieterapi ett veldig godt alternativ, om man er innstilt på å endre seg. Men noen mennesker har veldig vanskeligheter med å bryte ett mønster. De lover dans på roser og alt skal bli bra, bare man gir dem tid, og vi skal ha tålmodighet med dem i prosessen, og alt skal bli bra tilslutt.. Man er jo sammen i tykt og tynt, og kjærligheten er så sterk og man kan ikke gi slipp på noe som er så sterkt og bra.. bla bla bla

Min samboer er på samme nivået som din mann, men hakket værre.. Jeg er i prosess med å bryte ut, men du får det helt sikkert lettere enn meg. Hadde jeg vært i ditt sted, og muligheten hadde vært å bryte ut, hadde jeg slått til på flekken

Men det er jo tilslutt du som bestemmer om hvordan du vil ha livet ditt. Og det er kun du som kan ta avgjørelsen av hva du godtar og finner deg i.

Ditt barn kan være skadelidende av deg ig ditt manns forhold, og ettervirkningen av dette vil kanskje være i puberteten eller samme reaksjonsmønster mot sin kjæreste når den dagen kommer.. Ønsker du det?

Ønsker deg lykke til og forstår hvor vanskelig det kan være