Nok en mekling overstått!

[Villa2000]

Så var meklingen overstått. Trur det var nr 4 eller 5 og endelig som kom vi frem til en avtale som begynner å ligne på noe. Nå skal det sies at dette var siste mekling før en eventuell rettsak, og jeg innkalte til mekling egentlig kun for å få erklæringen da jeg ikke håpet på noen løsning.

Grunnlaget for at jeg ville gå til sak var at jeg og min sønn ble nektet jevnlig samvær av moren.

Imidlertid så ble jeg meget overrasket over at vi nå kom til enighet på noen punkter. Min sønn skulle endelig få lov til å komme til meg annenhver helg! Det ble også lovet at han skulle få lov til å komme i julen, men det tror jeg ikke før jeg ser det egentlig. Jeg fikk ikke foreldreansvar eller noe utvidet sommerferie. Vi fikk heller ingen høstferier eller vinterferier sammen, men påsken kunne gå. Uansett så tok jeg det jeg kunne få. Noe er bedre enn ingenting. Etter at jeg og guttungen kun har fått sporadiske helger de siste årene så var gleden for meg stor nå når vi kan få være sammen så mye.

Imidlertid så var min overraskelse stor da jeg fortalte den gode nyheten til min sønn. Han trudde nemlig at han skulle få flytte til meg og var lei seg over at han fortsatt måtte bo hos moren. Nå skal det sies at han var glad over at han fikk komme oftere, men han hadde absolutt ingen tro på at moren ville holde denne avtalen, og skjønte ikke hva som var forskjellen på denne og de andre som hun hadde brutt.

For å være ærlig så vet ikke jeg heller forskjellen. Hvor lenge skal man egentlig prøve før man må si stopp?

Sønnen min blir snart 12 og hvis han da fortsatt står fast på å ville flytte til meg så vil jeg ta dette opp med moren. Jeg skjønner meget godt at sønnen min vil flytte fra moren, men jeg vil også (i likhet med mange andre mødre som fedre) at han skal ha et godt forhold til henne. Desverre så er dette vanskelig uten mors samarbeid.

Jeg håper at jeg etter tid og stunder at vi også vil få se hverandre i andre ferier. Min sønn er naturligvis lei seg for at han ikke får komme i feriene, men det er mor som bestemmer! Hva min sønn vil er helt urelevant og dette er absolutt i hennes tråd om barnets beste! Man kan hyle opp om barnets beste til man blir hes, men så lenge hver enkelt har sin definisjon så er det bare kakling og terping på samme søpla.

Foreldreansvar har jeg forsåvidt rett på men da må jeg til retten. I tillegg så kan det fyre opp under uenigheten som vi har og igjen ødelegge for noe videre samarbeid.

Ut fra min økonomiske situasjon, og med tanke på dagens marked så passer det utrolig dårlig med noen rettsak. Jeg ville da ikke hatt råd til flybillettene til min sønn. Jeg har egentlig ikke noe annet valg enn å være særdeles underdanig min eks og være enig i alt hun sier slik at hun ikke bryter denne avtalen også. Etthvert forsøk på ulydighet vil nemlig føre til at "Det passer ikke så bra neste helg, vi må nesten bare se fremover.....", mens min sønn sender meg meldinger via sine venner om at han savner meg og vil komme til meg.

Jeg mener grunnlaget mitt for å hevde at lovverket ikke fungerer er rimelig godt da det ikke skal være mulig å komme i en slik situasjon som dette.

[Gjest snurrepiperier]

Meklere kan ikke pålegge dere som foreldre noe som helt - kun bidra til at det blir en avtale.

Avtalen er det dere som blir enige i. Å "sutre" over en avtale du har godtatt er et dumt og dårlig valg.

Hvis du er uenig i det som ble oppnådd har du to valg - fortsette meklingsmøter eller gå til sak.

Hvis dette ikke er alternativer - ja da må du leve med avtalen.

At du (?) har gitt sønnen urealistiske forventninger om hva som skal skje må du faktisk ta på egen kappe. Noe jeg forøvrig syns er fryktelig dårlig gjort mot gutten! Så vidt jeg vet så kunne han også (du/dere på hans vegne) bedt om samtale på familievernkontoret, for å få si hva han mener om bosituasjon og samvær. Lovendringen for noen år siden gjør at barn fra 7 år kan høres - det er ikke lenger noen 12-års grense. Dermed er det feil når du sier at hva gutten selv mener ikke legges vekt på - det kunne vært lagt vekt på om dere osm foreldre hadde sørget for det.

Hva du mener skal endres når han blir 12 er helt uklart for meg iallfall. Det er nemlig ikke slik at barnet selv kan bestemme bosted, det er - fram til myndighetsdagen - foreldrene som bestemmer det.

Du sier du ikke har råd til å gå til sak. Det er forsåvidt en ærlig sak - men da må du også infinne deg med at det er et valg du tar. Selv har jeg gått til sak -fordi BARNETS situasjon var uholdbar (men tror det var mer uholdbart enn det høres ut i ditt barns tilfelle) selv om jeg definitivt ikke hadde råd. Det måtte gå - for BARNETS del.

At du "skjønner" at gutten vil flytte fra moren syns jeg er en merkelig påstand, særlig når du samtidig hevder at du ville gjort "alt" for å opprett holde samvær/god kontakt. Barn på 10-12 år som vil flytte til den andre - den som en kun ser kortere tid, og i liten grad i hverdagen, er og noe som bør tas med en klype salt. Selvfølgelig vil han heller bo hos den som ikke nødvendigvsi oppdrar, krever at lekser gjøres etc.etc. etc, men kun er "kul" og sånt.

Kanskje det at dere nå har en avtale vil roe situasjonen, og bidra til at ungen får en bedre tilværelse. Men for å få til det så må du og ta ditt ansvar og være voksen.

[Mamma1]

Jeg må bare spørre, har ikke alle samværsforeldre krav på annenhver helg, en dag midt i uken, annenhver jul osv da?

[Gjest miemarie]

Jeg skal si meg enig med deg i en ting først, og det er at lovverket ikke holder. Men for meg er det motsatt vei

Du skriver mye, men ingen her vet særlig mye om situasjonen deres likevel. Men kanskje er det bedre med en dårlig avtale enn ingen - hvertfall om den blir fulgt Om avtalen nå blir fulgt så kan du jo om en stund be om utvidelse, kanskje skjer det. Hvis ikke så kan du kanskje da ha råd til å gå til sak.

I punktet om foreldreansvar så er jo det noe du har krav på så sant du ikke er fullstendig uskikket. Ofte holder det med et brev fra advokat om dette, og det er jo ikke så dyrt som rettsak. Verdt å prøve?

Jeg undres litt hvor barna står i forhold til loven. Ofte så er det kun snakk om far og mor, få legger vekt på barna. Selv har jeg to barn som lurer på hvorfor ikke de er mer hos pappaen, men han vil rett og slett ikke ha dem mer. Og hva svarer jeg? Jeg kan jo ikke fortelle dem sannheten; nemlig at pappa heller vil feste og være sammen med sin nye kjæreste fremfor å stille opp for dem. Det er utrolig sårt. Men etter 6 meklingsrunder så har også vi på plass en heller dårlig avtale for ungenes del, men det er hverfall bedre enn ingenting.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Miemarie: Jeg synes ikke du skal dekke over faren - selv om du gjør det for å beskytte barna. Jeg synes det er en ærlig sak å si at dessverre passer det dårlig for pappa akkurat nå. Det er sant, er det ikke? Dermed skjønner barnet hvordan faren prioriterer uten at du har "rosemalt" han.

Villa2000: Jeg HÅPER du nå får mer samvær. Jeg synes egentlig du har gitt deg på alt for lite, men vil som flere her råde deg til å se det an. Blir denne avtalen opprettholdt så la det gå en stund og så be om mer. Barnet har krav på å tilbringe halvparten av feriene sine sammen med deg så her har mor ingen medhold noe sted.

Hvis mor ikke holder avtalen denne gangen bør du gå til retten.

Når det gjelder barns flytting: Barnet skal bli hørt, og fornuftige foreldre legger vekt på det de hører. Men barn kan aldri bestemme at jeg skal bo der eller der. Det klokeste du gjør nå er å være lojal mot den avtalen du har vært med på å inngå og lojal vil også si at du overfor barnet forteller at det er dette som gjelder nå. Støtter du opp om barnets krav om flytting vil du få et barn som "plager" mor med dette, med det resultat at det blir en enda steilere mor.

Forøvrig synes jeg det er leit - forferdelig leit - at du og ditt barn må ta til takke med smuler pga en steil mor.

Du og flere synes det er noe galt med lovverket, men det har du jo ikke noe bevis for, da det er slik at dersom du vil noe lovmessig så må du gå til sak. Familierådgivningskontor og meklingskontor har ingen lovgivende eller utøvende myndighet, de kan bare hjelpe dere til å snakke sammen. Det er dessverre nødvendig å gå til retten for å få hjelp av loven. DESSVERRE!!!

[Gjest Gjest]

Jeg må bare spørre, har ikke alle samværsforeldre krav på annenhver helg, en dag midt i uken, annenhver jul osv da?

Nei. Det er ingen automatikk i at alle har rett til "vanlig samvær". Man må avtale i hvert enkelt tilfelle. Det eneste som er lovfestet, er at det er samværsrett hvis det er det beste for barnet.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Barnelovens kapittel om samvær:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 43. Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

(...)

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadane ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadane. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadane istaden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Ut fra det jeg har uthevet i lovteksten ville jeg forberedt mor på at dersom avtalen overholdes vil det bli gått til sak på dette grunnlaget. Hun må da også være forberedt på at det vil bli reist diskusjon om deling av reisekostnader. Jeg ville lagt lavt inntil det evt. foreligger et brudd på den nye avtalen, da ville jeg kalt inn til ny mekling og gjort klart og tydelig oppmerksom på at heretter blir det "vanlig samvær" ellers blir det rettssak.

[Far til 2]

Jeg tror alle vi som ønsker å ivareta barnas beste er enig om at lovverket slik det er idag prioriterer foreldrene fremfor barna. Og dette gjelder både når mor trenerer samværet og når far trenerer samværet.

Villa har tydligvis kjempet i mange år for at barnet skal få mer samvær. Desverre har politikerene lagt seg på samme linje som de mest uegnede fagfolkene som anbefaller begrenset samvær. Dette tilsier at bostedsfdoreldre kan trenere samvær med lovens velsignelse, og at samværsforeldre kan trenere samvær fordi det ikke forventes noe av dem.

"snurrepiperier" kommer med meninger som nedvurderer barnets ønske. Når barns meninger blir tråkket på vil det utvilsomt kunne gi reaksjoner i ettertid. Jeg er selv i den situasjonen at barna, som jeg nå har omsorgen for, ikke ønsker å ha så mye samvær med tidligere omsorgsforelder som en kunne tro. Sansynligvis fordi bostedsforelder i mange år valgte å se bort fra barnas behov for en trygg oppvekst med begge foreldrene tilgjengelig. Et av mine barn var i samme aldersgruppe (sånn ca) da barnet FORLANGTE å få flytte, og helt til det siste valgte "mekler" å forsøke å å overbevise meg om at bostedsforelders ønske burde prioriteres. Det var først når utenforstående fagfolk slo alarm at barnets behov ble prioritert.

Jeg er 120% sikker på at et 12 år gammelt barn vil få sin vilje i enhver rettsal så lenge begge foreldrene er egnet til omsorg. For Villa og barnet hans medfører dette at BARNET KOMMER TIL Å FLYTTE. Samtidig ser jeg mye av min egen situasjon i Villa og barnet. Omstendighetene rundt det å ønske å flytte kan være anderledes, men Villa sitt ønske om å forsøke å ha en dialog med moren også i ettertid er veldig lik vår situasjon. Bostedsforelder får nå muligheten til å la dette synke inn. Hun er ganske sikkert klar over at barnet vil få viljen sin iløpet av kort tid om dette kommer opp. Som bostedsforelder vil det derfor være viktig å tilrettelegge for et best mulig forhold etter flyttingen som vil komme. Hvis ikke vil det kunne få katastrofale følger for forholdet mellom barnet og dagens bostedsforelder.

Det er bare tragisk at myndighetene lar slike ting fortsette uten å legge press på mor eller far.

[thapara]

,

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg lurer forøvrig veldig på når fars familie får tid til ungen med slike avtaler..

Dessverre er de ofte skadelidende i disse sakene - sammen med samværsforelder og barnet.

[Honey Bee]

Syns det er helt utrolig at noen kan være så vanskelige.Jeg kjenner en far som etter mange år innkalte til mekling,b.l.a for å få del i foreldreansvaret.Det var meklingsmannen klar i sin tale om at det kunne hun overhodet ikke nekte far.Det skal tungtveiende grunner til for at far ikke får det.Hun godtok selvfølgelig det,hvilket valg hadde hun?

Jeg får noen tanker om at din eks er veldig sikker på at du ikke kommer til å kjøre sak på dette.Om en stund kan du kanskje kjøre på litt hardere og si at det vil du,sende ut de nødvendige brev slik at hun kan skjelve litt i buksene.Er du medlem av f2f tror jeg de kan bidra med mye hjelp og informasjon så du slipper å blakke deg helt.Sønnen din er 12 år og virker som at han ikke er helt farget av sin mor,så jeg håper at hvis du presser mor litt mer er det begrenset hvor mye hun kan påvirke han(hvis det er det hun gjør da)

Hvis dere har et høyt konfliktnivå,sønnen din ønsker å være mye hos deg osv,tror jeg ikke han vil bære nag til deg ved at du har kjempet for å få samvær med han.Heller omvendt.

I mange saker hvor mor/far har trenert samvær,blir den parten som har gjort det faktisk fradømt hovedomsorgen i mange av tilfellene.Jeg sier ikke at du nødvendigvis skal gå til sak for å få hovedomsorgen,men hvis du kan dokumentere at hun er lite samarbeidsvillig står du veldig sterkt.

Et annet tips er at du for en periode søker om permisjon uten lønn for å komme under grensen for fri rettshjelp.Nå vet jeg ikke din inntekt,men å redusere jobben 30/50% holder kanskje?Det er det du tjener der og da som avgjør om du får fri rettshjelp,ikke hva du tjente forrige mnd eller år.Hvis du klarer deg med en lønn tilsvarende 230 000 i året for en periode,er det jo garantert verdt det i det lange løp.