Når er det nok?

[mayaeline]

Jeg har vært i et forhold nå i snart 4år og vi bor sammen.

Vi har en enormt god kjemi og har det veldig artig sammen. Men noen ganger blir jeg så lei, trist og sliten av å føle at jeg hele tiden er den eneste som arbeider for forholdet. Han gjør det han også, men i veldig rykk og napp.

Han kan en dag være blid, og en annen dag veldig innesluttet og sur, og ikke villig til å prate om noe som helst. Hvis jeg da spør han hva det er, så får jeg som svar: Ingenting. Men så etterhvert viser det seg at det faktisk er enormt mye som plager han, og da som oftest med forholdet. Han føler det hele drives i et fast og jevnt mønster med vaner og lite uforutsigbarhet.

Jeg prøver og har stadig prøvd å ta iniativ til å gjøre noe annet og nytt, men det blir skjeldent tatt imot.

Han har også enormt lite entusiasme, noe som var det jeg en gang falt for han på. Nå virker det hele likannes likegyldig. Og for meg som prøver stadig å få forholdet til å stå på beina og prøver å gjøre alt riktig, jeg sliter meg jo helt ut.

Vi var forlovet, men dette brøt han, noe jeg har akseptert, men til tross har jeg en liten ubehagelig magefølelse over at han kanskje vil at dette skal ende, men han orker ikke gjøre det selv.

Nå i det siste har han virkelig vært fantastisk, men da er det jeg som blir apatisk og lei. Jeg har jobbet for lenge med dette føler jeg, han skulle hatt det engasjementet han har nå mye mye før. For jeg føler jeg har jobbet meg ferdig. Men igjen har jeg ingen lyst til å ende dette, da tenker jeg over alle tingene jeg vil savne, for det er ikke mye positivt jeg klarer å se når det har vært vonde tider, men alt det ser jeg når jeg stiller meg foran stupet klar til å si nok er nok.

Igjen føler jeg vi ikke har samme mål, jeg vil til et sted i utlandet, mens det kan virke som han konsekvent velger totalt den andre enden av verden kun for å provosere.

Jeg føler meg ikke klar til å avslutte dette, men vil man noen sinne gjøre det, vil man alltid sitte igjen med en bittersøt følelse etter at man har valgt et menneske bort?

Tidligere i andre forhold har jeg vært skrå sikker og hatt det helt fint med min avgjørelse, nå føler jeg at jeg vil angre om jeg går, men igjen miste mye av meg selv om jeg blir.

[Gjest Gjest_Claes_*]

Hvis en mann får lov å si noe, så kommer det her.

Jeg kjenner meg litt igjen i den der

Fra tidligere altså, etter 7 år har vi blitt pittelitt flinkere til å ivareta forholdet. Nå som vi fikk barn er vi vel enda mer oppmerksomme.

Oveskriften var litt mer dramatisk enn innlegget strengt tatt.

Jeg tror vi menn er "dårligere" til å tenke på forholdet. Dvs det er kvinners oppfatning er at vi er dårligere, men vi tenker rett og slett ikke på samme måten om forholdet som dere gjør.

Det er ikke uvanlig at i et parforhold vil dere jobbe med forholdet om hver andre. Fruen og jeg gjør også det...dersom jeg har vært uoppmerksom over lengre tid vil etterhvert fruen forvente mindre av meg. Dersom jeg da plutselig innser at jeg har vært uoppmerksom (bevisst eller ubevisst) vil jeg typisk bli skuffet over manglende respons fra henne

Mitt råd er at det er viktig å sette seg ned å prate om det. Men "vi menn" ønsker ikke å ha denne praten alt for ofte. Et atltenativ er rådgivning hos familevern kontoret. Vi kommuniserte svært dårlig for 3 års siden og bestillte time der. Innstillingen var at vi begge ønsker forholdet, men at vi trengte å bryte mønsteret med "Du sa, du gjorde". Funket veldig bra for oss.

Som jeg ser det går det an å ha "dårlige" perioder så lenge begge ønsker å være sammen med hverandre. Noen ganger er mann sliten, stresset eller rett og slett litt drittlei. Det er bare mennesklig det...og spesiellt dersom du er mann

[Gjest Gjest]

Virker som han vil at du skal gjøre det slutt. Han er likegyldig til hvordan dette ender... Men at han kanskje av og til stopper opp og tenker på det fine dere har hatt før, og håper at det kan være sånn fremover. Men så innser han at forholdet ikke er noe å kjempe for allikevel...

Hvis du vil gjøre noe en gang i fremtiden som han absolutt ikke vil, og han på trass vil noe helt annet, så er det noe som ikke stemmer.

Hvis den ene vil gifte seg å få barn, mens den andre bare vil være samboer og barneløs så er det bare synd å fortsette.

Samme hvis den ene vil bo på et lite sted i Norge, mens den andre vil bo i en stor by i utlandet...

Dere bør finne ut av hvilke ønsker dere har og se om dere er like eller kan inngå kompromiss... Hvis ingen av dere føler at dere vil eller kan det, gjør det slutt først som sist.

[mayaeline]

Det var godt å høre en manns side av saken, det gir et litt mer realistisk syn på det hele, enn når jeg sitter med mine venninner som egentlig stiller akkurat de samme spørsmålene som meg.

Så flott at dere har funnet tilbake til hverandre igjen