bryte opp forholdet eller ikke....

[Gjest *gjest1*]

Så sitter jeg her da..

Nok en gang å lurer på hva i all verden som er det riktige.

Jeg har vært sammen med min samboer i 3 nærmer seg vel 4de året nå.

Vi har det fint i hverdagen, men innimellom har vi krangler som gjør at jeg lurer på om det hele er verdt det. Om det er slik jeg vil ha det. Har i det siste oftere og oftere tatt meg selv i å tenke tanken om at dette ikke er her jeg skal være.

Det verste er at kranglene som eskalerer føler jeg stort sett handler om meg eller ting rundt meg..

Han er skrekkelig mårragretten, noe jeg kan leve med, men ikke når det ender opp med en overhøvling for min del... F.eks; han skal barbere seg og min hårføner ligger slik at han må flytte på den for å nå barbermaskinen. En slik situasjon kan lage fult helvette om han er ekstra gretten.

Om han er fri for rene sokker så er det min feil at han har glemt å henge de opp, selv om jeg spurte om han kunne gjøre det. (er jeg som stort sett gjør alt av rengjøring, matlaging osv hjemme)

Om det er smuler på gulvet på kjøkkenet så bjeffer han om det istedet for å hente støvsugeren og fikse saken selv.

Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal få slike skyllebøtter over ting som burdte være begges ansvar. Jeg synes ting har gått forlangt når kjæresten min kjefter og smeller til jeg tar til tårene.

Har tatt opp disse tingene mange ganger, og hver gang lover han bot og bedring.. Men ord blir så tomme når det aldri skjer noe.

Nå virker kanskje alt veldig negativt, men det er det ikke. Jeg vet at han elsker meg og at jeg elsker han.. men er det nok? Selv om man elsker noen betyr ikke det at det er det riktige.

Har et par ganger sagt at nok er nok og at jeg ikke orker mere. Når ting da har roet seg og vi har pratet er han alltid kjempe lei seg og redd for at jeg skal dra.

Han er 7 år eldre enn meg og klar for barn.. Jeg blir 25 år og føler meg på ingen måte klar for det ennå..

Han hadde blitt en god far, men orker jeg flere å rydde opp etter?

Er selv vokst opp med mor og far som ikke bor sammen og vil ikke det for mine barn.

Vi deler også leilighet som vi leier. Om det blir slutt har jeg ikke råd til å bo alene, og må flytte hjem på pikerommet.

Ingen av oss bor i byen vi kommer fra og har endt opp med mange felles venner. Ser ikke hvordan det skal bli etter et brudd.. Ser egentlig ikke hva jeg skal gjøre i denne byen om jeg ikke er sammen med han.

(han er eneste grunnen til at jeg ikke har flyttet tilbake til min hjemby) Savner all familie, venner og alt som finnes der, men kan ikke bare pakke å dra når man er i et forhold.

Men aller mest er jeg redd for å miste min beste venn. er ikke bare bare å gi slipp på noen som kjenner deg, og du dem så inderlig godt. Vi opplever fortsatt masse fint sammen også, og disse tingene ville jeg ikke vært foruten i hele verden.

Tror ikke nødvendigvis at gresset er grønnere, men i det siste har jeg drømt om alt og alle bortsett fra han jeg er sammen med. Drømmer om tidligere bekjentskaper, drømmer om nye bekjentskaper...

Jeg føler meg helt fortapt i valgenes verden. Føler at jeg står forran en tap tap situasjon....

Er bare så redd for at jeg kaster bort mitt, og hannes liv, på å ikke vite hva jeg skla gjøre herfra...

Hvordan kan jeg finne ut av denne situasjonen uten å ødelegge alt før jeg vet hva jeg vil/må gjøre.

[Gjest utlogget]

Jeg ser ikke at du taper uansett hva du velger.Hvis det er som du sier at han klikker i vinkel av hårfønere og mangel på sokker,forteller det meg at han ikke er noe å satse på.Tenk deg hvordan det blir hvis dere får barn?Hvis alt av husarbeid er ditt ansvar allerede nå,blir nok det slik når barna kommer også.Det hjelper lite at han lover bot og bedring når han stadig "glemmer" seg.

Og kjære deg,gresset ER grønnere på den andre siden,hvis det du står på nå ikke blir vannet og gitt næring.Man er to i et forhold og man må være to for at det skal fungere.Èn kan ikke være den som hele tiden skal forbedre seg.

Du er ung og har mange år foran deg,og jeg er sikker på at du kan finne en som behandler deg bedre.

[Gjest Gjest]

Vil gi deg råd ut i fra egen erfaring... Bryt nå før det er "for sent", før dere sitter der med barn, hus ol.. Du er ung! Jeg møtte en mann da jeg var litt yngre enn du er nå, hadde sterke følelser for han, men ting var ikke bra, stadig krangler om små bagateller, som eskalerte til rene helvette! stadig snakk om brudd, stadig inne på tanken om brudd! Men alltid noe som holdt meg tilbake... Fikk barn sammen, bygde hus sammen, siste skritt var at vi giftet oss, kanskje ting ville bli bedre da?? Ett år etter at vi hadde giftet oss, våknet jeg endelig (dog litt sent), dette var ikke rett, ingen ting ville gjøre at vi fikk det bra sammen! Han ville aldri forandre seg, jeg ville aldri forandre meg, vi var ikke bra sammen! Nå har jeg det bedre enn noen gang, han har det bedre enn noen gang, men det måtte dessverre gå så altfor lang tid...

Du er så ung, dere har ikke barn sammen, når du allerede har fått de tankene nå, så gjør noe ut av dem. Hva så om du må flytte hjem på pikerommet for en periode, bedre det enn å gå mange år i møte å tvile på om det er rett...

[Gjest Gjest]

Mange par krangler - men det er forskjellig hva man krangler om og hvordan man gjør det - og hvordan man skværer opp. Jeg reagerer på hva dere krangler om; DU får kjeft (kjeft er ikke å krangle, man er to for å krangle) for ting HAN like godt kunne gjort, og som ikke er ting det burde være verdt å krangle om. Jeg synes faktisk det er skikkelig drøyt å kjefte og smelle for slike ting. Om man synes den ene burde tørke opp smuler etter seg (og det er et "problem" at den ene sjelden gjør det) bør man ta det opp på en ordentlig måte - det er ikke noe å skremme vannet av noen for... Og om problemet egentlig ikke er at den ene har laget smuler, men kanskje begge - da er det enda drøyere...

Du sier han ville blitt en god far - men husk at man er forbilde for barna sine, og at man kanskje vil kjefte på dem for samme ting som man kjefter på partneren sin for. Eller at man har samme mønster ovenfor dem. Synes du det hadde vært ok?

Om du flytter hjem på pikerommet for en periode mens du finner jobb og bolig, eller studerer ferdig, så er ikke det noe større nederlag enn å bli hos en som ikke respekterer deg.

[Vera Vinge]

Jeg klarer ikke å gi deg noe ordentlig råd, men jeg tenker på alderen din og det at dere er barnløse. Man kan jobbe med forhold, og ting kan endre seg. Kanskje klarer dere å endre ting sånn at det kan bli dere to. Eller, det kan bli en evig kamp, hvor du en dag sitter der "fanget" med barn og hus, og lurer på hvorfor du har holdt ut så lenge. Jeg syns man bør tenke ordentlig gjennom hvorvidt man skal bli i et forhold og etter hvert etablere seg med barn osv, når man fortsatt er ung og mer fri til å gå. Om man har små barn, har man automatisk én motivasjon der til å bli og jobbe med forholdet. Når man ikke har det, tenker jeg nesten at kjærligheten må være enda større, slik at man ikke "kaster bort" framtiden sin.

[Gjest Gjest]

7 års krisen tenker nå jeg...

Jeg syns ikke det høres ut som de store konfliktene, at dette er et forhold som ligger i faresonen tror jeg ikke.

Tror egentlig dere begge er litt lei av hverandre, trenger litt friskt inspill i hverdagen. Ta en tur sammen, og oppleve romantikk og kjærlighet.

Du må bare gjøre et valg her. Noen ting er greie å tenke igjennom, og det er at du mister han som kjøreste og som venn. Vil det føles greit ut om han finner seg en annen jente som han stifter fam med. Og syns du det føles greit ut, så hadde jeg gått selv

[Jade]

Elsker du han? Eller er han bare din bestevenn?

Du kan gjøre andre ting enn å gå fra han. Du kan si at hvis han kjefter pga at han ikke har rene klær, så kan han vaske klærne sine selv de neste to ukene. Eller hvis han kjefter for andre urimelige ting, så må han lage middag en hel uke. Dette blir dere enige om når han ikke er morgengretten - når han selv ser hvor irrasjonell oppførselen hans er.

Lykke til! Håper dere får ordnet opp på den ene eller andre måten!

[Luckyme]

Nå er ikke jeg den beste samlivseksperten, da jeg sliter med min egen.

Hvis du begynner å tenke på dette nå, i en alder av 25 år, tror jeg at mitt valg hadde vært å bryte ut, og levd livet litt til, inntil du finner en mann på den grønnere siden.( for slike mannfolk av erfaring, endrer seg aldri eller ekstremt sjeldent og plutselig er det veldig vanskelig å bryte ut

Jeg vet hvor vanskelig det kan være til tider, men tilslutt så er det kun du som bestemmer hvor grensen går, og hvordan du vil ha det fremover!

Lykke til

[Gjest *gjest1*]

Setter veldig pris på alle svar.

Av og til virker alt så klart, men i neste øyeblikk er jeg like forvirra...

Som dere skriver... Jeg vil ikke ha barn med en som allerede ser på alle husets oppgaver som mine.. Blir ikke akkurat mindre oppgaver når det kommer barn. *har ikke tenkt til å prøve få barn og håpe på det beste. Fallet er så mye lengere når det har kommet så langt*

Har også fått kalde føtter ang kjøp av leilighet.

Vi har snakket om det en stund og må vel innse at det kommer nærmere. Vi leier i dag og utgitene vil stort sett bli det samme om vi kjøper så økonomisk sett er det lurt.. Men da er man plutselig også mye mere fast.

Når jeg leser noen av svarene så er det så klart for meg at om ting ikke er bra nå, så blir de nok ikke bedre..

Har tatt opp ting, det blir lovet bot og bedring, men så forsvinner det sakte men sikkert igjen...

Blir umåtelig trist av å tenke på et brudd.

Han er en fin kjæreste på så mange måter, kanskje bare ikke den rette for meg.

DET stikker i hjertet!!

Etter å ha lest gjennom alle svarene (mange ganger) har jeg bestemt meg for at det blir en prat på oss når han kommer hjem.

Føler at jeg sa mer ifra før enn jeg gjør nå. Har jeg gitt opp eller blitt konfliktsky?

Jeg vil ikke stå for noen av de delene, så som sagt, når han kommer hjem blir det en ordentlig snakk på oss.

Jeg trenger å tenke litt på meg og på hva jeg vil. Ikke bare han/oss. Føler at jeg mange ganger har satt meg selv til side for å glede han, fordi det gleder meg. Men det gleder ikke meg lengere når jeg gjør slike ting og det blir tatt som en selvfølge...

Mens jeg skriver går det opp for meg at jeg har blitt veldig avhengig av hannes kjærlighet fordi jeg ikke lengere elsker meg selv.

Fra nå av skal jeg fokusere mye mer på meg selv og hva jeg føler/ønsker of faktisk gjøre det!

Trenger å gjøre dette for meg selv og om han ikke forstår eller respekterer det kommer jeg til å takke for meg.

Men jeg vet at han kommer til å forstå, helt sikkert love at dette skal vi komme gjennom.

Krysser fingrene mine for at det skjer, for ja, jeg elsker han og vil gi forholdet vårt en sjangse til! Men det blir bare EN!

[Gjest *gjest1*]

Setter veldig pris på alle svar.

Av og til virker alt så klart, men i neste øyeblikk er jeg like forvirra...

Som dere skriver... Jeg vil ikke ha barn med en som allerede ser på alle husets oppgaver som mine.. Blir ikke akkurat mindre oppgaver når det kommer barn. *har ikke tenkt til å prøve få barn og håpe på det beste. Fallet er så mye lengere når det har kommet så langt*

Har også fått kalde føtter ang kjøp av leilighet.

Vi har snakket om det en stund og må vel innse at det kommer nærmere. Vi leier i dag og utgitene vil stort sett bli det samme om vi kjøper så økonomisk sett er det lurt.. Men da er man plutselig også mye mere fast.

Når jeg leser noen av svarene så er det så klart for meg at om ting ikke er bra nå, så blir de nok ikke bedre..

Har tatt opp ting, det blir lovet bot og bedring, men så forsvinner det sakte men sikkert igjen...

Blir umåtelig trist av å tenke på et brudd.

Han er en fin kjæreste på så mange måter, kanskje bare ikke den rette for meg.

DET stikker i hjertet!!

Etter å ha lest gjennom alle svarene (mange ganger) har jeg bestemt meg for at det blir en prat på oss når han kommer hjem.

Føler at jeg sa mer ifra før enn jeg gjør nå. Har jeg gitt opp eller blitt konfliktsky?

Jeg vil ikke stå for noen av de delene, så som sagt, når han kommer hjem blir det en ordentlig snakk på oss.

Jeg trenger å tenke litt på meg og på hva jeg vil. Ikke bare han/oss. Føler at jeg mange ganger har satt meg selv til side for å glede han, fordi det gleder meg. Men det gleder ikke meg lengere når jeg gjør slike ting og det blir tatt som en selvfølge...

Mens jeg skriver går det opp for meg at jeg har blitt veldig avhengig av hannes kjærlighet fordi jeg ikke lengere elsker meg selv.

Fra nå av skal jeg fokusere mye mer på meg selv og hva jeg føler/ønsker of faktisk gjøre det!

Trenger å gjøre dette for meg selv og om han ikke forstår eller respekterer det kommer jeg til å takke for meg.

Men jeg vet at han kommer til å forstå, helt sikkert love at dette skal vi komme gjennom.

Krysser fingrene mine for at det skjer, for ja, jeg elsker han og vil gi forholdet vårt en sjangse til! Men det blir bare EN!

Kjenner at jeg får litt panikk av tanken på at det skal være over.

Angst over alt som blir forandret i en slik situasjon...

Bare tanken på han med en annen dame er uutholdelig og fæl!