Fortsette etter utroskap

[Gjest Gjest_gjest_*]

Er det noen av dere som har fortsatt et forhold eller at den andre parten har vært utro, og som har positive erfaringer med det?

Hvilke tanker gjør dere rundt dere? Hva tenkte dere, eller hva gjorde den andre parten som hjalp dere å komme gjennom det?

[Gjest Gjest]

Har kun negative erfaringer med det. Mannen som var utro mot meg etter 25 års ekteskap var verdens snilleste, kristen, god gfamiliefar osv. men sjokkerende nok var det ikke slutt med elskerinnen selv om han hevdet det. De er i dag sammen og har en liten sønn.

[Gjest Gjest_ung mor_*]

Kun dårlige erfaringer her også. Både selverfart og sett andre...

Går man til andre er det fordi man ikke "får det man trenger", altså ett eller annet mangler. personlig har jeg blitt så voksen at jeg ikke ser grunnen for å være i forhold om man ikke kan forholde seg ene og alene til partneren sin!

[TiaMaria86]

Bare dårlige her også, ikke nok med at han faktisk mente jeg ikke oppfylte hans ønsker, og gikk til noen andre for å få det han ville, måtte jeg lenge etterpå leve med mistankene om at det ikke bare var EI han var utro mot meg med.. avsluttet det kjapt etterpå, er ikke alle som takler livet etterpå, jeg gjorde ikke det.. enormt tillitsbrudd!

[Suzy]

Jeg har ikke god erfaring.

Jeg forsøkte i utgangspunktet å jobbe for å fortsette forholdet etter at jeg oppdaget utroskapen hans, men han ville ikke snakke om forholdet han hadde hatt, fortelle meg det jeg trengte å få greie på og viste heller ikke noen anger - det eneste han var lei for var at han var fersket.

Skal det fungere så tror jeg at man må jobbe hardt - og da mener jeg begge parter.

[Gjest Det er hvertfall en erfaring]

Dette er min historie. Den eneste av sitt slag, siden vi alle er forskjellige og takler ting ulikt. Forresten er det ikke bare min historie, det er vår historie. Min manns og min.

For en del år siden var jeg utro mot ham, og i en storm av det som føltes som ukontrollerbare følelser, bragte jeg oss ut på et dyp jeg ikke visste fantes.

For å gjøre en lang historie kort; jeg fortalte ham om det, ba om at vi skulle prøve å fortsette, og vi gikk gjennom en fryktelig vanskelig tid.

Idag er jeg gift med min fantastiske mann fremdeles. Siden vi hadde så mye sammen som det ikke er lett å sette en strek over, og siden jeg av hele mitt hjerte har gjort det som er mulig for at han skulle tilgi meg, siden vi i utgangspunktet var skapt for hverandre, er vi fremdeles sammen. Når man har levd sammen i så mange år, livene er filtrert sammen på alle vis og man har barn, finnes det ikke noe fasitsvar på hvordan man skal takle det som skjedde. Derfor reagerer jeg på at så mange her inne kategorisk mener at "en gang utro - alltid utro". Det finnes hvertfall ett unntak, og det er meg. Sannsynligvis finnes det mange fler.

Resten av livet mitt skal jeg bruke på å bøte på det dumme jeg har gjort. Ikke bare overfor den jeg egentlig elsker, men også overfor meg selv. Man mister så mye når man er utro. Ikke bare risikerer man å miste mann eller kjæreste, man mister på en måte seg selv. Man mister selvrespekt og integritet. Dette er selvsagt ingenting i forhold til den smerte man har påført den andre, men det er en virkning av utroskap som sjelden blir nevnt, fordi fokus er på den som er sveket, naturlig nok.

Vi har på et vis funnet ut av det. Livet går videre, om enn i en annen form. Jeg ville så inderlig forsøke å komme videre med min mann, og var så heldig at han også var villig til å prøve det, til tross for mitt svik. Nå er det derfor min oppgave å leve slik at han kan stole på meg igjen, og sørge for at vi kan få tilbake det vi hadde. Noe er ødelagt for alltid, men jeg tror vi er på vei til å finne igjen noe av magien som vi har vært så heldige å oppleve tidligere. Kanskje vi til og med kommer styrket ut av det, hvem vet. Jeg vet hvertfall at han skal tenke at det var verdt forsøket, og jeg gjør det som står i min makt for at det skal fungere igjen. Vi har snakket oss gjennom dette, men vi har også kjent på den giftige tausheten. Følelsen av å ha mistet seg selv bryter en ned over tid. Heldigvis har vi vært to om å dra hverandre opp. Han sier idag at forholdet på et vis aldri kan bli slik det var før mitt svik. Likevel er det noe idag som det ikke var før. Idag er forholdet vårt også preget av at vi har greid å håndtere en dyp krise. Og hvem vet hva som hadde skjedd med oss dersom dette ikke hadde skjedd? Kanskje vi bare hadde vokst fra hverandre, kanskje det som skjedde var det vi trengte for å komme frem til den inderligheten vi faktisk bærer på idag?

Ingenting forsvarer utroskap. Det jeg sliter mest med idag er angeren, synet på meg selv, mindreverdighetsfølelsen. Samtidig er jeg sikker på at det er noe jeg kan jobbe med, og jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen.

Det finnes mange måter å være utro på. Det finnes mange måter å oppføre seg på etter utroskap. Det finnes mange måter å bearbeide det på. Jeg har uansett lært at utelukkende og betingelsesløs fordømming ikke er veien å gå dersom man ser at et forhold er liv laga.

Det som iallefall er sikkert er at det ikke er noe hold i myten om at "en gang utro - alltid utro". Dessuten er tilgivelse blitt det ordet jeg setter mest pris på i livet. Mer enn jeg elsker deg.

[Gjest Ragnhild, 50]

Dessverre kun dårlige erfaringer med dette, både jeg og bekjente av meg.

Mannen min var verdens beste familiefar inntil for 5 år siden da noen tipset oss om utroskap på jobben hans. Vi ble helt sjokkert, barna og jeg. Barna gikk da i vdg. skole. Han ville ikke skilles, han gikk med på å starte "om igjen med blanke ark". Jeg tilga ham (selvsagt). Det endte ikke bra, hverdagen fungerte ikke og utroskapen hang over oss. Vi ble skilt fordi jeg måtte ta initiativ til det, mannen hadde aldri i livet tenkt å initierere skilsmisse, for ham var det nederlag. For meg var det større nederlag å være i et halvdårlig ekteskap.

[Gjest Gjest_hemmelig_*]

Min egen historie med utro partner endte ikke godt. Men det er greit nok, vi hadde ikke vært sammen så lenge allikevel (1,5 år), og nå i ettertid er jeg glad det ikke ble oss.

MEN, jeg kjenner noen par som har klart å komme seg gjennom det. Felles for dem er blant annet at forholdet hadde vart lenge når utroskapen fant sted, at den utro partneren virkelig angret og la alle krefter i å reparere skaden.

En la alle kortene på bordet, lot partneren spørre om hva som helst (+ sjekke telefonen osv) i laaang tid. Tilliten kom gradvis tilbake, her snakker vi flere år.

En annen fortalte det aldri til sin samboer, men innså hvor mye samboeren betydde, gikk alene med skyldfølelsen og visste at h*n aldri mer ville utsette noen av dem for noe liknende igjen, og har vært trofast siden.

[Gjest Gjest_Martin_*]

Min partner var utro over flere måneder, det var altså snakk om et forhold. Det dreide seg ikke om fysisk kroppslig kontakt, men ellers alt annet som telefonsex, SMS-sex og følelser.

Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet. Hun prøvde først å lyve, men bevisene lot seg ikke bortforklare.

Vi klarte det fordi hun la seg langflat. Hun angret og led med meg, fant seg i absolutt alt, og fortalte i detalj igjen og igjen og igjen alt jeg ville vite. Og jeg forsto at hun snakket sant - og jeg forsto at det var meg hun egentlig ville ha.

Nå, mange år etter, er jeg jo veldig glad for at hun intuitivt innså hva som måtte til for å berge forholdet vårt. Men klart: Den fulel tillit som var vil aldri komme tilbake. Det innser vi begge, og hun lar seg kontrollere om jeg vil det. Og jeg må på min side leve med en kvinne jeg ikke kan stolt fullt ut på, men det er en virkelighet jeg velger å leve med.

Det er en drøy pris å betale, men hun er kvinnen i mitt liv, og jeg velger likevel å ha det slik, fordi alternativet ikke er til å holde ut.

[Chianty]

Er det noen av dere som har fortsatt et forhold eller at den andre parten har vært utro, og som har positive erfaringer med det?

Hvilke tanker gjør dere rundt dere? Hva tenkte dere, eller hva gjorde den andre parten som hjalp dere å komme gjennom det?

Positivt ?Hva iall verden kan være positivt etter en mann / dame er utro??

Vi prøver å komme oss igjennom det,her er det da jeg som sliter. (han var utro)

Trenger enda hjelp når det gjelder dette..det er ikke noe som bare går over liskom!

[Gjest Gjest]

Bare negative...mannen min var utro, jeg tilga, han lot som om alt var bra. Han sluttet aldri med utroskapen.

[Gjest Kaya83]

Har ingen personlige erfaringer med utroskap, men jeg har fått med meg litt gjennom andre kan man vel si..

Det er fryktelig lett å "angre" når man blir fersket for utroskap.. Man taper ansikt og skjønner vel at man bør ligge så lavt som mulig og virkelig vise anger for å begrense skadene.. Og i tillegg så er det lett å tro at man vil ha hva man hadde i utgangspunktet hvis man er i ferd med å miste det.. Som om man bare trykker "delete" i hjernen på det stedet hvor alt av minner som er kjipt som var i forholdet er lagret..

Og i stedet for å kaste h*n ut på flekken, så tar den sårede part nesten alltid den utro part tilbake fordi h*n er redd for å tape ansikt.. En ting er å bli såret på det groveste, men man skal ikke ta nederlaget ved å vise det til verden liksom.. Skjønn det den som kan.. Snakker om å ha lite selvrespekt..

Et forhold vil aldri bli det samme hvis tilliten er brutt.. Synd, men sant.. Hva jeg eegentlig mener om utroskap er en annen sak..

[Gjest Gjest]

Det går an å finne tilbake til hverandre etter utroskap - det har jeg erfart.

[Gjest Gjest]

Min partner var utro over flere måneder, det var altså snakk om et forhold. Det dreide seg ikke om fysisk kroppslig kontakt, men ellers alt annet som telefonsex, SMS-sex og følelser.

Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet. Hun prøvde først å lyve, men bevisene lot seg ikke bortforklare.

Vi klarte det fordi hun la seg langflat. Hun angret og led med meg, fant seg i absolutt alt, og fortalte i detalj igjen og igjen og igjen alt jeg ville vite. Og jeg forsto at hun snakket sant - og jeg forsto at det var meg hun egentlig ville ha.

Nå, mange år etter, er jeg jo veldig glad for at hun intuitivt innså hva som måtte til for å berge forholdet vårt. Men klart: Den fulel tillit som var vil aldri komme tilbake. Det innser vi begge, og hun lar seg kontrollere om jeg vil det. Og jeg må på min side leve med en kvinne jeg ikke kan stolt fullt ut på, men det er en virkelighet jeg velger å leve med.

Det er en drøy pris å betale, men hun er kvinnen i mitt liv, og jeg velger likevel å ha det slik, fordi alternativet ikke er til å holde ut.

Sukk... Blir rørt av å lese de positive historiene her. Er ikke dette den sterkeste formen for kjærlighet, og er ikke dette ubetinget kjærlighet, så vet ikke jeg. Og folk snakker om kjærliheten til ett barn. Pøh. Og jeg er mamma, bare så det er sagt. Den romantiske kjærligheten er størst. Uansett. Bare den er sterk nok

[Gjest Tanita]

Vi begge har mistenkt hverandre for utroskap (og jeg er overbevist om at han har vært det) men velger å overse det og fortsette som før. Jeg tenker ikke på det lengre.

[Gjest Gjest]

Sukk... Blir rørt av å lese de positive historiene her. Er ikke dette den sterkeste formen for kjærlighet, og er ikke dette ubetinget kjærlighet, så vet ikke jeg. Og folk snakker om kjærliheten til ett barn. Pøh. Og jeg er mamma, bare så det er sagt. Den romantiske kjærligheten er størst. Uansett. Bare den er sterk nok

Den sterkeste formen for kjærlighet? I mange tilfeller kan det heller kalles selvbedrag, eller redsel for å være alene.

At den romantiske kjærligheten er "størst" er din mening, jeg kunne ikke vært mer uenig. For meg finnes det ingenting større enn kjærligheten til mitt barn, den er betingelsesløs den! Jeg valgte å gå fra en mann jeg elsket, men ville aldri forlatt barnet mitt.

[Saga*]

Jeg tror det kan gå bra hvis den som har blitt bedratt ikke er en person som MÅ vite alle detaljer rundt utroskapen. Hvis du har klart å tilgi så må du også legge det som skjedde bak deg. Detaljer gir bare grobunn for destruktive tanker. Selv hadde jeg ikke klart det, for jeg tror jeg måtte vite ALT bare for å få ro i sjelen, men jeg hadde aldri klart å tilgi det heller. Men er man person som klarer å leve videre i forholdet uten å MÅTTE vite så tror jeg det er muligheter for at det skal gå bra. Selvfølgelig er det andre faktorer som må til også, men jeg mener dette er viktig.

[Gjest Betty89]

Vi begge har mistenkt hverandre for utroskap (og jeg er overbevist om at han har vært det) men velger å overse det og fortsette som før. Jeg tenker ikke på det lengre.

Hva som fikk deg mistenkt? (alltid godt å vite hva man skal se etter.) Å hvem var dette med?

Klem til deg

[Gjest Gjest_aina_*]

Har erfaring som den bedratte, og det jeg sitter igjen med, er at kommunikasjonen sviktet på alle punkt mens stormen raste som verst.

Er en del år siden nå- men nå kan jeg se det enda tydeligere, hva som egentlig gikk galt.

Min (eks nå)mann fant seg en elskerinne på jobben. Jeg var veldig glad for at en av hans kollegaer fortalte meg det, forresten. Etter at første sjokket hadde lagt seg, ville jeg at vi skulle sette oss ned i sofaen og prate om det som hadde skjedd.

Nettopp fordi jeg hadde hørt om andre som hadde "pratet seg gjennom utroskap" og kommet klarsynte ut på den andre siden. Altså at de fortsatte samlivet og fikk ordnet skikkelig opp.

Ei venninne var oppe i det samme, og fortalte at hun drog mannen ned i sofaen om kveldene, skrudde av tven og tvang ham til samtaler- hver eneste kveld. Det viste seg å funke for deres del.

Men det funket ikke for meg/oss ; min eks kunne ikke skjønne at dette var noe å prate om! Han kunne vel ikke komme seg fort nok til elskerinnen, er vel sannheten, for det ble mye "overtid" og reising på den tiden.

Et langt år brukte jeg på forgjeves forsøk på å reparere ekteskapet, jeg sleit meg ut på å få istand en dialog, med en mann som overhode ikke ville snakke.

Så mitt poeng er, at begge må ville det samme!

Vel, idag kan jeg se meg selv i øynene, og si at jeg forsøkte hvertfall.

[Gjest Tanita]

Hva som fikk deg mistenkt? (alltid godt å vite hva man skal se etter.) Å hvem var dette med?

Klem til deg

Han tok imot besøk av en "venninne" som lå over og vi klarte å krangle da hun var der så jeg måtte dra til mitt og hun ble der og ble ei uke. Ett eksempel bare. Slikt er så bortkastet å gjøre, når man har det fint sammen i utgangspunktet. Han som bare "måtte" har besøk og gjøre seg ferdig med besøket. Han har fortsatt kontakt med henne, har alt under oppsyn (ser hans mail og msn - da han var dum nok til å gi meg sitt passord en gang) men hun er laaaaangt borte og kommer mest sannsynligvis aldri tilbake så jeg lar det være.

Hva du skal se etter?

Bruk av ekstra parfyme, eller at du kjenner andre lukter

Han vil vaske undertøye sitt selv

Tell kondomer om dere bruker det! Mangler det noen, sier det vel seg selv...

Han er utilgjengelig på telefon og har ingen logisk forklaring på det i ettertid. Ett eksempel: Glemte mobilen i bilen er meget usannsynlig når han ellers alltid har mobilen med seg i lomma.

Om han har vært ute på byen og når han kommer hjem, drar rett på toalettet eller i dusjen uten å hilse/klemme på deg først.

Om han har vært ute på byen og ikke kommer hjem før neste dag og i mellomtiden ikke er tilgjengelig på telefon.

Han blir sint om du konfronterer han, noe som betyr at han har masse følelser i saken; er stresset, føler seg presset og kanskje har anger og dårlig samvittighet men vil gjøre sitt beste for å skjule. En rolig reaksjon viser mer uskyldighet.

Ofte skifting av sengetøy - menn gjør ikke dette så ofte som oss kvinner.

Han har kontakt med de på msn og vil skjule sin msn-liste, skjule sin facebook og mobilen. Eventuelt slår av mobilen eller lyden på den når han er sammen med deg.

Og den klassiske: Smålapper med telefonnummer og navn.