Betatt av en annen

[Gjest Forelska..]

Jeg er ganske så fortvila, og trenger noen råd.... Så her kommer min historie:

Jeg og sambo har vært sammen i 11 år, har to små barn sammen. De siste fire år har vi slitt i forholdet, vi har levd ganske så kjølig og til tider platonisk, ungene har nok holdt oss sammen. Vi har prøvd familieterapi for 2 år siden, hjalp en periode, men så skled det ut igjen.. Var en hendelse for fire år siden som var starten på dette, med stort tillittsbrudd bl.a fra sambo sin side, løgner osv. Noe endret seg i meg da, men hadde et håp om at med tid ble det bedre.

Vel, i sommer kom vi til et bristepunkt, vi hadde det ille i juni, og en stor krangel der brudd ble tatt opp. Det var tunge tider, vi begge var bare kjølige og distanserte. Så var jeg på en fest her i bygda alene, og kom i snakk med en kjekkas herfra, og han bydde på dans. Vi dansa resten av kvelden, i sikkert to timer.. Og jeg falt for han, utsulta på oppmerksomhet og kjærlighet som jeg var. Men ingenting skjedde annet enn dansing og litt uskyldig flørting..

Etter dette distanserte jeg meg enda mer fra sambo, og han fra meg, vi var på terskelen av et brudd, manglet bare de siste detaljer. Men så er denne siste og avgjørende biten tung da, så vi ble værende hjemme begge to, for å prøve en siste gang, og tingble gradvis bedre. Kjekkasen tenkte jeg mye på den første tiden, drømte og fantaserte, og han begynte å komme innom på butikken jeg jobber ca en gang i uka, bare small-talk da. Men så mindre til han, så ting dabba naturlig nok av. Men han var i bakhodet enda,men ikke så ofte. Og jeg og sambo fikk det litt bedre, hvor han skal ha mest av æren for det, da han virkelig snudde på flisa og ble blid og oppmerksom og nesten nyforelska i meg. Men hos meg uteble disse følelsene, jeg finner dem ikke igjen.. Men er villig til mye for ungene sin del, også å leve et platonisk liv uten yrende kjærlighet...

Men så i helga møtte jeg kjekkasen på fest igjen, begge vi var alene uten respektive. Ble et par danser, og forskjellen denne gangen var at tiltrekningen mellom oss ble et tema.. Altså jeg fikk bekrefta at han følte det samme.. Men temaet var at vi måtte være fornuftige å ikke la noe skje, for å ikke ødelegge våre familier. Snakka sammen, og småflørta, resten av kvelden.. :rødme: Ting som dyp øyekontakt som sa det samme, men alltid med en fysisk avstand så ingen skulle se/misforstå.. Han komlimerte utseende mitt, fortalte tydelig at han liker meg. Da jeg skulle gå hjem, var han skeptisk til at en så fin dame skulle gå alene, søte bekymra mannen.. Så jeg søkte opp nr hans da jeg kom hjem, sendte sms om at jeg var trygt hjem, og at jeg nå skulle prøve å fjerne dumme tanker.. "ingen dumme tanker, vi har vært fornuftige! Sletter medlinger for sikkerhets skyld, så ingen misforstår" skrev han.. Og god natt..

Så nå er jeg ENDA MER betatt av han, nå VET jeg at han føler det samme, samtidig vet jeg at det aldri blir noe. Men det betyr ikke at han blir borte fra tankene mine! Jeg tenker og drømmer.. Og det er frustrerende!! Så hva gjør jeg?? Vi bor i en liten bygd, hvor alle kjenner alle... Men jeg er redd meg selv hvis jeg møter han på fest igjen..

Råd?

[Gjest Piper]

Du avslutter det du allerede er i, så får du se hva som skjer etterpå. Men er han kjekkasen også i et forhold, ville jeg heller satset på å være singel en stund. For ejg tror du har godt av å sortere tankene dine litt, finne ut hva du vil med livet, og finne roen i deg selv. Så får du se hva som er der når du har funnet alt dette.

[Gjest Gjest_Forelska_*]

Du avslutter det du allerede er i, så får du se hva som skjer etterpå. Men er han kjekkasen også i et forhold, ville jeg heller satset på å være singel en stund. For ejg tror du har godt av å sortere tankene dine litt, finne ut hva du vil med livet, og finne roen i deg selv. Så får du se hva som er der når du har funnet alt dette.

Han er gift ja, med barn, dette var jo selvsagt argumentet for at vi måtte passe oss og være fornuftige...

Hvis jeg skal avslutte mitt forhold, vil jeg ikke at det skal være pga en annen, jeg vil ikke bli forvirra av de tankene jeg har nå.. Men på den annen side så sto jeg jo med den ene foten ut av forholdet uka før jeg i det hele tatt falt for han andre da...

Men ungenes lykke betyr alt for meg, og de er årsaken til at jeg blir i forholdet, jeg vi de skal ha hele familien sin. Så får jeg heller sette meg selv til side, sånn har jeg tenkt i mange år.. Men selvsagt drømmer jeg og om lykke og gjensidig kjærlighet..

[Gjest Piper]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, barn har ikke godt av å leve sammen emd begge foreldrene når foreldrene egentlig ikke ønsker å være sammen. Man gjør IKKE barna en tjeneste, men er med på å "ødelegge" barndommen deres. For tro det eller ei så er barn veldig var for stemningen i huset, og ingen har godt av å leve under forhold der foreldre enten krangler så busta fyker eller at de ikke snakker sammen i det hele tatt.

Ønsker du at barna dine skal leve med en person de ikke elsker, bare for å tenke på barna de eventuelt har fått? Eller vil du at barna dine skal leve med en person de virkelig elsker, og som de har det bra sammen med? Det er veldig lett for barna dine å gå i dine fotspor, for det er slik de er vant til å ha det fra barndommen av. Stillheten, eller mye bråk.

Og jeg er helt sikker på at barna dine ønsker at du skal ha det bra, og de vil få kjempe dårlig samvittighet om de en gang får vite at du har blitt i dette forholdet bare for deres skyld. For barn ønsker det beste for foreldrene sine, selv om de selvfølgelig skulle ønske at mamma og pappa kunne levd sammen. Men elsker ikke foreldrene hverandre, så bør de også avslutte forholde, både for sin egen del og for barna sin del.

[VirreVapp]

Jeg tror alle forhold går i bølgedaler.. og at man fra tid til annen treffer mennesker man blir sjarmert og betatt av.. Det har skjedd med meg i tidligere forhold, og det har også gått over. Og jeg tror også man har lettere for å bli sjarmert av andre hvis eget forhold ikke er bra.. Man får bekreftelse fra andre og det er jo noe alle mennesker trenger.

Vet ikke helt om jeg har noen råd..annet enn å bruke tid. Å hoppe rett fra et forhold til et annet synes jeg sjelden ser ut til å fungere(selvølgelig ikke uten unntak). Jeg tror nok det lureste er å rydde opp i eget forhold først, enten om man velger å bli eller gå, deretter kan man se om det andre er mer enn å bare være litt betatt.

[Gjest Gjest]

hei du. skjønner du har en vanskelig tid.

det eneste jeg kan råde deg til er å gå ifra samboeren din. Både for din, mannen og barnas skyld.

tror du barna vil vokse opp å se mamma og pappa lei seg? se dere støte dere vekk fra hverandre? selv om du tenker at de ikke legger merke til det, at du skjuler det gått, så ser de mer enn du tror.

så jeg tror barna har det mye finere med at dere ikke er sammen, men lykkelige, enn at dere er sammen og ulykkelige.

tror også du har mer enn nok grunn til å gå, med det du fortalte før den andre mannen kom inn i bildet.

Håper du tar en avgjørelse, og blir lykkelig

[Gjest Gjest_Forelska_*]

Men det er ikke enkelt å bare gå i fra han, jeg har jo enda ikke gjort det selv om vi ikke har hatt det bra på fire år, ikke engang i sommer da det nærmest var bestemt at vi skulle avslutte. Noe holder meg igjen. Og jeg vil ikke bli blenda av tankene for en annen, for uansett kommer det aldri til å bli noe mer mellom meg og han andre, det snakket vi jo om i helga, der var han veldig bestemt, mer enn meg... Jeg kunne godt ha mista hodet, men han holdt fornuften for oss begge, og det er bra!

[Chianty]

Glem ham sier jeg bare.

Vi har alle hatt vår forelskelser, det går over.

Ville heller ha satset på gubben som du har barn med.

jaja, den var mitt råd.

[Gjest Gjest_Sara_*]

Hadde du likt å være i et forhold til en mann ,tiltross for barn sammen som ikke elsket deg? som ikke begjærte deg og som egentlig ikke tennte på deg og ville ha sex med deg?

Han har tydeligvis funnet tilbake til de følelsene han hadde for deg,men det har ikke du...Er det rettferdig overfor han å være i et forhold basert på falske følelser??

Jeg skjønner at du tenker på barna men har ikke mannen din rett til å ha en kjæreste/kone som elsker han,som begjærer kroppen hans??

Jeg ville ikke vært sammen med noen som iikke elsket meg eller begjæret meg..Det holder ikke å vite at han elsker meg,han må begjære meg også...For din egen skyld og for hans skyld og ikke minst barna..Bryt ut...ingen er tjent med et liv fyllt av løgner..som jo dette er..Du lever ilag med han når du egentlig ikke vil...sånnt senser unger også..

[Gjest Gjest_Forelska_*]

Dette går ikke bedre i det hele tatt, jeg prøver alt jeg kan å koble han ut fra tankene mine, men det går ikke! Jeg teker på han HELE tiden!! Går gjennom alt vi prata om på festen i helga, og fantaserer og drømmer om å møte han igjen, googler han og snur meg etter alle røde biler fordi jeg vet han har rød bil, når jeg er ute og trimmer håper jeg på å treffe på han osv osv.. Dette er fortvilende altså!

Hvordan skal jeg få til å kutte ut dette? Og hva gjør jeg med det hjemme? Skal jeg fortelle at jeg tenker på en annen? Det kan jeg ikke, da tar sambo av.. Da blir det enda værre hjemme..

*frustrert*

[Gjest Gjest_Forelska_*]

Hadde du likt å være i et forhold til en mann ,tiltross for barn sammen som ikke elsket deg? som ikke begjærte deg og som egentlig ikke tennte på deg og ville ha sex med deg?

Han har tydeligvis funnet tilbake til de følelsene han hadde for deg,men det har ikke du...Er det rettferdig overfor han å være i et forhold basert på falske følelser??

Jeg skjønner at du tenker på barna men har ikke mannen din rett til å ha en kjæreste/kone som elsker han,som begjærer kroppen hans??

Jeg ville ikke vært sammen med noen som iikke elsket meg eller begjæret meg..Det holder ikke å vite at han elsker meg,han må begjære meg også...For din egen skyld og for hans skyld og ikke minst barna..Bryt ut...ingen er tjent med et liv fyllt av løgner..som jo dette er..Du lever ilag med han når du egentlig ikke vil...sånnt senser unger også..

Han velger det jo selv, jeg sa det etter at vi nesten brøt ut sommer, at jeg kunne gjerne være her en stund til så fikk fikk se, men at han måtte ikke forvente at jeg kastet meg over han, han måtte gi meg tid til å sortere følelsene mine, og ikke mase og presse. Jeg sa som det var, at jeg ikke følte som før lenger. Han gikk med på dette, så da kan jeg ikke si at jer nekter han retten på en kjæreste som elsker han?

Jeg er glad i han, selvsagt er jeg det, men begjær har jeg ikke følt på flere år, ei heller lidenskap, og det er det jeg savner mest...

[Gjest *nurket*]

Men ungenes lykke betyr alt for meg, og de er årsaken til at jeg blir i forholdet, jeg vi de skal ha hele familien sin. Så får jeg heller sette meg selv til side, sånn har jeg tenkt i mange år.. Men selvsagt drømmer jeg og om lykke og gjensidig kjærlighet..

Barn er lykkelige når foreldrene er lykkelige!!! Barn sanser når foreldrene ikke har det godt sammen, så å bli i et kjærlighetsløst forhold for barnas skyld syns jeg blir helt feil grunnlag.

Jeg forstår at man kjemper i det lengste fordi man har barn sammen. Men når man kommer dit at man ikke har noe mer og gi, at man bare bor sammen for å bo sammen for barnas skyld. Da syns jeg man skal være egoistisk og tenke på seg selv. Vi har bare ET liv - sørg for å være så lykkelig som mulig.

[Melkerull]

Ikke jakt mer på han andre i allefall, siden han og er i et forhold..

Endret 2. oktober 2008 av Melkerull

[Gjest Gjest_Forelska_*]

Barn er lykkelige når foreldrene er lykkelige!!! Barn sanser når foreldrene ikke har det godt sammen, så å bli i et kjærlighetsløst forhold for barnas skyld syns jeg blir helt feil grunnlag.

Jeg forstår at man kjemper i det lengste fordi man har barn sammen. Men når man kommer dit at man ikke har noe mer og gi, at man bare bor sammen for å bo sammen for barnas skyld. Da syns jeg man skal være egoistisk og tenke på seg selv. Vi har bare ET liv - sørg for å være så lykkelig som mulig.

Jeg er enig i dette. Men disse tankene er ikke så veldig tilstede når ikke han andre er så aktiv i tankene mine.. Dvs før denne helga, da jeg stort sett hadde glemt han siden forrige gang, så tenkte jeg ikke så mye på å ende forholdet mitt. Så jeg vil ikke at det skal ende fordi jeg blir blenda av forelskelse til en annen. For jeg vet jo at det ikke blir meg og han uansett om jeg er singel eller ikke.

Eller får jeg disse tankene om at vi kanskje bør splitte opp, fordi jeg har kjent på lykkefølelsen noen timer? at det ikke er pga HAN hovedsaklig, men pga LYKKEN han gir meg de timene? At jeg kjenner jeg lever og sitrer og faktisk er glad?

For hjemme eksisterer jeg bare, det er det trauste vanlige hver dag, ingen latter og glede, bare dårlig samvittighet for at man ikke strekker til som kjæreste..