disiplin

[adriana7]

Jeg er ny paa forumet, men naa foeler jeg for aa lufte litt tanker. Har i flere aar hatt problemer med min manns temperament. Foer var det "bare" mot meg, saa da var det enklere aa avvente det, se ann utviklingen av forholdet vaart. Men naa som stoerstemann har blitt 4, og gjoer krav paa plass, motsier oss osv, saa tar mannen min helt av avogtil. Enkelte ganger, naar han er sliten, da mister han helt lunta og for en maaned siden fikk han seg en skikkelig klaps paa rumpa. Da hadde han vaert masete og jeg var ogsaa irritert ( men jeg proevde jo aa takle det som en voksen..), men mannen min plutselig bare klapsa til. Trodde oeynene skulle falle ut jeg. JEG vet mannen min selv hadde en slik opdragelse, han fikk tildelt klaps i tide og utide, og tenker selv at det var normalt. ( han er italiensk og der er det faktisk mye mer "normalt" enn i norge. Selv i dag.) PRolemet mitt er at for meg er det HELT uakseptabelt. Jeg bor i utlandet, og erfarer at mange mennesker baade klapser, klyper, lugger ( en venn av oss lugget gutten vaar forleden dag, fordi gutten vaar alltid "dytter" han naar han kommer. Vennen vaar er en utrolig lun og snill type, men fikk det plutselig for seg aa lugge gutten tilbake. Igjen ble jeg litt maalloes, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. I Norge ville det jo aldri skjedd! ( ok. SOm regel aldri). Tilbake til mannen min. Forleden dag saa begynte han plutselig aa skrike til, fordi gutten vaar veltet en flaske fra bordet og det ble soelt. Gutten hadde foerst vaert litt slitsom, opponerende, men dette var et uhell. Stakkars, han ble staaende og bare stirre paa pappan sin, han forstod ikke reaksjonen i det hele tatt. Jeg blandet meg jo, tok guttens parti, og da ble jo jeg "skjelt ut". Da sa gutten min at han ikke liker pappa naar pappa snakker saann til meg ( mannen min har den typiske italienske korte lunta, han er svaert kjaerlig og snill, men naar det smeller smeller det, uavhengig av hvor og hvem som hoerer. Tragisk..) JEg blir kjempelei meg naar dette skjer. Vi har til tider kranglet saa ( jeg blir saa usikker naar han er saann, og foeler det vanskelig aa leve slik), at vi, ivhertfall jeg, har vurdert alternativet ( aa skille seg). Jeg ser jo det at det er utrolig vanskelig aa endre andre menneskers INNGRODDE vaner. Han har jo selv faatt seg en smekk, saa han opplever at det er ok. JEg sier det ikke er det, naa har han sagt seg enig i aa proeve andre ting som timeout eller inndragelse av privilegier. JEG foeler meg bare litt "overkjoert" av han og hans temperament likevel, og gaar litt paa taa hev mens jeg venter paa neste utbrudd.. Lurer paa hva mine norske soestre tenker om dette. HVordan faar jeg han til aa forstaa mitt norske synspunkt? noen med slik erfaring? Og hva sier jeg til gutten?

[Sans]

Jeg vet ikke hva du skal si til gutten, annet enn at du må støtte ham i det han gir uttrykk for, uten å si noe som kan gi ham et dårligere bilde av faren og uten å forsvare faren slik at gutten ikke føler han blir møtt. Skal ikke være enkelt...

Det faren gjør er jo helt uakseptablet i mine øyne. Hadde faren til mitt barn klapset (slått) på rumpa, hadde jeg blitt... Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Jeg tror jeg hadde... Jeg blir så provosert at jeg ikke kan finne ord! Du slår da ikke en fireåring! Du slår ingen, men i alle fall ikke barn!! Jeg vet det sto klapset på rumpa, men jeg kan ikke tenke meg at fireåringen skiller mellom klaps og slag...

Og en fireåring skal jo teste grenser, det må man være klar over. Også får man heller bruke andre metoder, som du sier. Jeg vet at mannen din ikke er norsk, men kan ikke tenke meg barn i andre land liker fysisk avstraffelse noe mer enn det som har kommet fram i diverse tråder her på KG... Dessuten er det ikke sunt for gutten å bli skreket sånn til eller høre at mamma blir skreket til...

jeg skjønner dine tvil, i alle fall! Vet ikke hva du skal gjøre, men at det er nødvendig å gjøre noe, det er sikkert. Håper du kan få råd av noen andre... Jeg ønsker deg/dere masse lykke til og håper dere finner ut av det!

[cilja]

Hva gjør/sier mannen din etter disse epiosodene? Angrer han eller står han på sitt?

Noen er mer temperamentfulle enn andre. Jeg synes det er lov å bli sint av og til. Jeg synes også det er lov å gjøre feil som forelder (f.ek. bli sintere enn situatjonen tilsier), men da ber man om unnskyldning etterpå.

Jeg er fullstendig imot fysisk straff for barn. I disse dager vet vi at det finnes flere ulike alternativer for å lære våre barn god oppførsel, rett fra galt osv.

Leser mannen din? Skaff en bok om oppdragelse av barn. Dere vet sikkert mye av det som står i disse bøkene allerede, men det er mye moralsk støtte å finne i de synes jeg.

Hvis mannen din vil ha barn som ikke klapper til andre barn, må ikke barna bli klappet til hjemme. Det blir så feil.

[adriana7]

takker for svar! JEG blir og helt...forbanna! og lei meg! JEg blir lei meg fordi jeg foeler jeg mister kontrollen over oppdragelsen, det er ikke slikt jeg hadde forestillt meg aa oppdra barn... Jeg synes imidlertid at vi gjoer mye fint sammen. Han er en god far, han elsker barna sine og meg, men det er dette sinnet da som blir et stoerre og stoerre problem for .. MEG! Og selvfoelgelig barna. Det jeg synes er mest vanskelig, er at han ikke unnskylder seg. Han mener selv at det han gjoer er han i rett til aa gjoere. Naa vurderer han alternativer, men det er utorlig vanskelig aa faa han til aa reflektere over oppdragelse ( og andre ting..). Han opplever selv at han vet nok, og at han gjoer det han foeler er riktig. Boeker er litt utelukket... dessuten har vi venner fra mange land, og flere av vennene vaare gir ris paa rumpa ( ikke regelmessig, men alikevel), noen roesker barna i haaret eller klapser de paa armen eller ansiktet ( !) osv. JEg bare maapte da jeg saa dette de foerste gangene, men skjoendte etterhvert at barneoppdragelse ( desverre) er kulturbestemt, og at jeg ihvertfall ikke kan si noe til andre foreldre.

Uansett, jeg maa jo si noe til min mann, og jeg proever naa aa ikke bli sint paa ham, slik at han gaar i forsvar, men forklare litt saklig at jeg er norsk, og at i norge gjoer man ingen av delene.

Enig i at man kan bli sint, jeg blir det selv iblandt, men jeg gjoer som du, jeg unnskylder meg om jeg var "for" sint i forhold til situasjonen.

Det er og en ting som er problematisk, og det er at hvis mannen min snakker daarlig til meg foran gutten, saa laerer jo gutten at dette kan menn gjoere. At han da etterpaa blir straffet for det.... blir for meg hjerteloest...

ANyway, hvordan laere en voksen hund aa sitte! Noen flere raad....?

[Scapa_c]

Har aldri vært i din situasjon, så har egentlig ikke særlig til råd å komme med...

Men kan si hva jeg tror er lurt da ;-)

Du sier det jo selv: barneoppdragelse er kulturbestemt. Og nå som dere har blandet dere, må dere også blande oppdragelsesprinsippene deres... Det er sikkert lurt å sette ham best mulig inn i hvordan prinsippene for barneoppdragelse er i Norge, hva du er vokst opp med, og hva som er rett og galt i hht det norske lovverk. Tror det er veldig viktig at han får vite mest mulig om hvorfor du mener og reagerer som du gjør.

Og så må jo du også sette deg inn i hva som er det gjeldende i hans land og der dere befinner dere.

Synes dere skal prøve å bli enige om hvordan dere vil gjøre det. Har gjennom jobben (bhg) sett foreldre fra hver sine kulturer, og der det virker som det funker best, er hos de som tydelig har satt seg ned og hatt lange diskusjoner og blitt enige seg i mellom.

Og for all del: ikke la deg avspise med at nå befinner dere dere i hans land, og dermed skal det gjøres på hans måte! Det gjorde en bekjent, og resultatet var skremmende; hun hadde lite eller ingenting hun skulle sagt overfor mann, svigerfamilie og andre når det kom til barneoppdragelsen. Hun kom jo fra et annet land, og hadde dermed ikke stemmerett i så måte...

[Gjest Gjest]

Jeg syns jenter som blir overrasket over mannens utbrudd mot barna er naive, når de selv har opplevd de samme utbruddene mot seg selv mange ganger. Hvorfor tror dere at han vil behandle barna deres bedre enn han behandler dere? Snakket dere aldri om hvordan barn skulle oppdras før dere fikk barn? Min samboer og jeg har snakket om det mange ganger, uten at vi har planer om å få barn engang... Det er veldig dumt at dere ikke er på parti, da blir det sånn at sønnen deres liker den "snille" forelderen best...

En venninne av meg var sammen med en muslim i flere år, men gikk til slutt fra ham fordi hun ikke kunne/ville ha barn med ham... De ville aldri blitt enige om barneoppdragelse, og det innså hun heldigvis i tide.

Faren min var som mannen din, kunne eksplodere for ting og det førte til flere ting: Mamma turde ikke være uenig med ham, tok parti med ham kun for husfredens skyld (tåpelig!). Han løp en gang etter meg med hevet hånd og vilt blikk, jeg var kjemperedd og trodde han skulle slå meg kjempehardt (fant til slutt mamma og gjemte meg bak henne). Jeg ble veldig stille og sjenert, turde ikke gjøre noe som kunne skape en konflikt for da var helvetet løs. Bærer preg av det i dag, har fått beskjed fra samboeren om å si fra mer...

Hvis mannen din ikke endrer seg kan sønnen bli akkurat som ham! Har du tenkt på det? Pappaen er hans største forbilde.

[adriana7]

Til "gjest"

Selvfoelgelig har jeg tenkt paa om han kan bli slik selv, det er jo derfor jeg bl a synes dette er saa vanskelig. Jeg har opplevd relasjonen til min mann som tidvis svaert konfliktfyllt, og jeg oensker jo ikke at min soenn skal selv faa slike problemer naar han blir stor. Og selvfoelgelig vil jeg jo bare at han skal vaere glad og trygg.

Vi fikk barn etter to aar, og trodde vel litt naivt at livet skulle gaa seg til. Snakket ikke om saa mye vi, og jeg tenkte at saa lenge det er kjaerlighet....

Ja, naiv er jeg helt klart, men iallefall, naa proever jeg aa ta tak i situasjonen foer det blir til et helt liv med slike krangler. Det som er vanskelig er at jeg maa ta et oppgjoer i forhold til meg-mannen min, OG i forhold til gutten-mannen min. Og om vi er sammen eller ikke, saa vil jo han alltid vaere faren hans. Jeg kan jo ikke TVINGE faren til forandring, han gjoer jo som han vil paa en maate. Jeg tenker at det viktigste jeg kan gjoere, er aa vis min soenn kjaerlighet, og vise ham et lykkelig hjem...men da maa jo mannen min slutte med disse utbruddene!

Og ja, jeg trodde ingen kunne snakke saann til barn, for JEG har vokst opp i et hjem fyllt med varme stemmer og sang paa sengen...og da tror man faktisk at alle har det slik

Jeg ser realistisk naa at vi har DE utfordringene, men naa har vi jo to barn, og jeg kan jo ikke bare leope unna. Saa hva gjoer man??

Jeg proever aa la han faa vaere far som HAN vil, men kun til det punktet hvor jeg synes det blir "for" sint etc. Da blander jeg meg, og jeg tar alltid guttens parti.. Men naar faren er ok, men kun er "Streng", da tar jeg farens parti slik at jeg ikke ender opp som helten hele tiden.

( gutten har alltid vaert mere knyttet til meg, og jeg innsaa etterhvert at det var kanskje det mest uheldige for ham. Greit for meg, men dumt for gutten og faren)

Da kom jeg egentlig frem til et annet mer konkret spoersmaal:

noen som har en mening om hvor mye man KAN blande seg i det partneren gjoer? Eller hvordan? Jeg tror at det eneste man egentlig kan gjoere, er aa VISE hva man selv oensker aa se hos den andre. Walk the talk..

hva tenker dere>

[tingeling]

Du kan prøve med ren logikk. Spør mannen din (når dere sitter ned og er rolige begge to og barna sover): Hvordan kan gutten lære at det ikke er lov å slå andre, selv når man er rasende, hvis pappan hans - som er hans største rollemodell - slår gutten hvis pappan er sint.

For barn nytter det ikke å forstå "gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør" (ikke for voksne heller for den delen). Og det blir helt bakvendt hvis feks straffen for å slå lillesøster er at pappan blir sint og slår gutten. Da sier jo pappan, med sine handlinger, at det er reit å slå hvis man er sint.

[Tiit]

Helt ærlig høres du i overkant naiv ut. Du har en temperamentsfull mann som lar sitt sinne gå ut over deg og barnet både fysisk og verbalt. Han høres ikke ut til å være interessert i å diskutere barneoppdragelse med deg, og han har samfunnets normer de.r dere bor på "sin side". Jeg høres kanskje pessimistisk ut, men jeg tror du vil ha store vansker med å nå frem til ham. Det betyr ikke at du ikke skal prøve, men du må være realistisk på hva du kan oppnå, og du må tenke at en barndom går fort. Gutten din har ikke mange måneder og år som han kan bruke på at faren skal bruke ham som frustrasjonsvegg. Barn kan på ulike måter ta alvorlig skade av uforutsigbare voksne som kremker dem på ulike vis, særlig når det er den de skal kunne stole mest på. Ønsker deg lykke til med utfordringene fremover. Jeg håper du ikke kompromisser i forhold til din sønns trygghet, og hans videre utvikling.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Det er galt av din mann å skrike, skjelle og slå både overfor deg og dine barn.

Men hva er det du gjør? Du går i mellom og undergraver fars autoritet mens ungen ser på. Det må du faktisk slutte med med en eneste gang, hvis du skal ha håp om at barnet kan få et godt forhold til begge sine foreldre. Når situasjonen er avsluttet kan du ta din mann til side og spørre hvordan denne situasjonen kan løses på en annen måte, hva barnet lærer om å slå når straffen for å slå er å bli slått, etc.

Jeg synes også at å straffe et barn som har et uhell (med vannflaske på et bord) er betegnende for din manns totale mangel på beherskelse. Hva gjør han hvis en av hans mannlige venner velter en flaske på et bord, starter en slåsskamp? Hvis det er samme (gale) straff for uhell og for ulydighet, hvordan skal da barnet lære å være lydig - det det lærer er at det ikke en gang er vits i å prøve.

Og så var det deg. Du har allerede funnet deg i alt for lenge å bli skjelt ut for lite og stort fordi mannen din har italiensk lunte. Han gjør også dette foran ungene. Det er helt uholdbart både at han skjeller deg ut (slår han og ...) men enda verre at han gjør det foran ungene. Det gjør både deg og ungene til offer og skaper en mur mellom han og dere og det er HAN som bygger den muren. Du sier at han er en god far ... interessant. De som blir slått sier det samme: når han ikke slår er han verdens beste mann.

Det du egentlig sier er at mannen din er to personligheter, og du elsker den ene delen og misliker (hater?) den andre. Hvordan ville det vært hvis du elsket hele mannen og ikke din idealistiske drømmemann som ikke gjør det du ikke liker? Finnes han? Kan han graves frem?

DU kan ikke endre en voksen mann, det må han gjøre selv. Men du kan endre deg selv, og det du skal og må gjøre med en gang er å si klart fra at du ikke aksepterer å bli skjelt ut (slått?) lenger. Når situasjonen igjen oppstår - gå vekk. Det er vanskelig å skjelle og smelle uten tilskuer. Når situasjonen har roet seg, be han forklare i rolige ord hva som var galt og dersom han overreagerte på en bagatell så sier du det.

Det er også viktig å ha en felles holdning for dere to angående hva slags disiplinering andre skal gjøre overfor deres barn. Hvorfor var det nødvendig for en annen å lugge? Reagerte ikke dere på skubbingen? For meg er det unaturlig å disiplinere andres barn når foreldrene er tilstede og er oppe i og reagerer selv på situasjonen. Fortell deres venner at dere snakker til deres barn selv, og at lugging, klapsing og lignende gjør dere ikke.

[adriana7]

Hei. Takker for alle svar, det gav meg litt aa tenke paa.

Jeg vet jeg er en smule naiv eller kanskje godtroende er et bedre ord. Jeg tror alltid at alt skal ordne seg, og jeg har alltid stolt 100 % paa andre mennesker.

Naa vet jeg jo litt bedre, i og med at ingenting endrer seg noe saerlig, og jeg har naa 8 aar sammen med han som erfaring..

Jeg er 100% klar over alt som har med fysisk avstraffelse, skriking, skjefting, urettferdig utskjelling, etc. Jeg VET jo selvfoelgelig selv at det er grusomt for gutten om han ser at faren kjefter paa meg. Det skjer ikke hele tiden, men innimellom. Og det er jo naa problemet. Jeg trodde nemlig blindt paa endring, at bare... bare et eller annet ville skje med meg eller han, saa ville ting endres.

Naa ser jeg at JEG maa endre meg. OG det har jeg gjordt. For det foerste blander jeg meg som sagt saa lite som mulig mellom han og barna. Jeg proever aa skille mellom mitt forhold til han, og hans forhold til barna. Det var vel et slags forsoek paa aa " beskytte" barna, siden jeg selv hadde opplevd mannen min som urettferdig sint paa meg.

For det andre saa har jeg blitt sterkere selv, og jeg gaar hver gang han hisser seg opp. Saa tar jeg det opp ved en passende anledning. Dette gjoer at familie-situasjonen i stor grad er ok. Han leoper jo ikke etter meg med hyttet neve heller.. og han har ALDRI slaatt. Vet ikke hvor dere fikk det fra.

Saa lenge jeg viker unna konfrontasjon, saa gaar det.

MEN. Jeg kan jo ikke la vaere aa ta opp ting hele livet!

Foeler iblandt at dette blir som et gammeldags ekteskap, hvor mannen bestemte og kvinnnen nikket samtykkende eller bare sang en sang..

Tiit: ble litt truffet av det du skrev. Det oppsummerte egentlig litt hvor jeg er naa. JEg foeler selv at jeg er ved et veiskille. JEg er nemlig ikke saa knyttet til mannen min lenger som jeg var, og detfor klarer jeg aa se ting klart. Samtidig saa er jeg glad i han, og vil gjerne det skal gaa.

Men du har helt rett i at han ikke er saerlig interesset i aa snakke sammen.

Helt aerlig, hadde dere vurdert en skilsmisse ( paa lang sikt) hvis ingenting endres? Naa tenker jeg i forhold til barna foerst og fremst. Hva er egentlig best, og hva er verst? VI har det jo bra og. Foeler meg saa slem og uaerlig som leker med slike tanker, men slik blir det jo naar jeg aldri naar frem....

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg ville nok vurdert skilsmisse hvis skriking og slåing av barn ikke opphørte.

Men du skal være forsiktig med å true med det. Det blir fort tomme ord hvis du ikke mener alvor.

Skilsmisse gir også to andre alvorlige konsekvenser: Hvor skal du bo? Hvis du flytter tilbake til Norge med barna får ikke faren se dem, og det er en ganske hard konsekvens. Kan du fortsette å bo i Italia ved et brudd. Den andre konsekvensen er at du ikke har noen kontroll over hvordan han disiplinerer barna under samvær.

Jeg ville forsøkt å appelere til mannen først om å prøve alternative løsninger til disiplin.

Og nei, du skal ikke gå gjennom livet med bøyd nakke i frykt for kjeft. Tydeligvis har din taktikk hjulpet fordi det ikke skjer så ofte lenger, nå kommer det neste skrittet - det å si han i mot og så gå når kjeftingen og smellingen begynner.

Det er godt at han ikke slår deg. Håper han kan få hjelp av deg og andre til å slutte å slå barna også.