Frusterende hverdag.

[Gjest Frustert frue]

Hei.

Jeg lever i et forhold som jeg er usikker på om er det beste for meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men er godt å bare få "luftet tankene" sine litt, og få høre noen andres synspunkter på ting og tang.

Jeg og samboeren bor et lite sted utenfor Oslo der hvor vi ikke kjenner noen.

Når vi ble sammen bodde jeg i Oslo hvor jeg hadde noen bekjente fra jobb og en annen god venninne som det ble noe krøll med, så henne jeg har ikke kontakt med den dag idag.

Jeg har nå blitt arbeidsledig, så noe sosialt liv har jeg faktisk ikke.

Min familie bor lang vekk, og hans familie litt nærmere.

Vi hadde planer om å flytte til hans hjemsted når jeg var gravid, men jeg spontanabortere og siden ble alle planene vi la i den tiden lagt på is.

Samboeren jobber for en selvstendig næringsdrivende i oppstartsfasen og jobber derfor ekstremt mye, og når han er hjemme sitter han som oftest ved PCn og spiller.

Han er ekstremt sjalu og blir irritert hvis jeg sender sms med venner eller lignende. PCn sitter jeg kun ved når han er på jobb.

En vanlig dag er gjerne at han drar på jobb 07 og kommer hjem kl 20.

Jeg skal gjøre alt husarbeid og stå for all handling. Dette gjelder forsåvidt også når jeg jobber.

Han legger seg etter meg og står opp før meg.

I sommer var han mye borte på jobb, og når jeg fikk muligheten til å reise hjem noen dager grep jeg den. Da ble han sur siden hadde tenkt seg innom leiligheten vår 1 time den ene dagen. Da var det 3 dager til vi fikk se hverandre igjen.

Han er også ekstremt påståelig og det nytter ikke diskutere med han, uansett hva det gjelder.

Hadde dere orket å hatt det slik lenge?

Hvordan skal jeg få han til å forstå hvordan det kjennes for meg å sitte slik som jeg gjør?

Vi er forresten bare 22 år.

[vilja]

Tror du det blir bedre om dere får barn?

-Nix! Been there, done that.

Han høres egoistisk ut, og en smule stresset, og veeeeldig barnslig.

Gutter er senere utviklet enn jenter. Høres ut som om han mener du skal stille opp for han uasett. Hna vil ha hushjelp, ikke kjæreste.

Hadde han stilt opp for deg slik du gjør for han?

l

Ta en pause i forholdet og date han istedet/vær kjærester.

ulig han får øynene opp hva han driver med. Ta en prat, om det faller tilbake i gamle frmer, så ville jeg ha avsluttet forholdet.

Man skal ikke være sammen med noen man ikke har det bra sammen med.

[Gjest *Mim*]

Er du glad i ham?

Tror du han er glad i deg?

Tror dere trenger å snakke sammen om hvorfor dere egentlig er sammen. Hvis dere ikke gjør noe godt for hverandre, er det liten vits i. Men det er også mulig å lete fram forelskelsesgnisten - hvis dere virkelig vil.

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd å snakke med han flere ganger, det ender alltid med at han sier han er lei for det, at han ikke oppfattet at jeg føler det slik og at han elsker meg over alt på jord. Så går det 4 dager og vi er tilbake til gamle vaner.

For å være ærlig så vet jeg ikke om han er glad i meg, eller om han bare er så eiesyk at han vil ha meg der for å unngå at jeg er med noen andre.

[vilja]

Han lar forholdet skure og gå, høres det ut som om på meg.

Du kan jo bare flytte ut. Han eier deg ikke. Du kan gjøre som du vil. Du vil føle at du har gjordt det rette. Kongelige skiller seg i hytt og pine de også. Hvorfor kan du ikke bare gå ut døra?

Jeg heier på deg.

[Jade]

Om jeg hadde orket å jobbe + være husmor - alene hjemme hele dagen? Om jeg hadde orket å ikke få reise hjem til familien min en helg han skulle bort, tilfelle han skulle hjem en time (har han ikke nøkkel selv)? Hadde jeg orket en samboer som var unaturlig sjalu? Nei, absolutt ikke! Da måtte jeg virkelig vært kjempeglad i han.

Har dere overhodet noe tid sammen? Og koser dere dere den tiden? Du også? Er det så fantastisk at det veier opp mot alt det negative?

[lulle]

Hva er motivasjonen din for å forsette forholdet?