Ensom i forholdet

[Gjest Utlogget nå]

Jeg sitter her i en situasjon som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe. Det kan nok ikke karakteriseres som et stort, alvorlig problem, men det plager meg alikevel.

Jeg og samboer har det igrunnen veldig, veldig bra, bortsett fra en ting. Jeg er en person som tenker "vi", mens han tenker "jeg" (om seg selv altså).

Jeg har lyst til å gjøre ting sammen med ham, dra på kafe, reise et sted, gå en tur, besøke venner, dra i badeland, ta en fest, gå ut på byen. Helt normale ting som de fleste par pleier å gjøre sammen nå og da.

Dette behovet føler ikke han i det hele tatt. Når vi er hjemme sammen, er han veldig kjærlig og alt er supert. Men så drar han, og jeg sitter igjen hjemme alene. Hver gang.

En ting er at han jobber veldig mye (har en kreativ jobb uten så mye faste jobbtider), noe som i utgangspunktet er greit. Men når han i tillegg skal gjøre så mye sammen med de 2-3 kollegene sine, utenom arbeidstid, blir det litt kjipt syns jeg. Det er ikke noe galt i at han gjør ting sammen med dem. Problemet for meg er at han aldri vil ha meg med. Han spør aldri om jeg har lyst til å være med dem, og jeg vet at de ikke har noe i mot meg. Det såreste er at sammen med dem, så gjør han ting som han har nektet å gjøre sammen med meg, fordi han ikke liker det/har lyst. Som å dra i badeland, hvor de er akkurat nå. Jeg har spurt mange ganger tidligere om vi ikke kunne dra dit, men nei.

Disse tingene gjentar seg også med vennene hans. De er et trekløver som henger mye sammen, og han er hos en av dem minst en gang hver uke, oftest flere ganger. Dette er det heller ingenting galt med, selvfølgelig skal en mann få være med vennene sine! Det som skurrer er at jeg aldri blir inkludert. Jeg har bare vært hos en av dem, og sist jeg var der var på nyttårsaften.. Har sett dem kanskje 4-5 ganger i år.

Jeg føler meg kjip som ikke liker at han "har et liv". Det har kanskje mye å gjøre med at jeg ikke har så mange venner her i byen selv, jeg har to venninner som jeg jobbet med tidligere, vi treffes et par ganger i mnd. Det blir mye hjemmesitting, og det forsterkes så fælt at jeg "ikke har et liv". Hehe..

Når vi er ute blant folk, nekter han å holde hender, det er visstnok teit. Men det er greit, ikke alle liker det. Men et lite tegn på affeksjon, slik at folk kan skjønne at vi faktisk er sammen, er vel ikke for mye å forvente? Ikke at vi er så mye ute alikevel, ute på byen har vi vært sammen hele 1 gang på 1 år.

Jeg prøver å bite det i meg, og det har gått ganske bra inntil nylig. Nå er det slik at han ser det i ansiktet mitt hver gang han drar for å gjøre ting, stemningen er rar og begge vet at noe er galt. Vi må selvølgelig snakke om dette snart, fordi jeg er lei meg og han er sur pga dette.

Jeg har sagt ifra om at det hadde vært kjekt å bli inkludert innimellom, aldeles ikke hver gang, men nå og da. Jeg har spurt om han skjemmes over meg, men da blir han lei seg og sier at selvfølgelig er han ikke det. Når han så ser at jeg blir trist hver gang han stikker, hvorfor gjør han ikke noe med det? Vi er begge oppegående folk med utdannelse og gode jobber, og de sosiale antennene fungerer slik de skal (virker kanskje ikke slik, men..).

Jeg må kanskje begynne å mase litt mer, stå mer på krava. Kolleger og kompiser sier hopp, og han hopper. Jeg spør pent, men ikkeno skjer.

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt, tusen takk til de som har orket å lese alt. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare få skrevet det ned, og kanskje noen innspill på om det er meg det er galt med, eller om det er naturlig å reagere på dette. Er jeg urimelig?

[Jigva]

Først: La meg bare si at å holde hender er det mange som ikke liker å gjøre hele tiden. Er litt sånn selv til perioder og det har ikke noe med mine følelser for samboer for de er der og de er STERKE.

Ellers for inkluderingsproblematikken:

Jeg kan se begge sin side på dette.

Det er ofte ikke så enkelt å inkludere kjæresten i alle aktivitetene man gjør sammen med tidligere venner. mange synes kanskje det er greit å ha den delen for seg selv. Ikke vet jeg.. for venner så er det jo ofte også slitsomt å på død å liv skulle tilbringe masse tid med kjæresten til kameraten eller venninna bare fordi de er sammen med denne personen.

Men, hva om du istedet arrangerte en fest eller noe der du ber dine venner og hans venner. På den måten kan det kanskje bli en mindre formell måte å bli kjent med dem på og i mine øyne er det en fin måte å vise kjæresten din at du liker vennene hans og vil at de skal være en del av deres begges liv.

Hvem vet, kanskje det kan bidra til at han lettere klarer å sveise kjæreste-verden og venne-verden litt mer sammen??

[Gjest TS]

Takk for svar Jeg er også enig i at man ikke på død og liv ikke skal drasse kjæresten med overalt, men det er heller ikke det jeg ber om. Det finnes mellomting. Og hva med disse kollegene hans da, han begynte jo i den jobben i vår, og han kjente dem ikke fra før, ergo er jeg ikke en inntrenger i deres etablerte relasjon.

Jeg har prøvd å arrangere noe sånt som du foreslår, uten hell. Vennene hans har vært her 2 ganger siden vi flyttet inn for over 1 år siden. Det er visst bare sånn det er med den saken..

Om jeg en sjelden gang får venner på besøk, så stikker han ut. Jeg sier til ham at jeg vil jo ha ham her, men det hører han ikke på.

Det skal visst ikke være enkelt Men snart må jeg si noe - ellers tror jeg at jeg blir gal.

[AnetteR]

Vi er også veldig opptatt på hver vår side, både med masse overtid, trening, venner, frivillig arbeid og andre aktiviteter. I perioder går det i ett. Dette er ganske gjensidig, men vi er også enige om å prioritere hverandre. Så vi har bestemt at vi skal ha minst en "kjærestekveld" i uka. Det vil si at vi gjør noe spesielt sammen. Her teller det ikke å sitte hjemme foran TV'en. Vi kjøper teaterbilletter, går ut og spiser og liknende. Vi er også flinke til å gå en lang tur sammen på søndagene, da har man jo litt bedre tid. Vi drar også relativt ofte på kjæresteweekend, enten i Norge eller til byer i Europa. Her er det forbud å ta med labtopen=)

Og etterhvert som vi har vært sammen noen år, og flere i vennegjengene også ble gift, ble det jo slik at "mine og dine venner" ble "våre venner". Når man blir eldre, og venner også får partnere, blir det mer og mer vanlig å gjøre ting som par. mens vi de første årene vi var sammen gikk det mye i "jeg skal på fest dit, og du skal på fest dit", er det nå skjelden den ene skal i middag eller på fest alene, med mindre det er jobbrelatert.

Jeg vet ikke om det hjalp, situasjonen er jo en del annerledes enn din, men det var mine tanker rundt det å være to i et forhold....

[Gjest TS]

Takk for innspill, jeg syns det høres ut som dere har en veldig fin løsning på situasjonen deres, og en gjensidig forståelse.

Jeg skulle bare ønske at jeg også følte at vi er to i forholdet vårt. Det kjennes mer ut som om jeg er i et forhold, og han er singel, hehe..

[sodapop]

Om min mann aldri hadde ønsket å finne på noe som helst med meg, bortsett fra å være sammen hjemme, så hadde jeg blitt usannsynlig fornærmet!

Det er veldig lett å ta vare på sine egentid med venner samtidig som en prioriterer den personene som "liksom" skal bety mest for vedkommende,kjæresten. Det ene utelukker ikke det andre.

Som par så vil jeg tro at litt av vitsen med å være sammen er et oppriktig ønske og behov for å være sammen både til hverdag og fest.Ikke alltid, men ofte nok.

Om alt det kjekke skjer sammen med kompiser og kjæresten hjemme tar seg av all kos og that`s it, så har dere ikke store grunnlaget for et videre samliv. Hva skal dere snakke om om dere aldri finner på ting sammen? Alt det kjekke han gjør med kompisene?

Jeg har forståelse for at noen ikke er veldig på å vise følelser. Men jeg synes det er rart når voksne mennesker ikke klarer å vise det minste tegn på kjærlighet når partneren er med. Det koster ikke mye å gi en klem,et kyss eller å stryke deg litt over ryggen i to sekunder.

Ikke vil han finne på noe med deg og ikke viser han følelser for deg når dere er med andre,noe dere ikke er ofte.......

Det er lett å være den perfekte partner når en bare behøver å være det i den "perfekte boblen" som hjemmet er. Jeg hadde ikke orket å være sammen med en som heller ville være med venner enn med meg og som ikke ville inkludere meg i festligheter, som hovedregel.

[Gjest Gjest]

Om min mann aldri hadde ønsket å finne på noe som helst med meg, bortsett fra å være sammen hjemme, så hadde jeg blitt usannsynlig fornærmet!

Det er veldig lett å ta vare på sine egentid med venner samtidig som en prioriterer den personene som "liksom" skal bety mest for vedkommende,kjæresten. Det ene utelukker ikke det andre.

Enig i dette. Vi har nok hatt noe av det samme problemet som trådstarter i begynnelsen etter at vi flyttet sammen. Begge var uerfarne med å bo sammen med noen, og i overkant egoistiske. En løsning som fungerer for oss er at vi prøver å si ja til den andres forslag - "nei" er ikke greit med mindre man har gode grunner eller virkelig ikke lyst. Som oftest blir det jo hyggelig, selv om jeg her om dagen var sur fordi han ikke orket å dra på en konsert vi hadde snakket om, har vi likevel gjort mye sammen i det siste.

Selvfølgelig kan man i en travel hverdag få lite tid til hverandre, eller den ene kan ha mer behov for å finne på ting med kjæresten enn den andre. Men å "alltid" si nei - det er dårlig gjort, synes jeg. Du kan si at dere har det bra så lenge dere er sammen hjemme - men det ligger jo under at det ikke er bra at han aldri vil inkludere deg. Man kan ikke amputere store deler av forholdet for at det skal være bra, evt må man gjøre en vurdering av hvor store deler man kan klare seg uten.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Jeg sitter her i en situasjon som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe. Det kan nok ikke karakteriseres som et stort, alvorlig problem, men det plager meg alikevel.

Jeg og samboer har det igrunnen veldig, veldig bra, bortsett fra en ting. Jeg er en person som tenker "vi", mens han tenker "jeg" (om seg selv altså).

Jeg tror kanskje at det er du som burde forandre deg litt på dette med å tenke "vi". Det er kjempe lett og havne der du er nå, tenke "vi" og det skal du ikke skamme deg over. Men du burde være villig til å ofre noe, forandre deg i et forhold. Og når det kommer til akkurat dette, ville jeg ha valgt å forandre meg. Jeg ville heller tenkt "eg"enn "vi", for det er jeg som skal gjøre meg selv lykkelig og hel. Ikke han. Skjønner du?

Jeg har lyst til å gjøre ting sammen med ham, dra på kafe, reise et sted, gå en tur, besøke venner, dra i badeland, ta en fest, gå ut på byen. Helt normale ting som de fleste par pleier å gjøre sammen nå og da.

Dette behovet føler ikke han i det hele tatt. Når vi er hjemme sammen, er han veldig kjærlig og alt er supert. Men så drar han, og jeg sitter igjen hjemme alene. Hver gang.

Da synes jeg at han burde møte deg litt på hallveien her. Å gjøre slike ting som et par er en sunn holdning, spør du meg. Dra og oppleve ting. Men jeg ville en dag ha spurt hna "Jeg tenker at jeg skal reise til en venninne. Vil du være med?" Svarer han nei, så si "Ok". Så ville jeg ha satt meg ned å skaffet meg en billett til meg selv. Mens du er borte, koser du deg. Han vil kanskje mer skjønne at han kanskje vil være endel av ditt liv om du tar mer ansvar for at du skal kose deg og ha det gøy? Hent billetten:) Gå en tur alene når han ikke vil være med. Dra til badeland.

En ting er at han jobber veldig mye (har en kreativ jobb uten så mye faste jobbtider), noe som i utgangspunktet er greit. Men når han i tillegg skal gjøre så mye sammen med de 2-3 kollegene sine, utenom arbeidstid, blir det litt kjipt syns jeg. Det er ikke noe galt i at han gjør ting sammen med dem. Problemet for meg er at han aldri vil ha meg med. Han spør aldri om jeg har lyst til å være med dem, og jeg vet at de ikke har noe i mot meg. Det såreste er at sammen med dem, så gjør han ting som han har nektet å gjøre sammen med meg, fordi han ikke liker det/har lyst. Som å dra i badeland, hvor de er akkurat nå. Jeg har spurt mange ganger tidligere om vi ikke kunne dra dit, men nei.

Da ville jeg blitt veldig skuffet, og reagert som deg. Hvorfor blir jeg ikke inkludert i noe, og jeg har snakket om badeland ofte!

Jeg ville snakket med han, skikkelig.

Disse tingene gjentar seg også med vennene hans. De er et trekløver som henger mye sammen, og han er hos en av dem minst en gang hver uke, oftest flere ganger. Dette er det heller ingenting galt med, selvfølgelig skal en mann få være med vennene sine! Det som skurrer er at jeg aldri blir inkludert. Jeg har bare vært hos en av dem, og sist jeg var der var på nyttårsaften.. Har sett dem kanskje 4-5 ganger i år.

Jeg føler meg kjip som ikke liker at han "har et liv". Det har kanskje mye å gjøre med at jeg ikke har så mange venner her i byen selv, jeg har to venninner som jeg jobbet med tidligere, vi treffes et par ganger i mnd. Det blir mye hjemmesitting, og det forsterkes så fælt at jeg "ikke har et liv". Hehe..

Synes det er naturlig å føle negativt om at han har et liv, hvis man er den som blir ensom og ikke inkludert.

Når vi er ute blant folk, nekter han å holde hender, det er visstnok teit. Men det er greit, ikke alle liker det. Men et lite tegn på affeksjon, slik at folk kan skjønne at vi faktisk er sammen, er vel ikke for mye å forvente? Ikke at vi er så mye ute alikevel, ute på byen har vi vært sammen hele 1 gang på 1 år.

Jeg prøver å bite det i meg, og det har gått ganske bra inntil nylig. Nå er det slik at han ser det i ansiktet mitt hver gang han drar for å gjøre ting, stemningen er rar og begge vet at noe er galt. Vi må selvølgelig snakke om dette snart, fordi jeg er lei meg og han er sur pga dette.

Jeg har sagt ifra om at det hadde vært kjekt å bli inkludert innimellom, aldeles ikke hver gang, men nå og da. Jeg har spurt om han skjemmes over meg, men da blir han lei seg og sier at selvfølgelig er han ikke det. Når han så ser at jeg blir trist hver gang han stikker, hvorfor gjør han ikke noe med det? Vi er begge oppegående folk med utdannelse og gode jobber, og de sosiale antennene fungerer slik de skal (virker kanskje ikke slik, men..).

Jeg må kanskje begynne å mase litt mer, stå mer på krava. Kolleger og kompiser sier hopp, og han hopper. Jeg spør pent, men ikkeno skjer.

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt, tusen takk til de som har orket å lese alt. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare få skrevet det ned, og kanskje noen innspill på om det er meg det er galt med, eller om det er naturlig å reagere på dette. Er jeg urimelig?

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri giddet å bli behandlet sånn av kjæresten min. Jeg ville spurt hvorfor i all verden han ikke vil dra på Badeland med meg. Jeg tror kanskje at dette bare fortsetter fordi du på en måte finner deg i det. Du setter ikke foten ned. Når jeg er i et forhold forventer jeg å bli behandlet litt som "dronning" i blant - at mannen viser at han synes han er heldig som har meg. At han er stolt av meg. Nettopp noe av det du sier du savner. Så for meg høres det ikke ut som han er den rette. Du trenger noen som viser at han er stolt av deg, vil dele opplevelser sammen med deg og vise at du er er hans utvalgte. Så tror nok jeg ville tatt en god "pause" fra denne mannen. Det skal vel mye til for at han skjerper seg, men kan aldri vite om han tar til vett om han skjønner alvoret...

[Cata]

Skjønner så absolutt at du er i ferd med å bli "sur", for det må være frustrerende å bli tatt så lite hensyn til i det sosiale. Ser ikke annen råd enn at du får sette foten ned og prøve å forhandle deg fram til i allfall noe "kjærestetid" siden han ikke ser ut til å skjønne at dere av og til må være "vi" også, ikke bare "han" og "du".

Har du noen interesser som kan gjøre at du går ut alene i blant også (mener ikke fest eller pub-liv, men mer hobbyer) ? Alenetiden ville trolig føles mindre slitsom om du hadde dine ting også, på lik linje med at han har sine. Men igjen - skjønner godt at du har lyst til å bli tatt mer hensyn til.

Hvis han fremdeles ikke vil høre selv om du setter foten ned og sier kraftig fra, så ville i allfall jeg tenkt alvorlig over om jeg hadde orket å ha det slik i overskuelig framtid hvis jeg var i din situasjon.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Da synes jeg at han burde møte deg litt på hallveien her. Å gjøre slike ting som et par er en sunn holdning, spør du meg. Dra og oppleve ting. Men jeg ville en dag ha spurt hna "Jeg tenker at jeg skal reise til en venninne. Vil du være med?" Svarer han nei, så si "Ok". Så ville jeg ha satt meg ned å skaffet meg en billett til meg selv. Mens du er borte, koser du deg. Han vil kanskje mer skjønne at han kanskje vil være endel av ditt liv om du tar mer ansvar for at du skal kose deg og ha det gøy? Hent billetten:) Gå en tur alene når han ikke vil være med. Dra til badeland.

Enig. Jeg ville funnet en billett og dratt selv. Tror du er hjemme, mens han har det gøy. La oss snu det om- la han bli igjen. Synes du burde spørre "Blir du med å gå tur?", "Neivell. Da stikker jeg : )"

"Blir du med til badeland?" "Neivell, jeg får stikke jeg da"... Og reis til din venninne, besøk henne alene.

Han vil merke at du ikke er hjemme lenger, men at når han ikke blir med- er han igjen der. Du har dratt for å gjøre det du vil.

Etterhvert kan du la være å spørre om han skal bli med ut på tur... Når han kommer hjem etter å ha vært borte, kan du være ute- i badeland, på tur, på cafee ellernoe. Har du ikke noen å gå på cafee med, sett deg ned med en avis og kos deg alene.

Ikke sikker på at dette er det beste forholdsrådet jeg har klart å fått frem over min tid, men jeg tror at du må bli mer selvstendig og oppleve/finne personligheta di igjen.

At problemet ikke er løst hvis han finner på mer med deg?

Start med deg selv og gjør de tingene du vil at dere to skal gjøre som et par

[Starkitten]

Jeg føler med deg

Jeg hadde det også slik med kjæresten/samboeren min. Han inkluderte meg aldri og det eneste vi gjorde sammen var å se på tv, gå på kino eller ut å spise, noe jeg synes var kjedelig og jeg ble lei meg pga han gjorde alt mulig med vennene sine, mens han bare ville være hjemme og slappe av med meg.

Jeg tok det opp mange ganger, men min var slik som din at han bare tenkte "meg" og ikke "vi"

Noen få ganger i løpet av årene "holdt han ut" å være på vors med meg og mine venner, før han plutselig fikk en kamerat til å hente seg.

På 30 års dagen hans sa han at han ikke skulle feire...viste seg i ettertid at han hadde hatt burs vors hjemme med venner og jeg var ikke invitert. Skal si at jeg tror ikke jeg er over det sviket der.. han unnskyldte seg senere med at jeg ikke likte vennene hans...noe som ikke stemte...

Jeg kan ikke gi deg noen råd egentlig. Jeg er bare glad for at jeg kom meg vekk fra han til slutt. Han såret meg konstant med sin oppførsel og nå vet jeg virkelig hva jeg ikke vil ha hos en ny kjæreste!

Jeg håper dere finner frem til en enighet =)

[Jade]

Først; du må få deg et liv! Opp av sofaen og ut!

Finn deg noen nye veninner, bli med på noen fritidsaktiviteter. Hvis ikke kjæresten din vil være en del av livet ditt, så er det nok av andre som vil det!

Hvis samboeren min ville finne på ting med andre, men aldri med meg, ville jeg absolutt tatt det personlig. Hvis han ikke hadde noe god forklaring, ville jeg tolket det som at han ikke hadde likt meg, og seriøst revurdert forholdet!

[Gjest TS]

Tusen takk for mange kjempefine og konstruktive svar! Jeg føler at jeg har fått bekreftet mine egne tanker nå, at jeg ikke er helt urimelig som blir irritert og lei meg, men at jeg må ta tak i det.

Tenker at det blir en kombinasjon av det å snakke med ham, samt å gjøre mine egne ting. Om jeg så skal sitte alene på en benk i parken i styggværet, så får det bare være!

Faren med å gjøre mange slike ting alene, er jo at han syns at det er kjempeflott at jeg finner på noe, og tror at alt da er i orden igjen.

Han inkluderte meg aldri og det eneste vi gjorde sammen var å se på tv, gå på kino eller ut å spise, noe jeg synes var kjedelig og jeg ble lei meg pga han gjorde alt mulig med vennene sine, mens han bare ville være hjemme og slappe av med meg.

Noen få ganger i løpet av årene "holdt han ut" å være på vors med meg og mine venner, før han plutselig fikk en kamerat til å hente seg.

På 30 års dagen hans sa han at han ikke skulle feire...viste seg i ettertid at han hadde hatt burs vors hjemme med venner og jeg var ikke invitert. Skal si at jeg tror ikke jeg er over det sviket der.. han unnskyldte seg senere med at jeg ikke likte vennene hans...noe som ikke stemte...

Har jeg skrevet dette selv? Kjenner at jeg blir helt forbanna på dine vegne, og så innser jeg at da burde jeg være litt mer forbanna selv også.

Nå blir det ikke mere kjære mor her i gården. En ting jeg også skal begynne med, er rett og slett å si "kult, kan jeg bli med?"

Tipper han får i gang hjerneaktiviteten når han skal finne på unnskyldninger på hvorfor jeg ikke kan være med.

Takk igjen, alle sammen

[Cata]

Tenker at det blir en kombinasjon av det å snakke med ham, samt å gjøre mine egne ting. Om jeg så skal sitte alene på en benk i parken i styggværet, så får det bare være!

Synes jeg ser det for meg. Havner du på parkbenkløsningen så husk regntøy så du ikke blir forkjøla attpåtil.

Lykke til. Håper kombinasjonen av de to tingene gjør susen så tilværelsen bedrer seg.

[Gjest Gjest]

Oii, d var som å lese om mitt eget forhold! Skjønner deg utrolig godt!

Min samboer på 33 ber meg heller aldri med på noe, med mindre d er fordeler (f.eks gjestelisteplass på en konsert), og d eneste vi gjør er å se på TV eller laste ned en film i ny og ne. Etterhvert har vi naturlig nok fått lite å prate om, og d føles ensomt og meningsløst.

Er fra en annen kant av landet og er i en alder hvor folk flytter heimatt med nystiftede familier - så d er bare tull at man lenger finner nye venner under hver stein. Da må man i såfall gå AKTIVT inn for d. f.eks en sosial hobby.(ikke så dumt)

Han er sammen med kamerater som han har vokst opp sammen med, de er patetisk macho...hehe, og kjærester ansees som "noen som er hjemme" og som er en pest og plage. Det som er litt morsomt da (frydefryde) er at flere og flere av kompisene har etablert seg med kone og barn - ergo færre "svirebrødre!

Har sluttet å sutre over at jeg sitter alene hver helg, har ofte gått ut på egen hånd. Skummelt i begynnelsen, men d går over, d er alltids noen av begge kjønn å skravle med! Jeg vet også sjelden hvor han befinner seg og han tar ikke tlf eller svarer på sms når han er ute med kara. Gjør han d er d fra toalettet...haha (d er faktisk sant!)

Her helt enig i at man svarer:Ok, men da går jeg ut og spiser selv, på kino, søndagstur osv. Men på en ikke-anklagende måte. Heller spøkefullt.

Du må spørre deg selv hvorfor du trenger den bekreftelsen at han f.eks holder deg i hånden...ta initativet og stryk ham over ryggen selv!

Ellers kvinnfolk, d er bare å innse d, menn er mye flinkere til å beholde sine venner selv om de er i et forhold, vi damer har en en tendens til å la fyren vår bli hovedinteresse, dessverre. Men selvsagt, kompromisser må til.

Deler man ikke opplevelser nå og da er d dødt løp i lengden. Samme regel gjelder jo også i vennskapsforhold.

D er d jeg tenker her og nå, midt i nattens mulm og mørke.

[Gjest Suppe]

Oii, d var som å lese om mitt eget forhold! Skjønner deg utrolig godt!

Min samboer på 33 ber meg heller aldri med på noe, med mindre d er fordeler (f.eks gjestelisteplass på en konsert), og d eneste vi gjør er å se på TV eller laste ned en film i ny og ne. Etterhvert har vi naturlig nok fått lite å prate om, og d føles ensomt og meningsløst.

Er fra en annen kant av landet og er i en alder hvor folk flytter heimatt med nystiftede familier - så d er bare tull at man lenger finner nye venner under hver stein. Da må man i såfall gå AKTIVT inn for d. f.eks en sosial hobby.(ikke så dumt)

Han er sammen med kamerater som han har vokst opp sammen med, de er patetisk macho...hehe, og kjærester ansees som "noen som er hjemme" og som er en pest og plage. Det som er litt morsomt da (frydefryde) er at flere og flere av kompisene har etablert seg med kone og barn - ergo færre "svirebrødre!

Har sluttet å sutre over at jeg sitter alene hver helg, har ofte gått ut på egen hånd. Skummelt i begynnelsen, men d går over, d er alltids noen av begge kjønn å skravle med! Jeg vet også sjelden hvor han befinner seg og han tar ikke tlf eller svarer på sms når han er ute med kara. Gjør han d er d fra toalettet...haha (d er faktisk sant!)

Her helt enig i at man svarer:Ok, men da går jeg ut og spiser selv, på kino, søndagstur osv. Men på en ikke-anklagende måte. Heller spøkefullt.

Du må spørre deg selv hvorfor du trenger den bekreftelsen at han f.eks holder deg i hånden...ta initativet og stryk ham over ryggen selv!

Ellers kvinnfolk, d er bare å innse d, menn er mye flinkere til å beholde sine venner selv om de er i et forhold, vi damer har en en tendens til å la fyren vår bli hovedinteresse, dessverre. Men selvsagt, kompromisser må til.

Deler man ikke opplevelser nå og da er d dødt løp i lengden. Samme regel gjelder jo også i vennskapsforhold.

D er d jeg tenker her og nå, midt i nattens mulm og mørke.