Gått fra typen...

[Gjest Gjest_Vimsa_*]

Akkurat nå har jeg skikkelig kjærlighetssorg... selv om det er JEG som har gjort de slutt..!! Og jeg sliter med masse blanda følelser. På en måte angrer jeg på alt jeg har sagt til ham, og på en annen side er jeg glad for å endelig bli kvitt han og at jeg burde ha gjort det for lenge siden. ER JEG NORMAL...??

Jeg er faktisk over 40 år, og husker visst ikke hvordan det var å være forelsket. Har nemlig vært gift i 17-18 år og fant meg en ny kjæreste i fjor. Har hatt et ganske stormende forhold med veldig sterke følelser men også mye skuffelser, misforståelser og nesten-brudd. Det har vært mye fram og tilbake, og jeg har hele tiden tenkt at det før eller siden vil ta slutt.

Vi er så forskjellige og det har blitt tydeligere etter hvert som vi har blitt bedre kjent med hverandre. Fornuften min sier at dette er ikke en mann for meg som jeg kan leve sammen med. Når jeg har vært på nippet til å avslutte forholdet og bare holdt avstand noen dager, har jeg vært helt knust og skjønt at jeg ikke kan leve uten han.... så går det en stund og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det slutt den gangen.

Jeg blir rett og slett forvirret av mine egne følelser. Uansett hva jeg gjør så angrer jeg i ettertid. Er veldig forelsket, men fornuften sier altså at dette forholdet ikke vil fungere fordi vi er så forskjellig og fordi jeg har opplevd så mange skuffelser fra ham, fordi jeg har så store forventninger til bl.a. turer og romantiske helger. Jeg er nok ganske krevende, og ønsker en mann som er romantisk og oppvartende og gir meg masse oppmerksomhet. Føler at han ikke kan gi meg dette og at han er skikkelig sær og treig i forhold til meg (som selvsagt er perfekt...neida.)

Dette ble visst litt langt, men ville egentlig bare høre om andre har slike følelser rundt forelskelse og kjærlighetssorg...

[Gjest Gjest]

Akkurat nå har jeg skikkelig kjærlighetssorg... selv om det er JEG som har gjort de slutt..!! Og jeg sliter med masse blanda følelser. På en måte angrer jeg på alt jeg har sagt til ham, og på en annen side er jeg glad for å endelig bli kvitt han og at jeg burde ha gjort det for lenge siden. ER JEG NORMAL...??

Jeg er faktisk over 40 år, og husker visst ikke hvordan det var å være forelsket. Har nemlig vært gift i 17-18 år og fant meg en ny kjæreste i fjor. Har hatt et ganske stormende forhold med veldig sterke følelser men også mye skuffelser, misforståelser og nesten-brudd. Det har vært mye fram og tilbake, og jeg har hele tiden tenkt at det før eller siden vil ta slutt.

Vi er så forskjellige og det har blitt tydeligere etter hvert som vi har blitt bedre kjent med hverandre. Fornuften min sier at dette er ikke en mann for meg som jeg kan leve sammen med. Når jeg har vært på nippet til å avslutte forholdet og bare holdt avstand noen dager, har jeg vært helt knust og skjønt at jeg ikke kan leve uten han.... så går det en stund og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det slutt den gangen.

Jeg blir rett og slett forvirret av mine egne følelser. Uansett hva jeg gjør så angrer jeg i ettertid. Er veldig forelsket, men fornuften sier altså at dette forholdet ikke vil fungere fordi vi er så forskjellig og fordi jeg har opplevd så mange skuffelser fra ham, fordi jeg har så store forventninger til bl.a. turer og romantiske helger. Jeg er nok ganske krevende, og ønsker en mann som er romantisk og oppvartende og gir meg masse oppmerksomhet. Føler at han ikke kan gi meg dette og at han er skikkelig sær og treig i forhold til meg (som selvsagt er perfekt...neida.)

Dette ble visst litt langt, men ville egentlig bare høre om andre har slike følelser rundt forelskelse og kjærlighetssorg...

Hva ikke gresset grønnere på den andre siden? Hm!

Er vel lettere å bli etterpå klok? må le litt hehe..

kunne likt å høre litt mere fra deg om dette.. hvordan du tenker ol..

[Gjest oktavia]

- Det du skriver om forventninger, har jeg selv tenkt mye på i det siste. Vi går rundt og forventer masse saker og ting fra kjæresten vår, som gjerne aldri blir noe av. Her gjelder det om å kommunisere på samme plan, tror jeg. Si rett ut at "i helgen har jeg lyst til det og det".

Mens det hele foregår kanskje bare inni vårt hode. Blant annet dette med romantiske turer og helger, som aldri blir slik vi forventer. Har selv gått rundt og forventet romantisk middag for to, uten at jeg har sagt det i klartekst. Hvordan kan menn vite hva vi ønsker oss,da, da?

Sier ikke at du ikke kommuniserer, bare tenker litt generelt rundt dette problemet. Fordi det tydeligvis er et problem i mange forhold.

Man må sette seg ned og tenke over hva man kan leve med og ikke, tror jeg. Det er enkelte ting man kan overse, andre ikke.

Hvis jeg merker at fyren ikke respekterer meg og mitt liv, min tid og mine behov, ja, da er vi på ville veier.

Men tror det koker ned til kommunikasjon når alt kommer til alt.

[Gjest Sisu]

For å tenke litt høyt her; Er det ikke ofte slik at man ikke kan endre andre, men at man kun kan endre seg selv...? Dessuten er det jo ingen som kan lese hva du tenker, du må si det høyt så de kan høre det isteden... Kanskje du rett og slett hadde hatt godt av å være alene og singel en stund, bli kjent med deg selv rett og slett?

[Nabodama]

Akkurat nå har jeg skikkelig kjærlighetssorg... selv om det er JEG som har gjort de slutt..!! Og jeg sliter med masse blanda følelser. På en måte angrer jeg på alt jeg har sagt til ham, og på en annen side er jeg glad for å endelig bli kvitt han og at jeg burde ha gjort det for lenge siden. ER JEG NORMAL...??

Jeg er faktisk over 40 år, og husker visst ikke hvordan det var å være forelsket. Har nemlig vært gift i 17-18 år og fant meg en ny kjæreste i fjor. Har hatt et ganske stormende forhold med veldig sterke følelser men også mye skuffelser, misforståelser og nesten-brudd. Det har vært mye fram og tilbake, og jeg har hele tiden tenkt at det før eller siden vil ta slutt.

Vi er så forskjellige og det har blitt tydeligere etter hvert som vi har blitt bedre kjent med hverandre. Fornuften min sier at dette er ikke en mann for meg som jeg kan leve sammen med. Når jeg har vært på nippet til å avslutte forholdet og bare holdt avstand noen dager, har jeg vært helt knust og skjønt at jeg ikke kan leve uten han.... så går det en stund og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det slutt den gangen.

Jeg blir rett og slett forvirret av mine egne følelser. Uansett hva jeg gjør så angrer jeg i ettertid. Er veldig forelsket, men fornuften sier altså at dette forholdet ikke vil fungere fordi vi er så forskjellig og fordi jeg har opplevd så mange skuffelser fra ham, fordi jeg har så store forventninger til bl.a. turer og romantiske helger. Jeg er nok ganske krevende, og ønsker en mann som er romantisk og oppvartende og gir meg masse oppmerksomhet. Føler at han ikke kan gi meg dette og at han er skikkelig sær og treig i forhold til meg (som selvsagt er perfekt...neida.)

Dette ble visst litt langt, men ville egentlig bare høre om andre har slike følelser rundt forelskelse og kjærlighetssorg...

Er det akkurat disse tingene som er problemet, så må du nok gå i deg selv. En finner ikke ALT i en mann, men hvis "grunnpakken" er bra, så er det et godt utgangspunkt.

Så får man finne de tingene man savner hos andre. (Mannen min er f.eks ikke den som prater mest, men det behovet får jeg dekket hos venninnene.)

Eller du får selv ta ansvar for at slike ting skjer, som turer, opplevelser osv.

Finner du en annen mann som har disse tingene du nevner, kommer han kanskje til kort på andre måter.

Du har kanskje for store forventninger, ja

[Gjest Gjest]

Dessuten er det jo ingen som kan lese hva du tenker, du må si det høyt så de kan høre det isteden...

Ingen kan lese dine tanker til en hver tid, men i et forhold må en forvente at partneren forstår deg godt nok til å skjønne hva du ønsker til en hver tid, selv om dette ikke er formidlet verbalt. Du må derfor ikke fire på dine forventninger til mannen i ditt liv, selv om det ikke er så mange som fyller kravene dine (menn er som regel ganske håpløse sånn).

[Nabodama]

Ingen kan lese dine tanker til en hver tid, men i et forhold må en forvente at partneren forstår deg godt nok til å skjønne hva du ønsker til en hver tid, selv om dette ikke er formidlet verbalt. Du må derfor ikke fire på dine forventninger til mannen i ditt liv, selv om det ikke er så mange som fyller kravene dine (menn er som regel ganske håpløse sånn).

Jaha, du anser menn som håpløse sånn sett, men likevel forventer du at menn uten videre skal forstå hva damer ønsker til enhver tid???? Og da selv om dama ikke sier noe om det??

Jøss!