Livet er hardt...

[Gjest Gjest]

Jeg er helt matt og har lyst til å bare dra herfra. Til et sted der jeg ikke bekymrer meg for de hjemme... Til et sted der de ikke kan kontakte meg.

Jeg bor allerede langt vekk fra familien langt oppi nord. Jeg kunne knapt bodd lenger sør i landet. Men jeg hører jo fra dem, besøker dem...

Far er alkoholiker. I perioder klarer han seg fint, og jeg er stolt og lettet. Men så faller det sammen og jeg er livredd for at kroppen hans ikke skal tåle mer. Jeg er så redd for å miste faren min at jeg får helt vondt av å tenke på det. Så jeg fortrenger det.

Bestemor begynner å bli gammel. Hun synes fryktelig synd på seg selv og legger aldri sjul på alle sine plager. Jeg synes det er godt å bo på andre siden av landet, når jeg hører hva mine søsken og andre i familien må høre på mens de er der. Hun forventer at folk skal stille opp, og gi og gi, mens hun selv fortsetter å syte og viser lite takknemlighet når folk går over stokk og stein for å hjelpe henne og ta vare på henne. Jeg synes ikke det er koslig å se henne når det er flere måneder siden sist. Gleder meg ikke til å besøke bestemor.

Den ene tanten min som bor nærmere meg, har vært inne og ute av psykiatrisk sykehus... Nå er det lenge siden sist, men i perioder virker hun skikkelig syk. Jeg skammer meg over oppførselen hennes når vi er sammen i offentligheten, og skammer meg over meg selv for at jeg føler det sånn.

Jeg har vært i 3 begravelser i løpet av 5 måneder. Den første var 93 år gammel og døde naturlig, den andre var 47 år gammel og døde av kreft. Den siste var 18 og tok sitt eget liv.

Noen andre jeg kjenner har nylig hatt lyst til å ta livet av seg. Hvorfor? Har de det fortsatt? Hva kan jeg gjøre for dem nå? Jeg har så mange tanker...

Hvordan takler jeg alt dette og mer? Jeg føler at jeg må hjelpe, men vet ikke helt hvordan... Jeg vil bare vekk fra det. Til et sted hvor bekymringene kan fortrenges i større grad enn nå... Og føler meg egoistisk for det...

Synes det virker som at alle har noen smågreier de sliter litt med, men rundt meg er det alltid et virrvarr av elendighet.

[Lissi]

Jeg skjønner deg så godt og jeg er også en slik person som bekymrer meg for alt. Jeg har familien oppi nord, jeg bor på Østlandet.

Min fatter sitter der oppe og drikker seg ihjel, min bestemor blir 88 år nå.

Jeg er langt unna, og bekymrer meg masse.

I allefall, jeg føler med deg og tror at alle har sine ting de sliter med.

Man føler at man ikke strekker til, når overalt. Samvittigheten gnager. Så mye at man ønsker bare å krype ned i hiet sitt der det er trygt, godt å stille.

Man kan ikke ta alle sine problemer på sin kappe. Du kan ikke være der for alle, selv om jeg skjønner at du føler du må gjøre mer.

Du må ikke være så hard mot deg selv.

Å prøv å legg samvittigheta på hylla.

Slike tanker som dette er bare tappende.

Trøste

[Olive]

Ville bare gi deg en klem

[jørnsi]