Flau over foreldrene

[Gjest Gjest]

Da du var barn, gjorde forene dine ofte ting du ble veldig flau over? I såfall hva?

Gjør du ofte ting som barna dine blir flau over? Hva da?

Er du (eller dine barn) ellers flau over foreldrene? Blir dere flau om du skulle treffe foreldrene ute når du er med venner eller si til noen at det er mine foreldre?

Bare lurer

[Gjest Gjest]

Ungene er så små at de ikke er flaue, enda...

Jeg selv var flau fordi jeg syntes ikke tingene til familien vår var fine nok. Det galdt bare materielle ting som hus og bil og sånt.

[Gjest Piper]

Jeg tror de fleste blir flau over foreldrene sine en eller annen gang, men for de fleste så går de heldigvis over. De som er flau over foreldrene sine som voksne, er ikke voksen i mine øyne. For som voksen aksepterer man at man er ulike, og foreldrene er foreldrene og en selv er en selv.

[AnetteR]

De gjorde meg aldri flau på noen måte. Men jeg husker det var noen år tidlig i tenårene det var veldig flaut å bli sett ute samme med foreldrene. På dagligvaren, på kino eller ut og spise, og i alle fall om familien var på søndagstur eller skitur. Nå i ettertid kan jeg ikke fatte hvorfor det var så flaut.

[Gjest Gjest]

Hehe!

Mamma er litt vimsete og snakker veldig høyt, og det gjør tanta mi også, så når alle er ute i offentligheten sammen blir både de lavmålte fedrene og oss søskenbarn ganske flaue. Egentlig bare veldig morsomt.

Sånn seriøst-flau blir jeg ikke, foreldrene mine er søte og kule og egentlig ganske like meg; naturlig nok.

[Amanlis]

Jeg var i grunn flau over mine foreldres eksistens. Det var ikke snakk om å gå sammen med dem utenfor husets fire vegger i en periode. Da gikk jeg noen meter foran eller bak dem. Stakkars.

Heldigvis gjorde ikke foreldrene mine noe nummer ut av dette, så det gikk over i løpet av noen måneder. I dag er jeg stolt av dem.

[Gjest Mora]

Jeg tror ikke foreldrene akkurat må gjøre noe flaut for at ungene synes det er flaut.

Min sønn vil ikke gå sammen med meg på storsenteret for eksempel. Ikke fordi jeg gjør noe som helst. Det er bare flaut i seg selv å gå sammen med mor eller far på senteret.

Og min sønn er 14 år.

[Nigo-san]

Som en i ledergruppa for et småguttelag, har det vært morsomt å følge utviklingen til gutta boys. Da vi startet og guttene var 5-6 år gamle, var det kjempestas å ha flest mulig heiamedlemmer på sidelinja. Og etterhvert som de blir større, blir det stadig flauere å ha en mamma som hopper opp og ned og roper "Brrraaa Lasse! Gå på! Heia Tertitten IL! Hurra for Tertitten IL!"

----->

Her om dagen overhørte jeg en gutt som truet med at moren ikke fikk være til stede hvis hun ikke sluttet å gaule sånn...

[Gjest Gjest]

Som en i ledergruppa for et småguttelag, har det vært morsomt å følge utviklingen til gutta boys. Da vi startet og guttene var 5-6 år gamle, var det kjempestas å ha flest mulig heiamedlemmer på sidelinja. Og etterhvert som de blir større, blir det stadig flauere å ha en mamma som hopper opp og ned og roper "Brrraaa Lasse! Gå på! Heia Tertitten IL! Hurra for Tertitten IL!"

----->

Her om dagen overhørte jeg en gutt som truet med at moren ikke fikk være til stede hvis hun ikke sluttet å gaule sånn...

Sånne mødre ser jeg stadig på kamper. Ofte har de ganske store unger, men for mødrene er de tydeligvis fortsatt veeldig små, og trenger masse trøst og støtte, spesielt hvis de faller og slår seg

[Gjest Gjest]

Jeg tror de fleste blir flau over foreldrene sine en eller annen gang, men for de fleste så går de heldigvis over. De som er flau over foreldrene sine som voksne, er ikke voksen i mine øyne. For som voksen aksepterer man at man er ulike, og foreldrene er foreldrene og en selv er en selv.

Helt uenig. Noen mennesker oppfører seg så rart at hvem som helst kunne blitt flau, også en voksen person. Og tror du ikke mange av disse menneskene har barn?

[Gjest *Mim*]

Jeg var forferdelig flau over foreldrene mine i tenåra. De var litt frikete, og jeg ønsket meg veldig A4-foreldre. Bare at de var i nærheten var nok...

[Gjest Gjest]

Ja. Far min hadde ikke vett til å gjemme bort pornoblader ol. Inviterte aldri med meg venner hjem for å si det sånn

[Saeria]

Jeg var forferdelig flau over foreldrene mine i tenåra. De var litt frikete, og jeg ønsket meg veldig A4-foreldre. Bare at de var i nærheten var nok...

Uff, ja. For min del gikk mye av det ut på at de var mye eldre enn andres foreldre, spesielt mamma. Dette ble klart for meg allerede på barnetrinnet. I tillegg holdt jeg på å dø på meg når mamma,som ikke var verdens flinkeste sjåfør, klarte å få bilen til å daue midt i et veikryss, og hun stresset og kavet verre på for å få den i gang. Jeg tror hun prøvde alle mulige løsninger for å få start på bilen, bare ikke de som var rasjonelle. Med en gang en mann kom og tok over bilen, startet den opp og motoren purret som en katt!

Jeg hadde lyst å DØ, så flau var jeg!

[Gjest kona]

Jeg var kjempeflau over mine foreldre, mine foreldre var alt for A-4 - typisk arbeiderfamilie med mor hjemme i forkle og far som leser avisen på sofaen, vær stille barn, far sover.

Til mine barn har jeg sagt at det er foreldrenes oppgave å gjøre barna flaue, det hender nemlig at de blir flaue over meg - uten at jeg helt forstår hvorfor?! Det er da helt normalt å gå og synge ute blant folk.

[Gjest Gjest]

Jeg var veldig flau over moren min som barn. Hun hadde store psykiske problemer, og det var veldig synlig at det var noe med henne. Hun så litt spesiell ut og hun virket sur og rar mot andre barn. Jeg ble også litt ertet på skolen i blant på grunn av dette.

Jeg kan likevel aldri huske at jeg ikke ville bli sett sammen med henne. Alle visste at hun var moren min uansett. I voksen alder sluttet jeg å være flau, selv om det har vært mange rare episoder i offentlighet. Jeg tror at de som ikke kjenner oss, tror at jeg er støttekontakten hennes når vi er ute sammen.

[Gjest Gjest]

Huff, jeg måtte le da jeg leste den siste setningen din... "Jeg tror at de som ikke kjenner oss, tror at jeg er støttekontakten hennes når vi er ute sammen." Det er kanskje synd å le, men jeg kunne ikke for det...tragikomisk.

Så bra at du er glad i moren din uansett. :-)

[Gjest Gjest]

Ja, jeg ble flau over foreldrene mine. Pappa var ikke flau for å lage scener hvis han var misfornøyd med kundeservicen, han ropte og veivet med armene, ofte sto bare folk og glodde på både han og oss andre, mamma syntes også at det var veldig flaut. Han skulle alltid ha alt helt perfekt, for han var så perfekt selv (trodde han). Han kom ofte med teite kommentarer og dumme vitser som han selv lo kjempehøyt av, og han syntes oppriktig at det var rart at ingen andre lo. Han hadde ofte helt feil reaksjon, han hadde litt korte antenner... Etterhvert badet eller dusjet han bare en gang i uka eller en gang hver 14. dag, da ble det flaut at han luktet svette og så gikk han med flekkete klær. Han lever, men jeg har ikke sett ham på flere år, tenkte han kunne ringe meg for en gangs skyld, det gjør han ikke... Og så var det dritflaut da han kjøpte en utrolig stygg bil som han selv syntes var kjempefin, en gammel, amerikansk bil som var gul og brun, fy f***. Han fikk ikke kjøre meg helt fram til skolen med den, ha ha.

Mamma skal alltid snakke med alle, hun _må_ prate med folk som hun kjenner eller som hun tror at hun kanskje kjenner igjen fra et eller annet sted... Det var veldig flaut før, nå bare går jeg videre eller hilser jeg også hvis det er noen jeg kjenner (gammel nabo eller noe sånt). Hun glemmer seg når hun har gjester eller er på besøk og promper, peller seg i nesa og bråker masse når hun snyter seg, går aldri på do for å gjøre sånne ting. Brukte lommetørklær gjemmer hun under sofaputene (!) og brukte plasttannpirkere legger hun på alle plane flater. Jeg har sluttet å bli flau over henne, det er ikke jeg som har oppdratt henne, jeg får passe på meg selv og eventuelle barn som måtte komme.

Jeg er selv obs på hvordan jeg oppfører meg, vil si at jeg har bedre manerer enn foreldrene mine. Jeg vet forskjell på hva man gjør hjemme og borte, og om det er grillfest med venner eller mer høytidelig selskap, f.eks. med jobb.