Hjelp

[Gjest Gjest_tna_*]

Hei,

vet ikke hvor andre steder jeg kan få hjelp,

så da prøver jeg her..

For ca. ett år siden ble jeg voldtatt av en bekjent i vennegjengen.

sliter ennå med det, og gikk til psykolog en stund, men følte ikke at det hjalp.

Vet ikke hva jeg kan gjøre for å greie å leve med det, eller komme meg videre.

Lurte på om det er noen i samme situasjon som kanskje jeg kan prate med?

Det som plager meg mest er at han ennå er en del av vennegjengen, noe som gjør at jeg ofte tviler på om vennene mine tror på meg. Har ikke anmeldt saken... Og sliter med å glemme det, eller komme meg videre.

Har vært i kontakt med flere psykologer og voldtektsentre, men jeg sliter visst med å fullføre eller få hjelp... Tenkte kanskje det kan hjelpe å prate med en som er i samme situasjon, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem...

[Gjest Gjest]

Hei,

vet ikke hvor andre steder jeg kan få hjelp,

så da prøver jeg her..

For ca. ett år siden ble jeg voldtatt av en bekjent i vennegjengen.

sliter ennå med det, og gikk til psykolog en stund, men følte ikke at det hjalp.

Vet ikke hva jeg kan gjøre for å greie å leve med det, eller komme meg videre.

Lurte på om det er noen i samme situasjon som kanskje jeg kan prate med?

Det som plager meg mest er at han ennå er en del av vennegjengen, noe som gjør at jeg ofte tviler på om vennene mine tror på meg. Har ikke anmeldt saken... Og sliter med å glemme det, eller komme meg videre.

Har vært i kontakt med flere psykologer og voldtektsentre, men jeg sliter visst med å fullføre eller få hjelp... Tenkte kanskje det kan hjelpe å prate med en som er i samme situasjon, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem...

Det viktigste er at du plasserer skylden og ansvaret for det som skjedde, ene og alene hos voldtektsmannen. Forøvrig er hva du trenger av hjelp, avhengig av hva slags plager du har etter voldtekten.

Dernest er du nødt til å anmelde voldtekten til politiet. Det er synd at du ikke gjorde dette straks, men alle seksuelle overgrep må anmeldes, selv om det er en høy risiko for at ikke overgriperen får sin rettferdige straff (og selv om han blir dømt, er straffeutmålingen alltid sørgelig lav). Ved å anmelde, hjelper du i det minste til å synliggjøre et av de største samfunnsproblemene vi har i Norge i dag.

Lykke til!!

[Chianty]

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=321543

**Klem**

[Gjest Gjest]

Anmeld han !!

[Lissi]

www.dixi.no

Er en gruppe for voldtektsoffer. Der får du hjelp.

Er du tøff anmelder du svinet, så han får sin straff!

[Gjest Gjest]

Hm. Jeg vet ikke hvor nøye flere har lest innlegget ditt, for det ser ut som de ikke har fått med seg at du har oppsøkt/vært kontakt med både psykolog og voldtektssentre.

Hvorfor føler du at du ikke får hjelp eller ikke klarer å fullføre? Har det gått for fort eller for sakte, har det vært for generelt eller for personlig? Hos psykolog så er det veldig viktig at det er "kjemi" for om man skulle tørre og åpne seg. Å bytte psykolog kunne kanskje vært en idé. Og ikke minst bør du være ærlig med at du føler deg eller behandlingen som "låst". Fremgang er jo viktig i rehabilitering, selv om man bare bør forvente ett skritt om gangen. Nå vet jeg ikke hvordan hverdagen din er, men ett år er ikke så veeeldig lenge etter en grufull opplevelse som voldtekt er.

Jeg forstår godt du har problem med voldtekten, men jeg forstår faktisk enda bedre at du sliter, hvis du via dine venner må forholde deg til voldtektsmannen til stadighet. Men jeg forstod det slik at vennene dine vet om voldtekten? Da er saken enda mye mer jævlig. Jeg kan for guds skyld ikke forstå hvorfor jeg skulle ha hatt kontakt med en "venn" som har voldtatt venninna mi! Hadde jeg vært deg hadde et slik svik fra vennene mine vært forferdlig tøff. Som mennesker så har man i mitt syn et moralsk ansvar for å ta avstand fra slike mennesker (man ER hva man GJØR) og for å ta vare på ofre til slike mennesker. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg sagt i klartekst fra hvordan du opplever dette sviket. Hvordan det er for deg å stadig måtte møte eller høre om han. Hadde de ikke ville kuttet kontakten med voldtektsmannen, så hadde jeg kuttet ut de såkalte vennene, for da har de vist sitt sanne jeg, på samme måten som voldtektsmannen. At det vil være utrolig sårt, det er helt sikkert, men det hadde for meg ikke vært et ekte vennskap. Jeg ville ha fokusert på det som ville ha vært det riktige for meg. Komme meg videre i livet, ved å komme meg vekk fra en voldtektsmann og ikke minst få tak i ekte venner. Så klart du ikke kan føle deg trygg rundt han! Så klart du føler svik fra vennene dine.

Hvorfor vennene dine ikke tar avstand fra voldtektsmannen kan være mange. I Norge har mange et så utrolig slapt syn på voldtekt. Man ser det i rettsystemet og man ser i diskusjoner på kvinneguiden. Men folk i Norge er også jævla konfliktsky. Så det kan hende ingen vil konfrontere han fordi det blir liksom så ubehagelig liksom. Og så kanskje blir man ikke så kul lenger, liksom. Du bør spørre vennene dine hva de tenker. De er de eneste som kan gi deg svar. Men jeg håper du gir dem den lærdommen på hvordan dette oppleves av deg, slik at det er håp for at de kan lære et snev av empati en dag.

[Lissi]

Beklager, leste litt fort.

Jeg fikk hvertfall god hjelp hos Dixi.

Jeg anbefaler deg å bytte psykolog.

Ikke alltid man finner kjemien.

[tingeling]

Har du snakket med vennene dine om hva dette betyr for deg? Tror jeg hadde brutt kontakten med hele gjengen hadde jeg vært deg.

Kanskje det kan hjelpe å byttte psykolog? Som en annen her sier så er det viktig med personlig kemi.

[Gjest Gjest]

Noen tror de er nøytrale når de fortsetter å være venner med både offer og overgriper. De har misfortstått. For da er de ikke nøytrale. Da kan det oppleves som om de er lojale mot overgriperen.

Det er en stor tilleggsbelastning for offeret når han/hun føler seg usikker på om andre tror på det som har skjedd. Ofte prøver overgriperen å benekte det eller bagatellisere det. Eller legge skylden på offeret. Man kan nesten miste selvrespekten fordi man blir redd for at andre tror på overgriperen og at andre tror at man lyver.

Jeg mener det er verre å bli voldtatt eller mishandlet av venner og familiemedlemmer. Fordi da hender det at man ikke får like mye støtte og sympati. I tillegg må man forholde seg til den som gjorde det. Politiet tar også overfall/overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann mer alvorlig.

Jeg tror måten man blir møtt på etterpå har mye å si for bearbeidingen av traumet.

Jeg vil anbefale deg å prøve å få noen timer hos en psykolog igjen. Men ikke hvilken som helst psykolig. Du bør praten med en psykolog som har kompetanse på vold og truaumer. Det er ikke lette å få til, men hvis du har en dyktig og velvillig lege kan legen hjelpe deg. Hvis du har samme lege som han som voldtok deg kan det være lurt å bytte lege, fordi da har ikke legen lov til å gi deg råd f.eks i forhold til anmeldelse.

Vil også si at en anmeldelse sannsynligvis blir henlagt hvis ikke mannen tilstår, eller du har vitner til voldtekten. Men synes du likevel du bør vurdere å anmelde det. Det kan være til hjelp for evt. andre kvinner som han voldtar senere hvis det allerede har vært en anmeldelse mot han. Og det kan skremme han fra å begå nye voldtekter.

Ta vare på deg selv! Klemmer fra meg

[Gjest Gjest_tna_*]

takk for mange svar!

grunnen til at det er vanskelig å få hjelp er fordi jeg har noen dager/uker hvor jeg tror alt er glemt, og jeg har det bra. Men så plutselig er d noe som gjør at alt kommer tilbake, og når jeg da prøver å få hjelp er det liksom ingen. Og hvis jeg får en time hos en psykolog ell lignende senere pleier jeg å avlyse hvis jeg den dagen har glemt det og ikke vil tenke på det.

Ang. psykologen er det fordi jeg ikke hadde noen kjemi med henne som dere sier. Hun sa faktisk en del ting som opprørte meg, bl.a at det hadde vært mye verre om det hadde vært md en fremmed midt på natta i en park f.eks... Kanskje det er jeg som misforstår, men for meg virker det feil av henne å si sånt, for selvom jeg ikke ble banket opp har jeg det jo vondt for det..

Jeg vet at disse vennene egentlig ikke er så gode venner, etter at dette skjedde.. Jeg har bare vært kjemperedd for å miste dem hvis jeg f.eks anmelder, selvom jeg skjønner at det er dumt av meg. Det er lettere sagt enn gjort... Det er komplisert, og jeg har tatt det opp med dem noen ganger.. Men føler ikke at jeg får den støtten jeg trenger.. De kan f.eks si at det er vanskelig for dem siden han er en venn av dem også.. Jeg bare vet virkelig ikke hvor jeg har dem.

Ofte tenker jeg: hadde d bare vært en fremmed som gjorde det.. da tror jeg det hadde vært litt lettere med tanke på anmeldelse og støtte fra de som kjenner han...

Har vært hos dixi en gang, men kom ikke tilbake etter den gangen.. Jeg vet jeg trenger hjelp på en eller annen slags måte.. jeg bare sliter med å gjennomføre...

[Gjest Gjest]

grunnen til at det er vanskelig å få hjelp er fordi jeg har noen dager/uker hvor jeg tror alt er glemt, og jeg har det bra. Men så plutselig er d noe som gjør at alt kommer tilbake, og når jeg da prøver å få hjelp er det liksom ingen. Og hvis jeg får en time hos en psykolog ell lignende senere pleier jeg å avlyse hvis jeg den dagen har glemt det og ikke vil tenke på det.

Dette er helt normalt. Jeg har det slik selv. Jeg tror jeg har kommet over det og at jeg fungerer helt fint. Men plutselig skjer det noe som gjør at alle følelsene kommer tilbake. Det kan være noe jeg leser eller ser på tv. Det kan være at jeg må forholde meg til han som gjorde det eller til saken min. Mange situasjoner kan reaktivere traumene. Det som er viktig er å gjennomføre behandlinge selv om man har en god periode. Det er viktig for å forebygge tilbakefall.

Ang. psykologen er det fordi jeg ikke hadde noen kjemi med henne som dere sier. Hun sa faktisk en del ting som opprørte meg, bl.a at det hadde vært mye verre om det hadde vært md en fremmed midt på natta i en park f.eks... Kanskje det er jeg som misforstår, men for meg virker det feil av henne å si sånt, for selvom jeg ikke ble banket opp har jeg det jo vondt for det...[...] Ofte tenker jeg: hadde d bare vært en fremmed som gjorde det.. da tror jeg det hadde vært litt lettere med tanke på anmeldelse og støtte fra de som kjenner han...

Dette var et merkelig utsagn fra en psykolog. Det er heller motsatt. Og jeg tenker akkurat som deg.

Jeg vet at disse vennene egentlig ikke er så gode venner, etter at dette skjedde.. Jeg har bare vært kjemperedd for å miste dem hvis jeg f.eks anmelder, selvom jeg skjønner at det er dumt av meg. Det er lettere sagt enn gjort... Det er komplisert, og jeg har tatt det opp med dem noen ganger.. Men føler ikke at jeg får den støtten jeg trenger.. De kan f.eks si at det er vanskelig for dem siden han er en venn av dem også.. Jeg bare vet virkelig ikke hvor jeg har dem.

Dette er ikke lett. Som jeg skrev i det forrige innlegget så tror de nok at det beste er å være nøytrale. Men for oss som har opplevd dette er det vondt når vi ser at de er like hyggelige mot overgriperen som de var før. Jeg tenker slik: Hvordan kan de være det hvis de tror at han har gjort noe slikt mot meg? Jeg tror nok også overgriperen tar det som en støtteerklæring at dine venner fortsatt er venn med han på samme måte som før, uten å konfrontere han med det han har gjort.

Vil råde deg til å fortsette i behandling. Men mener fortsatt at du bør prate med en psykolog som kan dette med vold og traumer.

Klem

[Gjest Gjest]

Jeg ville ihvertfall blitt forbanna på disse såkalte vennene dine!

Forferdelig av dem å ikke ta deg alvorlig. Da er de ikke virkelige venner. Skulle ønske du kunne bli sint på dem og virkelig synge dem en lekse! Det hadde de fortjent. Jeg ville ikke orket å ha noen kontakt med sånne mennesker. Håper du har andre venner eller familie som kan være litt til støtte for deg.

[Gjest Gjest_tna_*]

takk for svar.

Det er litt godt å vite at noen vet hvordan det er, selvom jeg selvfølgelig ikke unner noen dette...

Jeg har bare aldri hatt det sånn her, og jeg var så sikker på at jeg kom til å glemme det eller komme over det etter en stund. Jeg har alltid tenkt før dette skjedde at hvis det kommer til å skje, så hadde jeg løpt skreket og gråtet av full hals.. Og anmeldt det uten å nøle. Og er kjempeforbanna over at jeg ikke gjorde noen av delene. Har aldri hatt sånne tanker som de jeg har nå før, og syns det er så skremmende.. F.eks at jeg skjønner at jeg var i sjokk når det skjedde, og at jeg ikke reagerte som jeg trodde jeg skulle er normalt, men alikevel føler jeg at jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjorde det.

Jeg vet det ikke er min skyld, men alikevel skammer jeg meg og føler meg skyldig. Jeg vet at det er han sin skyld at alt er kleint mellom vennegjengen, samtidig som jeg har dårlig samvittighet for at jeg sa noe til dem... Er bare så rart at jeg føler at jeg vet alle disse tingene, men at jeg ikke greier å tro helt på det selv.. Vet ikke om det gir noe mening...

tusen takk for alle svar, det har hjulpet meg masse.