Jeg lurer på ....

[Gjest Siri H. G]

følgende og sliter med å forstå:

La oss si at båndene i en familie med to mindreårige barn brytes fordi den ene partneren "ikke føler noe mer, eller føler at vi har vokst fra hverandre". Så sier familieterapauter og andre forståsegpåere at den parten som sitter igjen må ikke være bitter og jobbe positivt, sammen med eksen, for barnas beste.

Jeg lurer på følgende:

Kan noen gi meg eksempler på hva som er bitterhet - og hva som ikke er det?

Kan noen forklare meg hvordan en voksen som reiser fra to barn kan framstå som å ønske barnas beste?

På forhånd takk.

[Gjest Gjest]

følgende og sliter med å forstå:

La oss si at båndene i en familie med to mindreårige barn brytes fordi den ene partneren "ikke føler noe mer, eller føler at vi har vokst fra hverandre". Så sier familieterapauter og andre forståsegpåere at den parten som sitter igjen må ikke være bitter og jobbe positivt, sammen med eksen, for barnas beste.

Jeg lurer på følgende:

Kan noen gi meg eksempler på hva som er bitterhet - og hva som ikke er det?

Kan noen forklare meg hvordan en voksen som reiser fra to barn kan framstå som å ønske barnas beste?

På forhånd takk.

Det er ikke alltid barnas beste at foreldrene bor sammen. Når en av foreldrene vil ut så blir ofte stemningen i forholdet deretter. Uansett hvor godt man prøver å skjule det vil barna kunne sense at ting ikke er som de skal være. Eventuelt vil barna tro at foreldrenes kjølige og følelsesløse forhold er slik et forhold skal være. Det kan gi dem problemer den dagen de selv skal etablere et forhold og få sin egen familie. Dermed kan den som går likevel tenke på barnas beste. Barn har ikke godt av å leve sammen med ulykkelige foreldre.

Bitterhet... Vanskelig å beskrive. Men om den som er forlatt sitter igjen med mange vonde følelser og mener at den som har gått har gjort en stor urett, så er man vel bitter. Det er naturlig at et samlivsbrudd forårsaker vonde følelser og sorg. Men på et tidspunkt må man gi slipp og gå videre. Er man ikke bitter så klarer man å tenke at det ikke er eksens feil, at eksen er en dårlig person. Man kan kanskje heller fokusere på at "vi to passet ikke sammen, det var ikke meningen det skulle være oss to likevel".

Det er klart det er vondt å bli forlatt, drømmene om en felles framtid går i vasken. Det er mye sorg involvert i et brudd. Men iblant viser det seg at vonde ting har en god utgang. Min samboer var svært langt nede og fortvilet da hans eks gjorde det slutt etter mange år og to barn sammen. To år etter bruddet møtte han meg, og vi to sammen har et forhold som er mange ganger bedre enn det han hadde. Han skjønte ikke selv den gangen at livet kunne være så mye bedre. I dag er han takknemlig for at eksen gjorde det slutt, for det ga han muligheten til et nytt og bedre liv.

[Gjest Gjest_Amalie_*]

Hei.

Av og til er skilsmisse best for barna. Å vokse opp med foreldre som ikke elsker hveandre er faktisk verre enn dere tror. Barn skjønner det, fra tidlig alder.

Eks på hva som var vondt for meg å se når jeg var yngre:

Mamma var ikke like lykkelig som jeg syntes hun skulle være.

Pappa var heller ikke det.

Jeg ville at de skulle elske hverandre, og jeg vet ikke hvorfor. Tror det var fordi jeg syntes synn på dem, og ville se dem Lykkelig.

Og det var i et hjem hvor vi faktisk hadde det godt alle sammen. Ikke mye krangling og de begge var stødige foreldre- men dette plaget meg voldsomt. Vi var det som kan sees på som en helt vanlig familie. Pappa som jobber, Mamma som jobber, Fire søsken og katt. Spiste middag sammen nesten hver dag.

Og hver gang jeg så noen foreldre som virket forelsket og lykkelige, fikk jeg vondt!

Idag har jeg lett til å ikke kunne være lenge nok sammen med noen, nettopp fordi jeg har et høyt krav om å være lykkelig. Og når et forhold varer lenge nok til at problemer skjer, eller en MINSTE tegnpå å bli tatt for gitt- blir jeg helt ulykkelig og redd for å ende opp som dem, så jeg kan ikke.

Jeg husker jeg tenkte da jeg var 13, at jeg skulle ønske de skilte seg og fant noen som de kunne være forelsket i- ikke bare være der sammen hjemme. Vet at de er glad i hverandre, men det holdt ikke.

Så tenk på barna på den måten og.

Så tenk litt på det og. Barna trenger Lykkelige foreldre!

[Possibly]

Hei.

Av og til er skilsmisse best for barna. Å vokse opp med foreldre som ikke elsker hveandre er faktisk verre enn dere tror. Barn skjønner det, fra tidlig alder.

Eks på hva som var vondt for meg å se når jeg var yngre:

Mamma var ikke like lykkelig som jeg syntes hun skulle være.

Pappa var heller ikke det.

Jeg ville at de skulle elske hverandre, og jeg vet ikke hvorfor. Tror det var fordi jeg syntes synn på dem, og ville se dem Lykkelig.

Og det var i et hjem hvor vi faktisk hadde det godt alle sammen. Ikke mye krangling og de begge var stødige foreldre- men dette plaget meg voldsomt. Vi var det som kan sees på som en helt vanlig familie. Pappa som jobber, Mamma som jobber, Fire søsken og katt. Spiste middag sammen nesten hver dag.

Og hver gang jeg så noen foreldre som virket forelsket og lykkelige, fikk jeg vondt!

Idag har jeg lett til å ikke kunne være lenge nok sammen med noen, nettopp fordi jeg har et høyt krav om å være lykkelig. Og når et forhold varer lenge nok til at problemer skjer, eller en MINSTE tegnpå å bli tatt for gitt- blir jeg helt ulykkelig og redd for å ende opp som dem, så jeg kan ikke.

Jeg husker jeg tenkte da jeg var 13, at jeg skulle ønske de skilte seg og fant noen som de kunne være forelsket i- ikke bare være der sammen hjemme. Vet at de er glad i hverandre, men det holdt ikke.

Så tenk på barna på den måten og.

Så tenk litt på det og. Barna trenger Lykkelige foreldre!

Hva er egentlig lykke? Er det lykke hvis man kaster hele familien sin på båten, og så svever rundt i en kortvarig lykke på en rosa sky fordi man har møtt noen man kan være forelsket i en liten stund?

Det er da vel ingen som går rundt og er forelsket hele tiden hvis man er gift i mange år, men det er da vel ikke det samme som å være ulykkelig? Hva med de som har det bra, uten at de sterke følelsene svinger i den ene eller andre retningen? Mener du at man ikke kan ha et godt familieliv på den måten?

Jeg tror det finnes en del folk (blant andre DU) som aldri vil kunne slå seg til ro, fordi de tror at gresset alltid er grønnere på den andre siden.

[Gjest Gjest_Amelie_*]

Hva er egentlig lykke? Er det lykke hvis man kaster hele familien sin på båten, og så svever rundt i en kortvarig lykke på en rosa sky fordi man har møtt noen man kan være forelsket i en liten stund?

Det er da vel ingen som går rundt og er forelsket hele tiden hvis man er gift i mange år, men det er da vel ikke det samme som å være ulykkelig? Hva med de som har det bra, uten at de sterke følelsene svinger i den ene eller andre retningen? Mener du at man ikke kan ha et godt familieliv på den måten?

Jeg tror det finnes en del folk (blant andre DU) som aldri vil kunne slå seg til ro, fordi de tror at gresset alltid er grønnere på den andre siden.

Man skal faktisk jobbe for familien, og samlivet, og forholdet. Det var noe mine foreldre ikke gjorde. De ordnet aldri opp! De slo seg til ro med "Holde ut for barna". Tror du barna vil det, egentlig?

Klart man ikke skal hope rundt. Har jeg nevnt det? Tror du er litt flink tl å bdesette ord i kjeften min OG la fantasien løpe litt.

Her har fyren ant lyst til å skilles, og hun sier ikke at de skal jobbe med noe. Hun snakker om at hun ikke skal være bitter pga Barna.

Nei, slike som MEG tror tresset er grønnere på den andre siden? Du mener det ja. Ang det så synes jeg det er en helt annen problemstilling. Du snakker som om man ikke kan drege med seg dumme ting fra oppveksten inn i voksenlivet.

Og synes at det var en ar tolkning fra din sin side, etter det jeg beskrev. Jeg snakket aldri om å gå til en annen fordi gresset er grønnere.

Det her er min erfaring etter foreldre som bareholder ut or barna. Skal man holde ut for barna, sørggg forå jobbe for det også! For barn fortjener lykkelige foreldre

[Gjest Gjest]

Kan noen gi meg eksempler på hva som er bitterhet - og hva som ikke er det?

Kan noen forklare meg hvordan en voksen som reiser fra to barn kan framstå som å ønske barnas beste?

På forhånd takk.

Hvorfor skal det ikke være barnas beste at han har forlatt deg?

Man må jobbe sammen, og det høres ut som at det er åver, siden du ikke har nevnt noe slikt. Annet enn "Kan noen forklare meg hvordan dette ikke er barnas beste?

Høres kanskje ut som at du er mer bitter fordi du er forlatt... Og når du tar tingen opp på denne måten, lurer jeg på om jeg skjønner hvorfor han følte at dere har vokst fra hverandre.

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Hei.

Av og til er skilsmisse best for barna. Å vokse opp med foreldre som ikke elsker hveandre er faktisk verre enn dere tror. Barn skjønner det, fra tidlig alder.

Eks på hva som var vondt for meg å se når jeg var yngre:

Mamma var ikke like lykkelig som jeg syntes hun skulle være.

Pappa var heller ikke det.

Jeg ville at de skulle elske hverandre, og jeg vet ikke hvorfor. Tror det var fordi jeg syntes synn på dem, og ville se dem Lykkelig.

Og det var i et hjem hvor vi faktisk hadde det godt alle sammen. Ikke mye krangling og de begge var stødige foreldre- men dette plaget meg voldsomt. Vi var det som kan sees på som en helt vanlig familie. Pappa som jobber, Mamma som jobber, Fire søsken og katt. Spiste middag sammen nesten hver dag.

Og hver gang jeg så noen foreldre som virket forelsket og lykkelige, fikk jeg vondt!

Idag har jeg lett til å ikke kunne være lenge nok sammen med noen, nettopp fordi jeg har et høyt krav om å være lykkelig. Og når et forhold varer lenge nok til at problemer skjer, eller en MINSTE tegnpå å bli tatt for gitt- blir jeg helt ulykkelig og redd for å ende opp som dem, så jeg kan ikke.

Jeg husker jeg tenkte da jeg var 13, at jeg skulle ønske de skilte seg og fant noen som de kunne være forelsket i- ikke bare være der sammen hjemme. Vet at de er glad i hverandre, men det holdt ikke.

Så tenk på barna på den måten og.

Så tenk litt på det og. Barna trenger Lykkelige foreldre!

Jeg tror nok det er slik i mange hjem. Forelskelsen forsvinner og man går over til rent "vennskap".

Så bare lurer jeg..... hvordan gikk det med foreldrene dine ??? Bor de fortsatt sammen i dag ??

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok det er slik i mange hjem. Forelskelsen forsvinner og man går over til rent "vennskap".

Så bare lurer jeg..... hvordan gikk det med foreldrene dine ??? Bor de fortsatt sammen i dag ??

Når forelskelsen går over så erstattes den ofte av kjærlighet. Og de fleste par opplever perioder med nyforelskelse gjentatte ganger opp gjennom årene. Når alle følelser er døde, er det virkelig på død og liv nødvendig å holde sammen?

Vet om flere familier som har eksistert sammen istedet for å leve sammen. Det tror jeg ingen av partene har godt av. Iblant må man bare innse at samlivet ikke har noe å gi mer.

[Possibly]

Man skal faktisk jobbe for familien, og samlivet, og forholdet. Det var noe mine foreldre ikke gjorde. De ordnet aldri opp! De slo seg til ro med "Holde ut for barna". Tror du barna vil det, egentlig?

Klart man ikke skal hope rundt. Har jeg nevnt det? Tror du er litt flink tl å bdesette ord i kjeften min OG la fantasien løpe litt.

Her har fyren ant lyst til å skilles, og hun sier ikke at de skal jobbe med noe. Hun snakker om at hun ikke skal være bitter pga Barna.

Nei, slike som MEG tror tresset er grønnere på den andre siden? Du mener det ja. Ang det så synes jeg det er en helt annen problemstilling. Du snakker som om man ikke kan drege med seg dumme ting fra oppveksten inn i voksenlivet.

Og synes at det var en ar tolkning fra din sin side, etter det jeg beskrev. Jeg snakket aldri om å gå til en annen fordi gresset er grønnere.

Det her er min erfaring etter foreldre som bareholder ut or barna. Skal man holde ut for barna, sørggg forå jobbe for det også! For barn fortjener lykkelige foreldre

Det var ikke meningen å legge ord i munnen min, jeg skjønte bare ikke hva som var galt med forholdet mellom foreldrene dine, bortsett fra at følelsene dem i mellom (i dine øyne) ikke var sterke nok. Men de kan jo ha hatt det fint allikevel, eller?

[bias]

Jeg er i samme situasjon, og er veldig bitter, jeg har for min del, har funnet ut at barna er det viktigste. Jeg driter fullstendig i min tidligere samboer, er kun interesert i txt melding ang. ungene, ellers er det mennesket en totalt en ikke person i mine øyne. Ja jeg er bitter og det er også følelser. Det er mange faser etter et brudd, da er det helt greit å smake på alle følelser som kommer.

Jeg ønsker nå at mine barn skal fortsatt trives rundt meg og jeg gjør alt for at de vil tilbringe mest mulig tid sammen med meg. Om de vil være sammen med mor det får de selv avgjøre, jeg skal ikke drive dem dit, sånn er min bitterhet...

Når det er sagt, så tror jeg alle har et syn på hvordan det beste for barna er, da kan man vel også si at det er lett å oppdra andre sine barn.

Har man valgt å stifte familie bør man virkelig gi en innsats for å holde sammen som en familie, det er mitt syn...

Endret 28. september 2008 av bias