Usikker kjæreste? What to do...

[Gjest Zaph]

Heisann,

jeg og min kjære har vært sammen i 2 år nå. Vi har nettopp kjøpt en leilighet sammen og parforholdet vårt er veldig godt. Problemet ligger mer i omgangs kretsene våre, dvs mangel på hennes.

Jeg har hatt en veldig god kamerat gjeng fra jeg fra 13-14 år gammel (er 25 i dag) som alltid har hatt det kjekt i lag. Vi er en streit gjeng som ikke driver med noe pøbel eller andre umodne morsomheter. Stort sett tar vi en tur på kino, på kamp, trener eller treffer hjemme hos en av oss for å bare preike litt når vi da er sammen. De fleste av oss har begynt å slå oss ned og få dame, barn, hus, hund, og alt det der. Nå vi da er sammen, så er det som regel med tilbudet om at de vi er sammen med kan selvsagt også få bli med, selv om det ikke alltid skjer. Noe som er helt ok. Som par er det litt ok å ha tid fra hverandre også.

Problemet kommer da når kjæresten min blir skikkelig lei seg og urolig av at jeg går. Ikke er hun sjalu, fordi det kan skje selv når jeg kun skal til en kompis som er singel og bor alene - og vi kun sitter dere han og jeg. Hun kan også være med en tur om hun har lyst, men det vil hun ikke. Hun vil heller ikke at jeg skal gå. Nå er jeg ikke med kompisene mine hver dag heller, men en gang i blandt. Ellers går jeg i full jobb og vi bruker som regel å være sammen i helgene, hun og jeg. Da har vi hjemme kveld, går på besøk hos familie eller finner på noe ute sammen, hun og jeg kun som et par. Så nå jeg da kanskje en gang i uka eller to har lyst å treffe kompisene mine, så er ikke det så veldig populært. Hun har ingen venner selv som hun treffer og jeg tror nok hun kanskje er litt ensom til tider selv om hun har meg. Det er vondt å se på, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Samtidig er det slitsomt å aldri kunne treffe kameratene mine uten at det skal bli sånn oppstyr av det.

Noen som har vært i samme situasjon? Eventuelt damer som kan gi med litt innsyn i hvorfor hun har det slik? Alle svar settes pris på!

Espen

[Gjest Portis]

Du sier at fler i gjengen har begynt å slå seg til ro, få seg dame osv ... Hva med å introdusere henne for kjärestene da?

Jeg kan forstå henne godt ... jeg har det egentlig på samme måte - nesten.

Har ikke noe särlig med venner, sliter med å väre en venn faktisk da jeg sliter litt med angst og slikt. Blir aldri sjalu når kjäresten min skal ut, men jeg får det litt vondt inni meg liksom, fordi jeg skulle önske at jeg kunne oppleve det samme, samtidig som at jeg ikke klarer.

Ikke gi opp vennene dine, de er der for evig om vennskapet pleies, kjärester er ikke like sikkert.

[Gjest Zaph]

Hei og takk for svar! Vi bruker å introdusere alle for alle her i gjengen vår. Flere av de som har vært sammen med kompisene mine, ender opp med å bli like sveiset inn i gjengen de som gutta selv. Jeg har prøvd med kun en kamerat og kjæresten hans, og med flere av disse kjærestene sammen.. med det funker ikke. Hun blir veldig utilpass selv om hun er omgåelig med de alle når de er der. Etterpå sier hun som regel at hun blir helt stresset av å omgåes folk hun ikke kjenner.. og jeg vil jo ikke tvinge hun heller Nei, jeg gir nok ikke opp vennskapet mitt med kompisene mine heller, men samtidig er det jo denne jenta jeg vil ha og da blir det automatisk til at jeg tenker veldig mye på dette. Neste tirsdag er det kamp og da er det meningen at jeg skal gå siden jeg ikke har gått de siste to gangene, allerede nå vet jeg at hun sliter med tanken. Enda det er mange dager til. Uansett, takk for svar - setter stor pris på det!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg litt igjen ettersom jeg bor et sted hvor jeg ikke har venner, mens samboern min har det han trenger av nettverk her. Det kan være litt vanskelig når han skal andre ting, særlig om det blir ofte - men det er bare å innse det; hadde jeg hatt et normalt sosialt liv ville jeg ikke sett på det som noe problem i det hele tatt.

Det er trist at hun har det sånn, samtidig er det ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for, i hvert fall ikke om dere også er flinke til å finne på ting sammen, ikke bare sitter i hvert deres rom/ser på tv Snakk med henne om årsakene, har hun venner andre steder, har hun sosialangst?

[Cowgirl22]

Vet ikke hvor relevant du vil synes dette innlegget er, men jeg skriver likevel. Føler at jeg er i en situasjon som kan minne litt om situasjonen til kjæresten din.

Han jeg nå er i ferd med å bli sammen med er også i en veldig etablert vennegjeng. Siden jeg har kjent han såpass lenge uten at det har vært noe mellom oss, bare vennskap, kjenner jeg også godt til mange av medlemmene i denne gjengen. Jeg får inntrykk av at disse er veldig sammensveiset og syns det er vanskelig å se for meg at jeg skal kunne komme til å passe inn. Dette er også en gjeng der de aller fleste, utenom min sin, er etablerte og har med seg kjærestene inn i gjengen. Jeg må innrømme at alt dette skremmer meg veldig og ender opp med at jeg er skeptisk til et forhold til denne mannen. Jeg har nå valgt å drite i hele gjengen, hva de syns og va de mener. Men jeg kommer også til å trå utrolig varsomt når jeg skal være med han og denne gjengen.

Nå vet ikke jeg hvordan din gjeng oppfattes av kjæresten din. Men hva om dere kan være sammen med et vennepar av deg, eller bare noen få slik at hun kan få muligheten til å bli godt kjent med en av de andre jentene i gjengen? En stor "fremmed" vennegjeng kan være skummel. Hun kan lett føle seg utenfor ettersom resten av gjengen kjenner hverandre veldig godt og har mye til felles.

Huff.. "did this make sense??"..

[AnetteR]

Tidlig i forholdet flyttet vi for en periode til en plass der jeg ikke kjente noen, og han kun hadde nettverket på jobben. Den eneste omgangskretsen vår på stedet var altså hans kollegaer. Min løsning på det var å inkludere meg selv i enne gjengen. Jeg inviterte, og slang meg på ting, på lik linje som dem. Dette førte ganske raskt til at det ble "min" vennegjeng også, selv om alle de andre jobbet sammen daglig.

Jeg synes du har en veldig fin balanse mellom venner og kjæreste, og at du gjennom å alltid være åpen for at hun kan være med har gjort ditt. Jeg synes ikke du skal sitte hjemme fordi hun ikke liker at du er med venner, det kan på sikt slite veldig på forholdet. Ta vare på kompisene dine. Jeg ville nok heller arbeidet mer for å inkludere henne i gjengen. Hva med å invitere et annet par på middag eller filmkveld hjem til dere nå når dere får egen leilighet?

[MissStiles]

Jeg er også i den situasjonen at jeg ikke kjenner så mange i den byen kjæresten min bor. Men jeg har klart å bli kjent med noen få på egen hånd. Han er også mye sammen med vennene sine men jeg er med av og til. Men noen ganger blir jeg hjemme. Jeg forstår at han av og til vil være sammen med vennene sine alene. Jeg vil jo det med venninnene mine inni mellom jeg og. Men det er veldig vanskelig når man ikke kjenner så mange. Ofte synes jeg det er greit å begynne med å bli kjent med damene til kameratene hans. Det er en start i hvert fall!

[BrunetteBarbie]

Jeg forstår deg ts!

Aner ikke om du er av de som bor et eller annet sted, der din bedre halvdel har sosial tilknytting men ikke du (dvs;født der, venner familie og alt der)?

Virker som det er litt typisk ut fra noen av svarene her i allefall.

At de har flyttet til "ødemarka" for kjærlighetens skyld. Og da er det litt rart at man ender opp alene sittendes og nesten vente på samboeren sin.

Det finnes alt i fra internetgrupper til sosiale sammenkomster man kan gå på alene, selvom du og selvfølgelig kanskje kan bli med på dette hvis hun ønsker det? Kanskje i begynnelsen i allefall.

Og når det gjelder angsten til din dame ts, eller andres her inne.

Det skal jo ikke gå utover kjæresten deres "normale" liv? Dere andre her, og hun kan jo ikke bare sitte inne?

da må dere jo gå til terapi!

Du er ute to ganger i uken? Såpass sosialliv må du jo få ha uten at man skal gråte om det!

[Gjest Zaph]

Hei igjen,

tusen takk for svar. Er utrolig alright å kunne få tilbakemelding på denne måten fra andre folk utenom omgangskretsen min

Jeg er jo som dere andre enige i at man må kunne ha et sosialt liv uten at det skal kunne gå utover forholdet vårt. Jeg får likevel vondt av henne når jeg da går og vet at hun ikke har det greit. Ikke for å høres egoistisk ut, men det legger samtidig også en demper på lysten og gleden over å komme seg ut litt.. Nå har vi invitert over en kamerat og kjæresten hans i kveld. Denne damen er da sosial uten å være veldig brautende, så jeg håper at det blir en fin match. Hadde først tenkt å kjøre i gang en fest med hele gjengen samlet her - på en måte som en slags innflytningsfest men ser jo av svarene her at det nok kanskje ikke hadde vært så lurt likevel. Det får bli til en annen gang så tar vi heller middag og film nå i kveld.

Og nei, vi har ikke flyttet på oss. Vi begge er fra samme byen, er bare hun som ikke har noen venner rundt seg. Noe som helt sikkert må være et savn for henne selv om hun påstår at hun ikke trenger noen. Hun står nå på badet og fikser seg selv til middagen da, og jeg synes hun virker likevel oppstemt så jeg håper at dette blir bra

[Gjest Gjest_hei_*]

Er utrolig alright å kunne få tilbakemelding på denne måten fra andre folk utenom omgangskretsen min

Men den aller viktigaste du kan få tilbakemelding frå, er kjærasten. Ho er den viktigaste, den som saman med deg føler dette på kroppen, og den du skal høyre mest på og snakke mest med. Ikkje for å dømme eller bli dømt, og ikke for å plassere skyld eller noko. Men for å snakke saman om korleis de har det, kva du kan gjere for å balansere det på ein måte som ikke går ut over henne, og slikt. Så føler ho at du bryr deg om henne, og så vert det ho som gir deg innspel. Ho.

Kanskje slit ho med noko som du ikkje veit? Kanskje ho ikkje veit det sjølv? Poenget er i alle fall å snakke saman, uansett, fordi det å snakke saman er kjempeviktig. Ein treng ikkje kome fram til ei løysing heller, men å snakke saman er viktig. Vise kvarandre aksept og respekt, og vise kvarandre at det ikkje er farleg å snakke saman.

[Gjest Gjest]

Du høres veldig grei og seriøs ut, hun bør være glad som har deg.

Jeg er litt i samme situvasjon, samboeren vil gjerne være med kameratene sine, og jeg er ikke så ofte med venninnene mine fordi de bor litt langt borte.

Så jeg synes det er litt trist når han går ut med kameratene sine (vi har en unge sammen så jeg kan ikke bli med lenger, de røyker og tar kanskje en øl).

Jeg har jo lyst at han skal være med meg når han har fri fra jobben, men det er jo bare bra at å være litt fra hverandre også.

Så jeg sier aldri noe om han går ut, men blir det ofte kan jeg klage litt.

Han går jo også ut på byen og det liker jeg mindre.

For alle kameratene hans er single og de er jo interessert i å møte damer når de går ut..men jeg stoler på ham så det går greit.

Jeg vet ikke helt hvilket råd jeg skal gi deg da, men kjæresten din burde tenke litt på at man trenger litt tid med andre også,, dele interesser med kameratene, ting som hun ikke er interessert i som fotball f.eks.

[Rosalie]

Jeg har vært der kjæresten din er for noen år siden. Jeg flyttet til byen samboeren min bodde i uten å kjenne omtrent noen, og det tok et par-tre år før jeg hadde klart å lage meg eget nettverk. MEN jeg la ned masse innsats i dette. Venner kommer ikke bare av seg selv, og man må ta sjansen på å prøve og feile også på det punktet. Og jeg ble gjerne med samboeren min ut med hans venner, da jeg gjerne ville bli kjent med disse merkelige menneskene. Nå har jeg endelig ete godt og stabilt nettverk rundt meg her i byen. Og det som er genialt er at vi gjør alle de tingene jeg liker, men som samboer ikke tenner særlig på, som teater, konserter, shopping etc.

Jeg har aldri valgt å være sutrende hjemmesitter, jeg har heller hengt meg på samboer når han skulle ut. Ganske mange ganger jeg har vært eneste høna i kurven på middager, vorspiel og turer. Jeg kunne naturligvis gjort som kjæresten din, men hva hadde det vært godt for? Ødelegge forholdet vårt, tatt fra samboeren min gode vennskap og verdifull alenetid og vært nøyaktig like ensom som tidligere?

[Gjest Zaph]

Vel nå går ikke jeg på byen med kompisene mine (med mindre det har vært utdrikningslag e.l der man ender opp der) slik som det fortelles om i innlegg nr 11 her, men vi er jo likevel sammen rundt om kring og det hender jo at de single her i gjengen plutselig finner på at de skal sjekke 'de to jentene som sitter ved det bordet' eller hun dama de så inne på kinoen som sendte et par heftige blikk under filmen. Fair enough.. de er single, og det er ikke jeg som har noe med disse damene å gjøre. Jeg pleier da heller og henge med på de andre kompisene mine som er etablerte mens disse single karene styrer med sitt ;p

Jeg vet ikke om kjæresten min sliter med ting hun ikke forteller meg.. jeg tror det stikker dypere enn kun 'jeg trenger ikke venner' og jeg har prøv å få opp en dialog på dette x antall ganger uten at jeg kommer noen vei. Hva er vel muligheten for at noen liker å være ensom? Sånn innerst inne?

I går kveld ble forresten forholdsvis fin. Hun var litt stresset akkurat før de kom og en stund etter, men jeg må si at det likevel ble en ganske fin kveld. Hun sa selv at hun godt kunne tenke seg å ha denne kameraten og damen hans på besøk flere ganger

[Gjest Gjest_Molly_*]

Dette høres ut som om det kunne vært hos oss! Kjæresten min har en guttegjeng som han alltid har hatt, og som jeg også kjenner veldig godt.

Men når de finner på noe, enten drar ut på byen eller bare er hos en av de merker jeg at jeg også blir lei meg. Ikke sjalu eller sur eller noe (Slik kjæresten mindesverre tror), men jeg føler jeg blir ensom fordi jeg ikke har noen venner jeg er så mye med ettersom vi akkurat har flyttet..

Jeg føler også at jeg ikke blir inkludert i gjengen, noe som gjør det enda verre.. Jeg er ikke gammel nok til å kommeinn der det er 20 årsgrense, da jeg ikke fyller før i januar.

Så jeg skjønner dere begge to jeg.. Hehe. Det her var et dårlig svar, men da fikk jeg ut litt av mine egne tanker også..

Dere finner ut av det. Jeg vil hvertfall ikke nekte kjæresten min å gjøre ting uten meg, selv om jeg føler meg ensom. Den følelsen får jeg bare ha en gang i blant!

Jaja, lykke til

[Gjest Gjest_Molly_*]

Og ingen liker å være ensomme... Uff det er vanskelig å forklare. Jeg kjenner meg sååå godt igjen,men vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det..

Jeg er nok ganske lik henne.

Men for min del sliter jeg litt med å stole fullt og helt på kjæresten min, selv om jeg så indrerlig vil..

[Zaph]

Hey Molly,

du har min medfølelse for det du føler rundt dette, jeg vet via min egen kjæreste at dette umulig kan være enkelt. For noen parter. Det du sier fikk meg til å tenke litt, kan det være at hun ikke stoler 100% på meg? Jeg har aldri gjordt noe mot hun så hun skal ha grunn til å ikke ha tillit til meg, men hun har vært med 2 andre kjærester som begge behandlet henne ufint, blandt annet ved å være utro. Nå driver ikke vi og vanker på byen hver uke heller, og de gangene det er snakk om det kan hun fint være med.. så jeg vet sannelig ikke. Kan i grunn ikke tenke på flere ting jeg kan forsøke, vil heller ikke avfinne meg med å ikke ha noe kontakt med kameratene mine.. noe som jeg heller ikke tror at hun ønsker innerst inne.

Hilsen Espen