Klage-tråd

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg så deprimert for tiden..det går egentlig mye bedre nå, men når samboeren går ut kommer alle de triste tankene fram igjen.

Jeg har ikke noe frihet lenger, føler meg fanget.

Kunne jeg gått tilbake i tid ville jeg brukt beskyttelse den dagen for 1år siden, men jeg ønsket meg jo en unge.

Nå sitter jeg her med verdens skjønneste lille gullunge, og føler at livet er over..

Jeg vil også gå ut å drikke og ha det kjekt uten å måtte planlegge i 1.måned i forveien.

Og jeg vil ligge dagen etter i bakrus uten å måtte dra meg opp for å hente ungen hos den som sitter barnevakt.

Jeg og samboeren kan nesten aldri gå ut sammen lenger..det ser ikke ut som han bryr seg så mye..

Jeg har så lyst at han skal fri til meg..men han tar jo aldri hintet..

Han har sagt mange ganger at han vil gifte seg med meg, men han frir jo aldri..

Kanskje jeg må dekke gulvet med roser selv og gi ham en ring..men det blir jo dumt..jeg vil at han skal gjøre det..

Dagens sutring fra meg..

[Supramundane]

Du har ingen frihet lengre og føler deg fanget, men samtidig ønsker du at han skal fri til deg?

[Gjest 4382EC]

Du har ingen frihet lengre og føler deg fanget, men samtidig ønsker du at han skal fri til deg?

Jeg er fanget fordi jeg har et så stort ansvar for en unge.

Ikke pga. samboeren

[Nabodama]

Jeg er fanget fordi jeg har et så stort ansvar for en unge.

Ikke pga. samboeren

Var ikke valget om å få barn helt gjennomtenkt?

Den første tiden er slitsom, men det er for en periode, det går over. Hvordan er det med at far tar sin tørn? Er det du som gjør det meste, og han fortsatt lever som om han var barnefri, skjønner jeg godt at du klager.

Hvor gammel er du?

[MonicaR]

Kanskje du har fått deg en fødselsdeperarsjon?

Jeg var ute for litt av det samme da jeg fikk mitt andre barn...

Da førstemann kom var ALT sol og glitter... Så gikk det 6 år og jeg ble gravid på ny. Gledet meg og alt var vel - helt til bebissen kom...

Verdens deiligste lille gutt - og jeg elsker ham over alt på jord - men det første halvåret slet jeg VELDIG med depresjoner og tanker som at "jeg burde ikke hatt ham" og "jeg er ikke på småbarnsstadiet lenger" osv...

Det slet veldig på meg og jeg følte meg som verdens verste mor...!!

Synes det var et ork å stå opp med gutten min, synes det var slitsomt å stelle ham, følte som om jeg aldri skulle komme meg ut av dette med å måtte være hjemme og passe barn - Ja - som du sier; Fanget...

Heldigvis går dette med fødselsdepresjon over - men noen ganger rammer det såpasse hardt at man bør oppsøke hjelp hos psykolog.

Det er et relativt vanlig fenomen med denne depresjonen, så det er ikke noe å skamme seg over.

Ta en prat med legen din og få synspunkter derfra om hva du skal gjøre.