Nettdating

[Pida]

Inspirert av den andre tråden om nettdating, er det noen som har noen skikkelige ille historier å komme med? Ikke fordi man skal baksnakke andre eller noe, men noen ganger går det bare så sinnsykt dårlig.

Første gang jeg skulle møte en fyr fra nettet var jeg 15. Jeg hadde pratet med han over msn i ca. 1 mnd og var helt sikker på at han var drømmegutten. Hadde sett et par bilder, ikke sånne kjempetydelige, men han så i alle fall søt ut. Også virket han hyggelig.

Sååå spent Pida...Og når han da først dukket opp hadde han grønn hanekam som var "satt opp" med gelatin, han hadde øyebuser, nesebuser og ørebuser (ja, faktisk)...Han hadde brune tenner. Også hadde han en odør av møkkete hår. Og fyren var 16 år.

Da tok det noen år før jeg forsøkte igjen.

[Gjest Purple Haze]

Som den erfarne nettdater jeg er, har jeg noen dårlige erfaringer. Og de fleste går selvfølgelig på bilder som ikke matcher utseende i virkeligheten.

Møtte en for mange år tilbake. Bildet så helt ok ut. Vanlig slank, brunt hår, greie tenner osv. Sa han var 185 høy. Da jeg møtte han, fikk jeg helt sjokk. Bildet måtte i beste fall være gammelt, evnt av en annen.

Han så ikke ut i måneskinn. Ca 170 høy, så og si ikke noe hår, det vesle han hadde, sto til alle retninger. Manglet flere tenner framme i munnen, og han var rett og slett feit.

Du kan si at den daten ble forholdsvis kort.

Hvorfor lyve om utseende, når man tenker å treffe noen av de man prater med? Bløffen blir jo avslørt.

[Lise_]

jo, da jeg var 15 skulle meg og en venninne treffe 2 gutter, som var høye og mørke. (og norske)

Vi traff dem, og ble veeldig skuffet da det var to bittesmå kinesere.

Endret 24. september 2008 av Lise_

[Anglofil]

Hehe, glemmer aldri første date med en fyr jeg hadde møtt på nett (lenge siden nå). Uansett, han var virkelig en fyr for seg selv. Ikke noe galt i det forsåvidt, men det gikk ikke videre bra. Kommer aldri til å glemme det som skjedde og vel, det var en lærerik opplevelse om ikke annet.(..)

Uansett, vi skulle møtes og jeg hadde jo pynta meg litt (ikke veldig, men litt). Vel, han kom der i litt shabby olabukser, med fleecegenser, jakke og sånn diger tursekk. Så jeg ble litt, tja, tatt på senga. Men men, tenkte jeg, får gi han en sjanse. Jeg gikk bort til han og hilste, smilte jeg og sa hei. Uttrykket hans glemmer jeg aldri. Han så på meg og øya hans rulla bakover, som han skulle besvime eller noe. Kanskje litt slem nå, men det var skikkelig komisk! Det første han sa var; "jeg er vettskremt!"

Nåvel, praten gikk det så som så med. Han hadde trolig et inntrykk av at jeg var forelska i han eller noe, rett og slett fordi jeg sa jeg ønska meg en kjæreste for lenge siden (det kom opp når vi pratet sammen på msn). Ihvertfall, etter at vi hadde vært og spist, før vi dro på kino, sa han; "bare venner, ikke kjærester, ok?" Jeg ble måløs.(..) Jeg hadde sagt ja til date fordi han maste så fælt i utgangspunktet og jeg bestemte meg for å gi ham en real sjanse. I utgangspunktet ville jeg egentlig ikke, da jeg følte vi var for ulike.

Videre fortsatte han med å hevde at jeg var en av de få personene i livet sitt som han følte sympati for. Forsåvidt greit nok, men visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.(..) Jeg må innrømme at jeg syntes han var litt rar. Personlig skjønte jeg ikke helt hvorfor han var så ivrig etter å treffe meg. Så, da vi sto og ventet på toget mitt hjem, så presterte han å si; "hvorfor vil du ha kjæreste egentlig?" Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle svare ham, det må jeg innrømme.

Senere konfronterte jeg ham med hvorfor han spurte meg om hvorfor jeg ville ha kjæreste. Prøvde å forklare han: "Tja, hvorfor blir man forelska egentlig? Det bare er sånn." Da svarte han; "Ingenting bare er sånn. Jeg kan være ille til å stille hvorfor-spørsmål." Videre forsøkte jeg å fortelle ham at "Det har med følelser å gjøre. Man kan dessverre ikke styre dem." Så sa han det som tok toppen av kransekaka; "Forelskelse er blant annet i stor grad genetisk programmert slik at om et vist sett med inntrykk som inntreffer samtidig så utløser det en kraftig kjemisk produksjon... Men det er det tørre hvorforsvaret." Så fortsatte han; "Jeg har også prøvd å komme til buns i hva som skal til for at jeg skal bli forelsket, men jeg har dessverre litt lite materiale å jobbe med.""Men det var et eksempel på klassen "ubehagelige" spørsmål som jeg ikke ville stille over MSN."

En opplevelse for livet, om ikke annet. All ære til han som ikke gjorde seg til, han var ihvertfall seg selv om ikke annet. Kanskje er det også jeg som er merkelig, jeg kommer dog aldri til å glemme vårt lille møte.(..)

Mvh Yvonne

Endret 25. september 2008 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Nettdating ja...

Truffet noen på den måten, men etter ymse heller mislykkede "dater" så la jeg hele nettgreiene på is. Får være måte på!

En skulle jeg møte i en storby der jeg besøkte ei venninne som studerte. Han synes det var greit at min venninne var med, så ble det litt mer uformelt. Vi stod og ventet, men han kom aldri... Ringte til slutt og spurte hvor han ble av, og fikk følgende svar:" Nei, jeg så deg på avstand og så at du ikke var noe for meg, så jeg bare gikk igjen... Hadet!". Og der stod jeg.... Selvtillitten forsvant på et blunk gitt. DA var det godt å ha ei god venninne der. For var tøft å få beskjeden om at jeg var så "stygg" at jeg ikke var verdt å hilse på engang... Men hun fikk overbevist meg om at han var en tulling/dust, og at ikke det var meg. Så kom meg da videre med det også...

Har andre små episoder også, mye rare mennesker der ute! Men enkelte er nok litt for enkle å identifisere, så tror jeg skal la de ligge.

Men begynner å bli noen år siden jeg roet ned nettsjekkinga kan du si...