Hjelp, jeg tror jeg blir gal

[Gjest TS]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå.

For to dager siden flyttet jeg ut fra samboeren min. Det har vært to ganske turbulente år, for han er fryktelig krevende og sær. Jeg forsøkte å dra og snakke med han samme dag som jeg dro, men fikk beskjed om at så lenge jeg ikke hadde med sakene tilbake var jeg ikke hjemme i hans øyne og vi hadde derfor ikke noe å snakke om. Kunne ikke gjøre annet enn å gå igjen. Deretter fulgte en tirande av jeg elsker deg/hater deg meldinger og at jeg skulle komme tilbake med engang, hvis ikke kunne han finne på noe dumt (underforstått ta livet av seg). Jeg var sterk og lot være, men sa vi kunne snakke sammen neste dag. I går forsøkte jeg både å sende melding og ringe, men han nekter å svare meg. Hodet sier at jeg mest sannsynlig har det bedre uten han, og at han ikke kommer til å forandre seg såpass at forholdet vårt blir veldig bra. Men hjertet sier at jeg må forsøke igjen og jeg har det så vondt nå. Føler at det bare er jeg som er slem, og han det er dynd på. Er skikkelig bekymret for han. Burde jeg dra opp i leiligheten å forsøke å snakke med han en siste gang? Eller er det bedre å la dette gå sin uten mer drama?

Er takknemmelig for alle innspill....

[Gjest TittTitt]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå.

For to dager siden flyttet jeg ut fra samboeren min. Det har vært to ganske turbulente år, for han er fryktelig krevende og sær. Jeg forsøkte å dra og snakke med han samme dag som jeg dro, men fikk beskjed om at så lenge jeg ikke hadde med sakene tilbake var jeg ikke hjemme i hans øyne og vi hadde derfor ikke noe å snakke om. Kunne ikke gjøre annet enn å gå igjen. Deretter fulgte en tirande av jeg elsker deg/hater deg meldinger og at jeg skulle komme tilbake med engang, hvis ikke kunne han finne på noe dumt (underforstått ta livet av seg). Jeg var sterk og lot være, men sa vi kunne snakke sammen neste dag. I går forsøkte jeg både å sende melding og ringe, men han nekter å svare meg. Hodet sier at jeg mest sannsynlig har det bedre uten han, og at han ikke kommer til å forandre seg såpass at forholdet vårt blir veldig bra. Men hjertet sier at jeg må forsøke igjen og jeg har det så vondt nå. Føler at det bare er jeg som er slem, og han det er dynd på. Er skikkelig bekymret for han. Burde jeg dra opp i leiligheten å forsøke å snakke med han en siste gang? Eller er det bedre å la dette gå sin uten mer drama?

Er takknemmelig for alle innspill....

Jeg ville latt det gå sin gang uten mer drama! Det er veldig vanskelig å finne ut om du skal høre på hode eller hjertet. Elsker du han, eller er du avhengi av han? Er du forelsket i han, eller bare tror du at du er forelsket i han? Slike ting blir du forvirret av, og da er det gjerne lurt med tid for seg selv for å finne ut om hva som faktisk stemmer. Jeg og min samboer slo opp og flyttet fra hverandre, og no VET ejg at jeg elsker han, og er forelsket i han. Og vi begynner no og få kontakten igjen, og jeg tror vi finner tilbake til hverandre.

Kansje det er lurt med litt tid for deg selv, for å finne ut av ting. Er jo litt kjipt å gå tilbake til han, fordi du tror det er han du vil ha. Så finner du ut om en stund at du valgte feil - og da har du jo kastet bort tid, og vil bruke mye lenger tid å komme over han, og han vil også gjerne føle seg lurt og bli enda mer såret!

Høres jo ut som dere har hatt det tungt i perioder, så da er det ofte lurt å gi det tid. Du må fortelle han det, hva DU har behov for, og vis ikke han kan respektere det, så må du skaffe deg nytt nr i mellom tiden. Er ganske lett og skrive slike meldinger eller fotelle i tlf at han hater deg, at han elsker deg, vrir om på situasjonen og gir deg dårlig samvittighet!

Men lykke til, håper du finner ut av det! Husk å tenk på hva som er best for DEG, hvordan DU vil ha det, sett krav!

[mbi002]

Enig med TittTitt.

(Det er ikke en lett situasjon du er i, men det er jo som med alle andre ting, du kommer over det etter en stund...)

[Gjest TS]

Tusen takk for svar!

Jeg elsker han og er gla i han, men samtidig har han er personlighet som gjør at han alltid setter seg selv først og ikke vil ta hensyn til og respektere mine meninger. Jeg satte et krav da jeg gikk, og jeg vet at han mener at den eneste måten å løse det her på er at jeg kommer tilbake. (og sikkert fortsetter som før). Er det urimelig av meg å kreve en ordentlig samtale om tingenes tilstand før jeg evt går tilbake? Jeg syns ikke det, men det syns han.... Er så sliten av å alltid måtte gi etter og krype....

[Gjest TittTitt]

Tusen takk for svar!

Jeg elsker han og er gla i han, men samtidig har han er personlighet som gjør at han alltid setter seg selv først og ikke vil ta hensyn til og respektere mine meninger. Jeg satte et krav da jeg gikk, og jeg vet at han mener at den eneste måten å løse det her på er at jeg kommer tilbake. (og sikkert fortsetter som før). Er det urimelig av meg å kreve en ordentlig samtale om tingenes tilstand før jeg evt går tilbake? Jeg syns ikke det, men det syns han.... Er så sliten av å alltid måtte gi etter og krype....

Kjærligheten handler jo også om å kunne gi og ta. Virker jo som han er veldig egoistisk og kun vil gå utifra hans meninger og hans handlinger. Utifra det jeg forstår, så gir du alltid etter og han får alltid viljen sin. Og det er ikke bra. Du må tenke "Er det slik jeg vil leve for resten av mitt liv?" Og da snakker man om MANGE år med denne personen. Er vanskelig, men vi alle må ha mer selvrespekt og sette ned foten. Går det ikke, så må man være sterk og ta det slik det kommer. Om det blir brudd, så kommer man sterkere ut av det.

Er kjempe viktig at begge respekterer hverandre, lytter og hjelper til - begge veier!

Vis han ikke vil høre på deg, og alt skal bare handle om han, da ville jeg tenkt meg om 2 ganger. Er tross alt snakk om ditt liv, og hvordan du vil ha det og at du skal være lykkelig!

[Gjest TS]

Ja, det er veldig sant det du sier....

Selv om det gjør vondt så må det kanskje bare være sånn... Føler liksom at jeg har ødelagt hans liv og at alt er min skyld... Men han kommer vel til å klare seg bra han også. Håper jeg.

[Gjest TittTitt]

Selvfølgelig er det vondt! Hvor lenge var dere sammen, og hvor gammel er du? Brudd er alltid vondt, for du er jo gla i den personen!

Og selvfølgelig har du ikke ødelagt livet hans. Kansje han føler det der og da i en periode, men han kommer seg videre han også, akkurat slik du gjør. Og det er kjempe viktig og ikke ta inn på seg ting som kan bli sagt i et brudd. Ofte blir ting sagt bare for å ødelegge og for å trakke ned på den andre personen.

Du må bare tenke gjennom hva som er best for deg, og hva du vil. Skriv gjerne ned alle negative ting som var i forholdet deres, også skriv ned alle positive ting DU har som person!

[Gjest TS]

Jeg er 25 og han blir 29 om noen uker... Vi har vært sammen i litt over to år og bodd sammen mesteparten av tiden...

Jeg vet han var langt nede psykisk før han møtte meg og er så redd for å sende han tilbake til den tilstanden. Men samtidig så vet jeg jo at jeg ikke kan ta ansvar for hans liv og at han er nødt til å ta tak i ting selv. Han vil jo ikke han hjelp og da er det vanskelig...

[Gjest TittTitt]

Skjønner! Da er det nok lurt i det du gjør. Vis han ahr slitt med psykiske problemer og ikke vil ha hjelp, så er bare det et dårlig tegn. Selvom han gjerne vil og ønsker og tro av hele sitt hjertet at du er den som kan hjelpe han, så stemmer ikke det! Du må ikke tenke at det er din feil, for psykiske problemer går dypere enn som så.

Du er 25 år, og kjempe ung. 2 år kan høres lenge og kan høres lite. Jeg og min samboer bodde nesten sammen i 2 år, og det føles lenge, samtidig som det ikke føles lenge, med tanke på hvor langt livet egentlig er!

Tror nok du bare må prøve å tenke realistisk. Det hjelper og snakke høyt om det med en god venninne, eller skrive om det her. Det å tenke realistisk kan hjelpe veldig mye, må bare få kunsten til å tenke realistisk til å sitte!

[Gjest TS]

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive til meg.

Jeg kommer nok til å bruke forumet en del ja, og venninnene mine stiller opp hundre prosent for meg. Jeg ringer og "terroriserer" dem hele tiden *ler litt oppi det triste* Alle rundt meg mener at jeg gjør det riktige, inkludert psykologen min, så da skulle man jo tro at det er riktig. Er bare så vanskelig å tenke rasjonelt når man er "den store stygge ulven og bare jeg går hjem og gjør som han sier blir alt fint". Kejnner at jeg begynner å bli litt forbanna på hele greia, og det er kanskje en god ting.

[Gjest TittTitt]

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive til meg.

Jeg kommer nok til å bruke forumet en del ja, og venninnene mine stiller opp hundre prosent for meg. Jeg ringer og "terroriserer" dem hele tiden *ler litt oppi det triste* Alle rundt meg mener at jeg gjør det riktige, inkludert psykologen min, så da skulle man jo tro at det er riktig. Er bare så vanskelig å tenke rasjonelt når man er "den store stygge ulven og bare jeg går hjem og gjør som han sier blir alt fint". Kejnner at jeg begynner å bli litt forbanna på hele greia, og det er kanskje en god ting.

Selvfølgelig tar jeg meg tid, betyr jo mye for meg at folk skal ha det bra - om man kjenner de eller ikke!

Jeg og terroriserer vennene mine Men er jo det de er der for og, støtte oss når vi har det vondt! Er da du ser hvem som er de goode vennene, det er de som virkelig stiller opp!

Det virker no som du gjør det rette. Bare det er vanskelig, for du er jo gla i han. Du har jo tross alt bodd med fyren i 2 år, og delt deg til han. Det er nok tungt for han og deg! Du må prøve å sette deg noen mål for framtiden, og hvordan du vil forholdet skal være.

Men ejg sier ikke at dere ikke skal bli sammen igjen, for jeg vet jo ikke hvordan dere føler. Er derfor det er viktig med tid og. Slik som meg meg og eksen, no bor ikke vi sammen, og vi har fått masse tid for oss selv. Vi savner hverandre, og har funnet ut at vi ikke skal bo sammen. Vi har ikke blitt sammen igjen, for vi vil ikke forhaste oss (eller jeg vil, er han som setter foten ned) Men jeg har ihvertfal lært døds mye om emg selv på denne tiden etter vi flyttet fra hverandre, og jeg vet hva jeg vil ha i et forhold og hvordan han skal være mot meg. Kan jo være dere finner ut at dere vil fortsette å være kjærester, men bare ikke bo sammen. Da får dere masse tid med hverandre, men samtidig masse til for seg selv, for det er viktig. Viktig med å ha kvalitets tid aleine, pluss da får dere savnet hverandre, og det styrker et forhold! Men som sagt, alt handle rom tid. Tid tid tid. Og det suger! Men er bare slik det er.

Jeg råder deg med å si til han "Per; jeg trenger virkelig tid for meg selv, og jeg håper du kan respektere det. Vis ikke har ikke vi noe å gi til hverandre lengre. Jeg trenger at du respekterer det JEG føler no. Og det er at jeg trenger tid til å finne ut av hva jeg føler. Men det betyr ikke at jeg ikke er gla i deg, for det ER jeg"..

Eller noe sånt

[Gjest TS]

Jeg forsøkte å si det, med at jeg trengte et par dager og puste litt. Men i det jeg gikk ut døra var det slutt, han vil ikke høre snakk om verken vennskap eller nytt forsøk. Men det kan jo kanskje endre seg. Han er kaldere enn isen på Nordpolen utenpå noen ganger. Men når han ikke vil vise meg innsiden, så er det jo lite jeg kan gjøre.

[Gjest TittTitt]

Jeg forsøkte å si det, med at jeg trengte et par dager og puste litt. Men i det jeg gikk ut døra var det slutt, han vil ikke høre snakk om verken vennskap eller nytt forsøk. Men det kan jo kanskje endre seg. Han er kaldere enn isen på Nordpolen utenpå noen ganger. Men når han ikke vil vise meg innsiden, så er det jo lite jeg kan gjøre.

Du får bare bruke tiden du trenger, så kommer du nok fram til et svar skal du se. Og om det er dere, så blir dere sammen igjen :o)

Hold meg oppdatert da, når det skjer nokke

[Gjest TS]

Du får bare bruke tiden du trenger, så kommer du nok fram til et svar skal du se. Og om det er dere, så blir dere sammen igjen :o)

Hold meg oppdatert da, når det skjer nokke

Det skal jeg gjøre!

[Gjest Gjest_Ellie_*]

Hei!

Kjempebra at du har klart å flytte ut! Stol på din egen avgjørelse! (du har sannsynligvis tenkt mye før du flyttet.) og la ham ta ansvar for sitt eget liv!

Etter en stund vil du antageligvis få bekreftet at du valgte rett. ta hensyn til deg selv først og fremst! Du er verdifull og fortjener en mann som setter pris på deg! Lykke til!

Mvh Ellie!

[Gjest TS]

Hei!

Kjempebra at du har klart å flytte ut! Stol på din egen avgjørelse! (du har sannsynligvis tenkt mye før du flyttet.) og la ham ta ansvar for sitt eget liv!

Etter en stund vil du antageligvis få bekreftet at du valgte rett. ta hensyn til deg selv først og fremst! Du er verdifull og fortjener en mann som setter pris på deg! Lykke til!

Mvh Ellie!

Det er veldig vanskelig, men tusen takk!!!!!

[Gjest TS]

En liten oppdatering her...

Han har fremdeles ikke tatt kontakt med meg. Gikk opp i leiligheten idag mens han var på jobb og der har det ikke skjedd noen som helst. Ingen tegn til at han har begynt og pakke. Men han tar jo heller ikke kontakt for å ordne opp. WTF?!?!

[Gjest Gjest]

En liten oppdatering her...

Han har fremdeles ikke tatt kontakt med meg. Gikk opp i leiligheten idag mens han var på jobb og der har det ikke skjedd noen som helst. Ingen tegn til at han har begynt og pakke. Men han tar jo heller ikke kontakt for å ordne opp. WTF?!?!

Når må dere flytte ut da? Har dere ikke 3 mnd oppsigelse?

Det er jo bare noen dager siden det ble slutt. Kanskje han venter med å pakke til han vet helt sikkert hva som skjer med dere. Kanskje han håper på en gjenforening? Eller kanskje han er så langt nede at han ikke orker å pakke nå?

Hvis du har flyttet ut burde du vel ikke låse deg inn i leiligheten uten at han vet det?

[Gjest TS]

Når må dere flytte ut da? Har dere ikke 3 mnd oppsigelse?

Det er jo bare noen dager siden det ble slutt. Kanskje han venter med å pakke til han vet helt sikkert hva som skjer med dere. Kanskje han håper på en gjenforening? Eller kanskje han er så langt nede at han ikke orker å pakke nå?

Hvis du har flyttet ut burde du vel ikke låse deg inn i leiligheten uten at han vet det?

Leiligheten eies av min familie og leiekontrakt står på meg. 99 prosent av alt som er i leiligheten er også mitt, så føler meg ganske berettiget til å låse meg inn og hente noen klær ja..... Hvor langt nede han er vet jeg ikke siden han ikke snakker med meg, men at han har det vanskelig vet jeg. Men han er jo oppegående til å gå på jobb. Jeg har ikke vært på jobb idag for å si det sånn...

Men du har nok rett i at han venter på en gjenforening ja... At jeg skal komme tilbake og be om unnskyldning og fortsette som før....

[Gjest Gjest]

Han mener ikke hva han sier, han er bare stabeist og "stolt"