1.oktober er det et år siden

[Lillefleur]

1.oktober-07 måtte jeg avlive hesten min.

Jeg merket en dag at han var veldig stiv halta. Han var ganske gammel(17 år) og vi dro til Kr.sand for å røntge og bøye. Der fikk han sterke utslag på bøyeprøvene, så jeg røntga alle ledda på han og da fikk han påvist spatt i begge hasene bak, ringfot i kronleddet på venstre frambein og begynnende forkalkninger i det siste.. Dro hjem igjen med beskjeder om:

-10(!) smertestillende tabletter per dag

-Sprøyte med kortison og ev.hanekam med jevne mellomrom

-Gå i egen luftegård uten mulighet til å gå i annet enn skritt

-Aldri mer ri på tur

-Aldri mer kunne leke med andre hester

-Måtte ta av sko, venne han til å gå barfot eller alle disse åra med sko

-Spesialfor for ledda

-Bandasjering

Han måtte altså forandre livet sitt på alle felt, og til hvilken pris? Nei han kom jo aldri til å bli frisk igjen. Det går bare en vei med forkalkninger.

Det var beskjedene jeg fikk.

Vi dro hjem igjen og jeg ringte til mange spesialister og veterinærer og erfarne hestefolk, og kom etter hvert frem til at det var best å la han slippe. For den lille aktive ponnisen min, så hadde det ikke vært noe liv. Aldri mer få lov til å gjøre det han vil.

Det var en utrolig vanskelig avgjørelse å ta. Helt jævlig for å si det rett ut. Det er ikke en avgjørelse man forestiller seg og noensinne måtte ta. Han var jo "bare" 17 år. Men det ble nå slik at han sovnet stille inn mandag 1.oktober.. Jeg var med han hele tiden og holdt han mens han døde og satt ved han hele tiden til vi fikk begravd han. Jeg holdt rundt ham når bena sviktet og han falt sammen. Jeg holdt hodet hans når han trakk sine siste pust. Jeg så alt liv i øynene hans forsvinne og at de ble overtatt av en slags skygge. Jeg gravde graven hans, fylte den med høy så han skulle lande mykt. Og jeg hjalp med å dra ham ned i graven. Jeg lot kroppen hans bli dekket av jord og jeg kunne kjenne pelsen hans, som fortsatt var varm og skinte i solen, forsvinne under den kalde jorden. Det var ille, men jeg er glad jeg gjorde det. Jeg så at han ikke hadde noe vondt. Men når han lå der død med hodet i fanget mitt, da skulle jeg mest av alt i verden ønske at han ikke var død. At han kunne våkne opp igjen, og alt ville bli bra igjen.

Jeg kan nesten ikke fatte enda at han er død. At jeg aldri vil få se den lille bebien min igjen. For det var det han var for meg. Et lite barn.

Jeg har nå i snart et år prøvd å takle alle disse følelsene. Jeg trodde jeg hadde klart det men jeg begynner å bli redd jeg tok feil. Etter at kjærligheten min døde klarte jeg ikke å være med hestene. Kjæresten min, vennene mine, og en hestekar som er mitt største forbilde hjalp meg til å komme meg ut i stallen igjen. Og en dag klarte jeg å ta den harde beslutningen at jeg skulle fortsette samme hva. Jeg klarte dette.

Jeg har nå i et halvt år trent en herlig hest som skal bli min. Det har vært hardt til tider, men hesten har også hjulpet meg i forhold til det å leve med sorgen.

Når jeg ser på internett på diskusjoner, reportasjer, bilder av hester får jeg denne triste følelsen. Jeg har laget et stort album til den avdøde hesten og jeg har en boks med minner etter han. Jeg har også lest en del i en engelsk bok om hvordan man skal komme seg over tapet av en hest. Jeg pleier å lese om Rainbow Bridges og se på siden på internett, for å prøve å overbevise meg om at jeg har gjort det rette, at han har det bra, og at jeg får møte han igjen.

Av og til blir jeg nesten sjalu når jeg ser bilder og blogger om folk og hestene deres, om hvor bra de lykkes og hvor fint de har det. Jeg føler meg også slem og ussel pga dette. Jeg vil selv si at jeg er flink med hester, men allikevel føler jeg alltid at alle andre er bedre. At jeg er mislykket. Min hest døde jo..

Jeg vet ikke hva det er jeg føler og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle så ønske jeg kunne få holde rundt han en gang til, at jeg kunne hoppe over et hinder til, at jeg kunne få gi han mat en gang til, børste han, stelle han, kjenne lukten av ham. Jeg føler han ble tatt fra meg så alt for fort. Fra jeg var hos veterinæren og til han døde gikk det bare noen få dager. Dette var noe jeg selv valgte ettersom jeg ville han skulle oppleve minst mulig smerte. Jeg mente at jeg gjorde noe riktig ved å avlive han. At det var bedre at bare en av oss lider, jeg kunne ikke ha levd med at hesten min hadde det vondt for min skyld.

Jeg bare savner den lille gutten min så..

Endret 22. september 2008 av Lillefleur

[linel]

En god til deg!

Det var en trist historie, men du må ta vare på alle de gode minnene du har, og glede deg over dem! Og glede deg over den nye hesten du skal få

Vet hvor vondt det er å miste et dyr, man blir så ufattelig glad i dem!!

Mange klemmer fra meg til deg!

[Gjest frøkna20]

Trist og høre om, 1 oktober er en dag som selv har brent seg inn i mitt minne.

1 okt. 2005 brant stallen vår ned, og 12 nydelig hester mistet livet. Stallen var påtent og politiet vet ikke hvem som gjorde det, desverre. Å få et dyr man er så nær som dette revet fra seg er helt grusomt! Og er noe som har merket meg og de rundt meg, ikke minst de som var vitne til denne tragedien for livet.

Det går ikke en dag uten at jeg spekulerer på hvilken umenneskelig gjerning dette faktisk var.

De fleste av oss har kjøpt nye hester og har på en måte gått vidre i livet, stallen er også bygd opp og er helt lik den stallen som brant ned. Men enkelte hendelser er det umulig og gi slipp på. Det beste å gjøre er bare og heve hodet, huske alle de gode minnene og de fine stundene og ta disse med seg vidre. La de hjelpe deg vidre i livet og hedre minnet til de som sto deg så nær

*Klemmepå*

[Frøkna20]

Vil bare si Kondolerer