Vet ikke hva jeg skal gjøre

[Gjest Gjest]

Jeg er 22 år og har vært i et forhold nå i 5 år. Vi har vært gift i 1. Vi har hatt det kjempe bra sammen helt til rett etter vi gifta oss..

Han har forandra seg veldig. Han er sur og irritert hele tiden. Gidder aldri å gjøre noe. Blitt en sur gammel mann i en ung kropp. Han har sluttet å snakke med meg. Å det er dumt for jeg trenger virkelig det. Hver gang jeg har kommet med noe til han så har han ledd å sagt herregud hvorfor føler du sånn.. Det har gjort mye med meg. Jeg tørr rett å slett ikke å komme til han med noe lenger. Fordi jeg er redd for å få den tilbakemeld å at jeg føler meg dum.

Alt dette har gjort at jeg ikke elsker han lenger. Jeg er kjempe glad i han, men jeg elsker han ikke..

Han er klar over situasjonen, men også han sier at han ikke har det bra.

Men ingen vet helt hva vi vil. Jeg klarer ikke tanken på å ikke være sammen med han. Tanken på at vi skulle stifte familie å ha det bra sammen. Men det blir jo også feil å stifte en familie på falsk kjærlighet vil jeg si.

Det er så mye jeg tenker på rundt det her som forvirrer meg så mye. Men så er det også det at familien min er kristen og veldig gammeldagse. Jeg har fortalt litt av det til mamma men ho syns det bare var teit at vi ikke klarte å ordne opp. Så det er også det hva andre sier som plager meg.. jeg vet at jeg ikke skal tenke sånn men jeg klarer ikke å la være. Å hvis dette er grunnen til at jeg ikke klarer å gå fra han så er det jo bare teit.

Hver så snill å hjelp meg med noen råd eller om noen har vært i en lignende situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg er 22 år og har vært i et forhold nå i 5 år. Vi har vært gift i 1. Vi har hatt det kjempe bra sammen helt til rett etter vi gifta oss..

Han har forandra seg veldig. Han er sur og irritert hele tiden. Gidder aldri å gjøre noe. Blitt en sur gammel mann i en ung kropp. Han har sluttet å snakke med meg. Å det er dumt for jeg trenger virkelig det. Hver gang jeg har kommet med noe til han så har han ledd å sagt herregud hvorfor føler du sånn.. Det har gjort mye med meg. Jeg tørr rett å slett ikke å komme til han med noe lenger. Fordi jeg er redd for å få den tilbakemeld å at jeg føler meg dum.

Alt dette har gjort at jeg ikke elsker han lenger. Jeg er kjempe glad i han, men jeg elsker han ikke..

Han er klar over situasjonen, men også han sier at han ikke har det bra.

Men ingen vet helt hva vi vil. Jeg klarer ikke tanken på å ikke være sammen med han. Tanken på at vi skulle stifte familie å ha det bra sammen. Men det blir jo også feil å stifte en familie på falsk kjærlighet vil jeg si.

Det er så mye jeg tenker på rundt det her som forvirrer meg så mye. Men så er det også det at familien min er kristen og veldig gammeldagse. Jeg har fortalt litt av det til mamma men ho syns det bare var teit at vi ikke klarte å ordne opp. Så det er også det hva andre sier som plager meg.. jeg vet at jeg ikke skal tenke sånn men jeg klarer ikke å la være. Å hvis dette er grunnen til at jeg ikke klarer å gå fra han så er det jo bare teit.

Hver så snill å hjelp meg med noen råd eller om noen har vært i en lignende situasjon.

Det som også er problemet er at jeg har en venn som har hjelpt meg gjennom dette.. Og det har utviklet seg til følelser fra oss begge.. Han har alt jeg ønsker meg i en gutt. og det gjør ting bare enda vanskligere...

[Lissi]

Det som også er problemet er at jeg har en venn som har hjelpt meg gjennom dette.. Og det har utviklet seg til følelser fra oss begge.. Han har alt jeg ønsker meg i en gutt. og det gjør ting bare enda vanskligere...

Slik jeg ser det har du giftet deg med feil mann!

Du får fortelle mannen din dette slik at du kan leve et liv med han du virkelig ønsker deg da.

Jeg skjønner godt at ikke problemer blir løst i et forhold når folk tyr til andre så fort det blir problemer!

Endret 22. september 2008 av Lissi33

[Gjest Gjest]

Slik jeg ser det har du giftet deg med feil mann!

Du får fortelle mannen din dette slik at du kan leve et liv med han du virkelig ønsker deg da.

Jeg skjønner godt at ikke problemer blir løst i et forhold når folk tyr til andre så fort det blir problemer!

Men jeg også redd for å gjøre feil.. Jeg er usikker om alt å jeg blir helt gal av det:(

[AnetteR]

Jeg har alltid vært av den mening at har man først giftet seg, har man forpliktet seg til å jobbe ekstra hardt og tolerere litt ekstra for å få det til å gå. Men er du virkelig ikke lykkelig, og det ikke finnes noen løsning for dere, må man jo komme seg videre.

Dette er dessverre noe jeg ser litt for ofte hos de som gifter seg så tidlig. Mennesker forandrer seg veldig mye i begynnelsen av 20årene, det er de årene man blir voksen.

[Lissi]

Men jeg også redd for å gjøre feil.. Jeg er usikker om alt å jeg blir helt gal av det:(

Ja det er klart! Man tar en stor risk ved å bytte parter. Man vet hva man har men ikke hva man får.

Det tar ca et år å bli skikkelig kjent med noen, og man bør bo sammen med dem hver dag for å finne ut om han har de kvaliteter du drømmer om, samt at dere fungerer i hverdagen.

Jeg høres kanskje krass ut men jeg har lite sympati for dems som starter et nytt forhold bak ryggen på den de deler hus med.

Jeg syns du skal være såpass fair å gi mannen din friheta tilbake slik at du kan finne ut hva du vil, uten å ha i pose og sekk:)

[VirreVapp]

Hva med å bruke litt tid hver for dere. En liten "timeout" slik at dere kan få tenkt dere ordentlig om? Dette er en vanskelig situasjon, har vært i noe lignende selv. Vi bestemte oss for å bo hver for oss en liten periode slik at vi kunne få litt pusterom og for å se om vi savnet hverandre. Dette vet jeg også noen vennepar av meg har gjort. For meg endte dette med brudd, men da visste vi at det var det rette. For en av mine beste venner endte det med at de savnet hverandre så mye at de skjønte de burde være sammen... På denne måten slipper man i alle fall å sitte i ettertid og lure på om man kunne gjort noe.. Og ikke minst, det er viktig å snakke sammen!!

[Lissi]

Det er ikke rett å sette mannen på pause for at hun skal være sammen med sin nye flamme. Det blir helt feil!!

[Gjest Gjest]

Ja det er klart! Man tar en stor risk ved å bytte parter. Man vet hva man har men ikke hva man får.

Det tar ca et år å bli skikkelig kjent med noen, og man bør bo sammen med dem hver dag for å finne ut om han har de kvaliteter du drømmer om, samt at dere fungerer i hverdagen.

Jeg høres kanskje krass ut men jeg har lite sympati for dems som starter et nytt forhold bak ryggen på den de deler hus med.

Jeg syns du skal være såpass fair å gi mannen din friheta tilbake slik at du kan finne ut hva du vil, uten å ha i pose og sekk:)

Jeg er helt enig i hva dere begge sier. Å jeg har ikke tenkt til å starte noe forhold før jeg har avsluttet et. Det er ikke realt for noen av oss. Men det er også det at hvor lenge skal man jobbe med et forhold før det er over. Vi begge er kjempe slitene og deppa av det her. Jeg angrer masse på at jeg gifta meg så tidlig. Det er nå jeg merker hvor mye jeg fortsatt vokser i tankegangen og hvor mye jeg forlanger. Vi har bodd sammen i snart 3 år. Å jeg trodde virkelig at det skulle bli oss. Å jeg trodde jeg kjente han.. Det er bare så slitsomt:(

[Lissi]

For å være ærlig høres det ikke lett ut. Dere er jo veldig unge og forstår at det var litt tidlig å gifte seg. Om din mann ikke er klar for å jobbe med forholdet så har kanskje ikke dette forholdet livets rett. Det høres også ut som du har gått videre mentalt.

Du må snakke med mannen din. Si det som det er å se om han da vil gi slipp på deg eller om han vil kjempe. Da ser du jo hva du har å forholde deg til. Kanskje han angrer også? Kanskje han har gitt opp han å?

Skal ikke være så lett.

[Gjest Gjest]

Hva med å bruke litt tid hver for dere. En liten "timeout" slik at dere kan få tenkt dere ordentlig om? Dette er en vanskelig situasjon, har vært i noe lignende selv. Vi bestemte oss for å bo hver for oss en liten periode slik at vi kunne få litt pusterom og for å se om vi savnet hverandre. Dette vet jeg også noen vennepar av meg har gjort. For meg endte dette med brudd, men da visste vi at det var det rette. For en av mine beste venner endte det med at de savnet hverandre så mye at de skjønte de burde være sammen... På denne måten slipper man i alle fall å sitte i ettertid og lure på om man kunne gjort noe.. Og ikke minst, det er viktig å snakke sammen!!

Vi har også tenkt på det.. For jeg får jo aldri tid til å savne han lenger.

Men det er det å ta det steget at en av oss skal flytte ut. Det å si det til familien. det å flytte fra hjemme sitt. Det å prøve å få et annet liv.. Men det er kanskje best. Jeg vil ikke sitte her om et år å angre som en hund på at vi gikk i fra hverandre..

[Gjest Gjest]

For å være ærlig høres det ikke lett ut. Dere er jo veldig unge og forstår at det var litt tidlig å gifte seg. Om din mann ikke er klar for å jobbe med forholdet så har kanskje ikke dette forholdet livets rett. Det høres også ut som du har gått videre mentalt.

Du må snakke med mannen din. Si det som det er å se om han da vil gi slipp på deg eller om han vil kjempe. Da ser du jo hva du har å forholde deg til. Kanskje han angrer også? Kanskje han har gitt opp han å?

Skal ikke være så lett.

Jeg har nok på en måte godtatt at det ikke fungerer. Men en del av meg vil ikke innse det. Jeg vil lissom ikke gi opp helt. Å det er der jeg sliter. Jeg tror han vil kjempe for meg, men som han sa så vet han ikke om han klarer å gi meg det jeg trenger. Å da er det kanskje ikke noe mere å hente der??

[VirreVapp]

Vi har også tenkt på det.. For jeg får jo aldri tid til å savne han lenger.

Men det er det å ta det steget at en av oss skal flytte ut. Det å si det til familien. det å flytte fra hjemme sitt. Det å prøve å få et annet liv.. Men det er kanskje best. Jeg vil ikke sitte her om et år å angre som en hund på at vi gikk i fra hverandre..

Det er ikke lett, det vet jeg alt om. Men noen ganger må man ta noen vanskelig valg for å få det bedre. Du eller samboeren din har ikke noen venner dere kan alliere dere med? Slik at dere evt ikke trenger å fortelle alt for mye til familie før det er helt nødvendig? Jeg var noen uker hos ei venninne, og det hjalp meg på mange måter. Jeg hadde ei jeg stolte på som passet litt på meg Håper dere finner ut av det. Å gå sånn unner jeg ingen...

[Lissi]

Jeg har nok på en måte godtatt at det ikke fungerer. Men en del av meg vil ikke innse det. Jeg vil lissom ikke gi opp helt. Å det er der jeg sliter. Jeg tror han vil kjempe for meg, men som han sa så vet han ikke om han klarer å gi meg det jeg trenger. Å da er det kanskje ikke noe mere å hente der??

Det høres jo litt dødfødt ut! Dessverre.

Men kanskje du får det bedre uten han. Det er ikke bra å gå med masse frustrasjon hver dag. Det tærer på!

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett, det vet jeg alt om. Men noen ganger må man ta noen vanskelig valg for å få det bedre. Du eller samboeren din har ikke noen venner dere kan alliere dere med? Slik at dere evt ikke trenger å fortelle alt for mye til familie før det er helt nødvendig? Jeg var noen uker hos ei venninne, og det hjalp meg på mange måter. Jeg hadde ei jeg stolte på som passet litt på meg Håper dere finner ut av det. Å gå sånn unner jeg ingen...

Ja man må det. Så da får vel jeg prøve å være sterk nok til å ta det første steget.

Jeg har en veninne som jeg kan få være hos litt tror jeg. Så vi får prøve å se hvordan det går.

Tuuuusen takk for svar. Det betyr så mye for meg å vite at noen har også vært der å at jeg ikke er helt alene:)