Usikkerhet

[Gjest j25 (anonym nå)]

For nesten 3 år siden ble jeg i lag med en fantastisk mann. Og som de fleste forhold var starten en drøm. (Det var kjemi, med stor K for å bruke en klisje :rødme: )

vi ble et par bare noen uker etter vi først hadde møttes. Det gikk fort, men føltes veldig rett. (Jeg hadde avsluttet et mindre seriøst forhold 2 uker før jeg møtte han, mens han var singel på 2.året)

For litt over 1 år siden kjøpte vi leilighet og flyttet sammen.

Nå begynner jeg å tvile.

Vi er begge glade i hverandre og har lyst å holde sammen. Han sier at han: "vet ikke hva han skulle ha gjort uten meg/ han ser ikke for seg et liv uten meg". Men samtidig er vi forskjellige.

Jeg har vokst opp i en familie der ingenting har vært bra nok. Man får høre det når man ikke strekker til, mens når man gjør suksess blir en møtt med stillhet. Jeg er svært bevisst på at slik vil ikke jeg ha det når det blir min tur til å stifte familie.

Samboeren min har et yrke hvor det kreves mye av han. Følelser kan ikke stå i sentrum, han må kunne tenke rasjonelt. Det er derfor ofte problematisk for han å uttrykke følelser for meg, fordi han føler at det påvirker hvordan han mestrer jobben. Dette resulterer i at jeg blir mer og mer hengiven, mens han blir kaldere og kaldere. Jeg prøver å begrense meg, men "blir til et lite barn" igjen, som gjør alt for å få ros fra "de voksne". Jeg misliker sterkt at jeg ender oppi denne rollen gang på gang, og prøver å være mer bevisst på hvordan jeg reagerer og motarbeide dette. Jeg tror ikke han er spesielt komfortabel med dette heller. Kort sagt: han ønsker ikke å være kald, jeg ønsker ikke å gå å krype. Dette har vi pratet om, men han føler seg låst pga jobb++ og har ikke så mye å gå på når det gjelder akkurat det området. Betyr det ikke noe for meg at jeg vet at han vil stille opp for meg når det virkelig gjelder? Og må han virklig fortelle meg at han er glad i meg? Viser han ikke det at han valgt meg ved å kjøpe leilighet sammen med meg? Eller at han bare ser meg, han og unger i framtida?

Jeg føler meg helt dust Hvorfor "må" jeg ha tilbakemdlinger av han i hverdagen, når jeg egentlig vet hvor glad han er i meg..

Er det noen måter jeg kan kvitte meg med ønsket om dette?

(Jeg er redd for at plutselig sitter jeg der med unger og en mann som ignorer meg helt..)

Blir veldig glad for svar

[MonicaR]

Et lite spørsmål som jeg ikke helt skjønner:

-Hvilken jobb har han som gjør at han ikke kan vise følelser hjemme? Jeg synes dette hørtes veldig rart ut..... Det er da et stort skille mellom jobb og privatliv?

Jeg skjønner ditt behov for litt tilbakemeldinger....

Og det at han blir "kald" gjør selvsagt at du hungrer MER etter disse tilbakemeldingene....

Snur man det, så blir det vel gjerne mas fra deg dersom du vil ha disse meldingene - og han blir mulig enda kaldere...

En vond sirkel....

Hva om du setter deg ned og snakker med ham om dette (det har du sikkert gjort) - men legger det frem som at du føler du "mister" ham - og at du VET at du maser litt for mye og skal prøve å endre det - og at du ønsker litt mer kjærlighet fra ham?

Inngå et kompromiss... Det er jo mye det forhold handler om....

Fortell hva du føler og hva du ønsker og hva det gjør med det at forholdet er som nå...

Det er jo klart at dersom du har vokst opp i det miljøet du har, så TRENGER du endel tilbakemeldinger... Si det til ham...! Få ham til å skjønne at dette gjelder din trygghet på ham - og trivsel...

Han ønsker jo sikkert ikke at du skal bli utrygg... Så er han glad i deg vil han sikkert prøve å endre en del...

Masse, masse lykke til!

[Lissi]

For nesten 3 år siden ble jeg i lag med en fantastisk mann. Og som de fleste forhold var starten en drøm. (Det var kjemi, med stor K for å bruke en klisje :rødme: )

vi ble et par bare noen uker etter vi først hadde møttes. Det gikk fort, men føltes veldig rett. (Jeg hadde avsluttet et mindre seriøst forhold 2 uker før jeg møtte han, mens han var singel på 2.året)

For litt over 1 år siden kjøpte vi leilighet og flyttet sammen.

Nå begynner jeg å tvile.

Vi er begge glade i hverandre og har lyst å holde sammen. Han sier at han: "vet ikke hva han skulle ha gjort uten meg/ han ser ikke for seg et liv uten meg". Men samtidig er vi forskjellige.

Jeg har vokst opp i en familie der ingenting har vært bra nok. Man får høre det når man ikke strekker til, mens når man gjør suksess blir en møtt med stillhet. Jeg er svært bevisst på at slik vil ikke jeg ha det når det blir min tur til å stifte familie.

Samboeren min har et yrke hvor det kreves mye av han. Følelser kan ikke stå i sentrum, han må kunne tenke rasjonelt. Det er derfor ofte problematisk for han å uttrykke følelser for meg, fordi han føler at det påvirker hvordan han mestrer jobben. Dette resulterer i at jeg blir mer og mer hengiven, mens han blir kaldere og kaldere. Jeg prøver å begrense meg, men "blir til et lite barn" igjen, som gjør alt for å få ros fra "de voksne". Jeg misliker sterkt at jeg ender oppi denne rollen gang på gang, og prøver å være mer bevisst på hvordan jeg reagerer og motarbeide dette. Jeg tror ikke han er spesielt komfortabel med dette heller. Kort sagt: han ønsker ikke å være kald, jeg ønsker ikke å gå å krype. Dette har vi pratet om, men han føler seg låst pga jobb++ og har ikke så mye å gå på når det gjelder akkurat det området. Betyr det ikke noe for meg at jeg vet at han vil stille opp for meg når det virkelig gjelder? Og må han virklig fortelle meg at han er glad i meg? Viser han ikke det at han valgt meg ved å kjøpe leilighet sammen med meg? Eller at han bare ser meg, han og unger i framtida?

Jeg føler meg helt dust Hvorfor "må" jeg ha tilbakemdlinger av han i hverdagen, når jeg egentlig vet hvor glad han er i meg..

Er det noen måter jeg kan kvitte meg med ønsket om dette?

(Jeg er redd for at plutselig sitter jeg der med unger og en mann som ignorer meg helt..)

Blir veldig glad for svar

Jeg forstår deg kjempegodt. Alle har behov for å føle seg begjært, satt pris på, elsket og trenger ofte bekreftelse på dette. Noen ganger så bør man skjønne hvor man har en mann når han ikke gjør annet enn å vise deg det fysisk, med å kose og klemme, men hvis din samboer er kald mot deg og ikke klarer vise eller si han er glad i deg skjønner jeg godt at du er i tvil.

Jeg håper du kan snakke med han om dine behov. De fins ikke urimelige.

Å ha en familie som kritiserer deg gjør også sitt til at du ikke føler deg bra nok. Kanskje du sliter med å forstå at noen kan elske deg. Jeg sliter litt med sånne tanker men prøver å dytte dem bort så de ikke tar overhånd og jeg blir urimelig ovenfor min samboer. Han er veldig flink å vise og si at han er glad i meg.

Jeg håper du får orden på dette i forholdet ditt for dette er et must i et forhold. Du skal ikke gå rundt sånn resten av livet å lure på om samboeren din bryr seg. Sånt skal man vite;)

[Gjest j25]

Takk for gode svar, Lissi33 og MonicaR :-D

Vi har hatt noen samtaler om dette den siste tiden. Men det er vanskelig å i det hele tatt å foreslå et kompromiss. Jeg vil jo at han skal fungere i hverdagen. Han føler at om han åpner seg for mye ovenfor meg vil det gå utover jobben, han vil ikke greie å prestere det han må: Det er slik han er "bygget opp". Videre føler jeg meg både ynkelig og patetisk som er "avhengig" av å få bekreftelse fra han.

Han har tidligere både vist og sagt til meg hvor glad han er i meg(det var den gutten jeg fallt for), men da hadde han ikke den jobben han har nå. ( føler at jeg ikke kan si hvilken jobb dette dreier seg om eller skrive under nicket mitt denne gang) Men at jobben krever at han er tilstede 100%mentalt er jeg ikke i tvil om. Jeg synes bare det er så synd at han ikke kan "se" meg når han har fri.

Vi har vært et par en stund nå, og jeg ser at både vi og miljøet rundt oss blir mer og mer "etablert". Jeg er så innmari glad i han og jeg vet innerst inne at han er glad i meg. Hvorfor greier jeg ikke å slå meg til ro med det? Vet at dette er en fillesituasjon i forhold til hva mange opplever i et parforhold. Men blir så usikker...