Kompis - problem

[Gjest Slik går det..]

Nå har det klikket i vinkel for meg. Jeg ble god venn med en venn av kjæresten min, og vi har snakket mye. Vi var på byen igår, og han dro etter en jente for han var interessert i henne (ny helg, ny jente-type..) og han inviterte meg dit. Alt for å oppleve at han skulle dra igjen pga hun jenta hadde funnet seg en annen type. Jeg ble sint/lei meg og dro hjem. I dag ville han ha kontakt, men jeg er fast bestemt på å ikke snakke med han. Mest fordi jeg er sliten av han. Vi har snakket sammen mye som sagt, men alltid er det KUN om han. Hvis jeg prøver å komme med innspill om noe i min hverdag, får jeg som oftest : "Jeg har vært på jobb, orker ikke blande meg" - svar.. i den duren.

I dag, fortalte jeg han at jeg ikke hadde tid til å snakke med han. Rett og slett fordi jeg er sliten. Da fikk jeg bomba rett i ansiktet. "Ja, vel.. hva er det med deg?? Å du har tydeligvis ikke inkludert meg i ukeplanen din. Så sier jeg: Jeg drar hvertfall ikke vekk fra et utested når jeg har fått en venninne dit pga et patetisk knull gikk i vasken. Da får jeg tilbake: Kanskje jeg jobber? Kanskje jeg har mye skole? Har du tenkt på deg?? Du er umulig å snakke med. Jeg måtte treffe en jente fra jobben!! Du vet ikke en gang hele historien, og du dømmer! Hvorfor skal alt handle om deg? Du vet ikke hva jeg har gjennomgått denne uka, så klikker du. Du gidder ikke høre på engang!!!! ........................ ÅÅÅÅH!!

Som om jeg ikke har brukt mine 2 siste år på å hjelpe han. Og nå slo det meg at jeg har grenser som gjelder for mitt liv, grenser som ikke kan tråkkes over, og han tråkket nettopp over en slik grense. Jeg bad han ikke kontakte meg mer. Det er nok for meg, men jeg har lyst å forklare det for han, problemet er at, jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det uten at han misforstår. Jeg vil få fram at han er egoistist, selvsentrert og.. ja. Jeg er lei.

[Gjest Gjest]

Dette problemet har sikkert toppet seg nå fordi du ikke har vært flink nok til å sette grenser hele veien. Det er bare å øve seg på å si nei, det passer ikke, det har jeg ikke tid til, det orker jeg ikke gjøre, osv. Kjenn etter hva DU SELV har lyst til. Denne kameraten har nok valgt å bruke deg nettopp fordi du har en svakhet og ikke setter grenser. Når du får trent opp evnen til å si nei og sette grenser, vil du ikke lenger komme opp i situasjoner som dette.

Kanskje vil også denne kameraten da respektere deg mer og behandle deg på en annerledes måte. Men hvis ikke, så er det bare å kutte han ut.

[Gjest GjestTrådstarter]

Jeg tror det er problemet. Han har veldig dårlig selvtillitt, og det eneste jeg har fungert som, føles det ut som, er å bygge den opp. Men hvordan kan han være så utakknemlig? Han lager alltid et helvete med en gang jeg ikke gjør som han liker, og han klager på min oppførsel. Min oppførsel er det ingenting med. Men det er noen ganger det ikke passer seg å være en støttende spiller, kanskje når man går gjennom ting selv.

Jeg klarer ikke være venn med en person som har null respekt for meg, som aldri tar til seg det jeg sier, en person som "ingen er gode nok for han med mindre de har tid tilhan akkurat da". Jeg har gått gjennom et slikt manipulerende og nedbrytende forhold med en eks, og jeg takler ikke gå gjennom det igjen. Han fisket kun etter råd og komplimenter, og jeg ble syk av han. Jeg prøvde faktisk å hjelpe han til å bli sikker på seg selv og gjøre han til det han ville bli, men jeg har innsett at ingen kan hjelpe dem, utenom deselv. De må innse det først.

Være glad i seg selv først, så andre. Jeg har "peptalket" han gjennom mange vanskelige situasjoner, men han blir ikke gladere i seg selv av det. Han strever kanskje med å finne sin plass, men han trenger ikke la det gå utover meg. Som faktisk prøver å være der for han. Den største gleden i MITT liv er å gjøre ANDRE glad, men jeg klarer ikke å være glad lenger, for det eneste han gjør er å hive negative kommentarer etter meg. Alle har dårlige dager og gode dager, men det hjelper ikke å syns synd på seg selv. Man går gjennom ting, akkurat som alle andre, og jeg går gjennom ting også, og han spør aldri om de, for de eneste gangene han skal snakke med meg, er når det handler om han. Hans opplevelser, hans knull, hans nedturer, hans oppturer.

Fra nå av burde jeg ta betalt.

[fuerza]

Jeg tror det er problemet. Han har veldig dårlig selvtillitt, og det eneste jeg har fungert som, føles det ut som, er å bygge den opp. Men hvordan kan han være så utakknemlig? Han lager alltid et helvete med en gang jeg ikke gjør som han liker, og han klager på min oppførsel. Min oppførsel er det ingenting med. Men det er noen ganger det ikke passer seg å være en støttende spiller, kanskje når man går gjennom ting selv.

Jeg klarer ikke være venn med en person som har null respekt for meg, som aldri tar til seg det jeg sier, en person som "ingen er gode nok for han med mindre de har tid tilhan akkurat da". Jeg har gått gjennom et slikt manipulerende og nedbrytende forhold med en eks, og jeg takler ikke gå gjennom det igjen. Han fisket kun etter råd og komplimenter, og jeg ble syk av han. Jeg prøvde faktisk å hjelpe han til å bli sikker på seg selv og gjøre han til det han ville bli, men jeg har innsett at ingen kan hjelpe dem, utenom deselv. De må innse det først.

Være glad i seg selv først, så andre. Jeg har "peptalket" han gjennom mange vanskelige situasjoner, men han blir ikke gladere i seg selv av det. Han strever kanskje med å finne sin plass, men han trenger ikke la det gå utover meg. Som faktisk prøver å være der for han. Den største gleden i MITT liv er å gjøre ANDRE glad, men jeg klarer ikke å være glad lenger, for det eneste han gjør er å hive negative kommentarer etter meg. Alle har dårlige dager og gode dager, men det hjelper ikke å syns synd på seg selv. Man går gjennom ting, akkurat som alle andre, og jeg går gjennom ting også, og han spør aldri om de, for de eneste gangene han skal snakke med meg, er når det handler om han. Hans opplevelser, hans knull, hans nedturer, hans oppturer.

Fra nå av burde jeg ta betalt.

Amen!

Kjente meg veldig igjen i det du skrev her.